Han som gav sin Sønn for oss alle (Romerne 8,31-39)
Pixabay/CCL

Han som gav sin Sønn for oss alle (Romerne 8,31-39)

Paulus sitt hovedpoeng er å trøste de kristne i Roma med at selv om motkreftene kan kjennes overveldende, så betyr det egentlig lite når Herren Gud er med og for den troende.
Svein Anton Hansen, Romerne 8,31-39, 9.søndag i treenighetstiden, publ. 29.juli-20

Apostelen og misjonæren Paulus var stadig på farten. Han planla og gjennomførte flere misjonsreiser i løpet av årene etter han ble kristen, fram til han led martyrdøden i Roma. Og, nettopp Roma var verdenshovedstaden på den tiden. Her fantes det en kristen menighet, riktignok ikke startet av Paulus selv. Men, da han skulle få sin sak opp for keiseren, måtte han selv reise dit. Og, noen år tidligere hadde han skrevet et lengre brev til menigheten, brevet vi kjenner som Romerbrevet. I dette sitt teologiske hovedbrev gjør han det klart for menigheten hvordan et syndig menneske kan komme i et riktig forhold til Herren Gud. Ved å tro at Jesu offerdød på korset kan sone for menneskers synder, blir et fortapt menneske gjort rettferdig for himmelens og jordens skaper, den hellige Gud. Læren om rettferdiggjørelsen er «den læren kirken står eller faller med» skal Martin Luther ha sagt og skrevet. Denne læren handler i korte trekk om hva Jesus har gjort for oss, at han tok bort våre synder, at han bar og sonet den skyld som synden hadde forårsaket. Og, nettopp læren om hvordan et menneske blir rettferdig for Gud viser oss at Herren Gud er for og med oss, ikke lenger vår motstander. Ulike makter i verden vil ta troen på Guds nåde bort fra den troende, men ingenting kan makte å rive oss ut av Guds kjærlighet. Dette er tema for Paulus sine siste ord (v.31-39) i kap. 8 av Romerbrevet:

«31 Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? 33 Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. 34 Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? 36 Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. 37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, 39 verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Spørsmål og svar
I de fem første versene (v.31-35) møter vi hele sju retoriske spørsmål. Svaret på de fleste av disse spørsmålene er: «ingen!» Verken noen makt, opplevelse eller noe menneske kan makte å skille en troende, et frelst menneske fra det kjærlighetsforholdet det lever i sammen med Jesus Kristus. Hele rettferdiggjørelseslæren, slik Paulus har forklart den i de foregående kapitler i Romerbrevet, gjør det klart for oss at Gud er «for oss», at han er med oss.
En kristen kan kjenne at mangt og mye i verden går han imot. En kristen står i en kamp for å beholde åndslivet sitt levende. Djevelen kjemper for å ta fra oss troen. Den syndige verden har aldri vært på Guds parti. Og, inne i ethvert menneske bærer vi på en syndig menneskenatur som alltid har lyst til det motsatte av hva Gud ønsker. Dermed står en kristen i et krysspress. På den ene siden vet og kjenner han hva som er Guds vilje. På den andre siden dras han av sine egne syndige lyster og fristelsene i verden til det som står Gud imot.
For Paulus er likevel hovedpoenget å trøste de kristne i Roma, og oss, med at selv om motkreftene kan kjennes overveldende, så betyr det egentlig lite når Herren Gud er med og for en troende.

Faderen gir Sønnen
Paulus fortsetter med å male ut hvordan den hellige Gud viser sin kjærlighet til syndige mennesker. «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» (v.32). Hva vil det si at Gud er «for oss»? Hvordan viser himmelens og jordens skaper at han elsker det falne mennesket? Gud elsker ved å gjøre noe, ved å gi mennesket en ufortjent gave; syndstilgivelsen i sin egen Sønn.
Bibelen maler ikke mye ut hva Gud føler når Skriften sier at han elsker mennesket. Derimot leser vi hva han gjør; han sender sin egen Sønn til
jorden for å dø for menneskers synder. Dette er også essensen i det vi kaller for «Den lille Bibel» (Johannes 3,16): «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»

I tillegg til at Gud gir oss den største gaven, sin egen Sønn, så lover han på toppen av alt «å gi oss alle ting med ham.» Også dette utsagnet samsvarer med et løfte Jesus selv hadde gitt til disiplene: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (Matteus 6,33).

Anklagen
Paulus fortsetter med å stille den kristne menighet i Roma spørsmål som skal klarne tankene deres: «Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.» (v.33). Igjen, svaret på spørsmålet må bli: «ingen». For selv om djevelen, verden eller den kristnes syndige natur anklager og fordømmer den troende, så er det for lite og ingenting å regne mot den rettferdiggjørelsen den kristne eier i troen på Kristus. For den som har sitt liv «skjult med Kristus i Gud» (Kolosserne 3,3), så preller alle anklager av. Gud regner dem for intet. Guds egen lov anklager med rette den troende for ikke å nå opp til og leve etter Guds standarder. Skulle den kristne la sin samvittighet styres av Guds hellige lov, så ville han enkelt blitt mismodig og til slutt tape troen. Men, evangeliet sier oss at Kristus selv oppfylte alle lovens krav og bud. Han gjorde det «for oss». I stedet fikk vi i Kristus et nytt liv. Dette livet styres av evangeliet og Den Hellige Ånd, og ikke av lovens bud og krav. Fordi anklagene traff Jesus som bar alle menneskers synder, så har den troende blitt dømt fri. Innholdet i anklagene kan saktens stemme, men nå har en annen, Kristus båret straffen for det jeg var anklaget for.

Ingen fordømmelse
Så, fordi Gud er for den troende, fordi han gav sin egen Sønn i døden for menneskers synder, fordi Gud har rettferdiggjort en angrende synder, derfor er det ingen fordømmelse hos Gud. Paulus slår dette så tydelig fast i starten av det 8.kapittel i Romerbrevet: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»
Mens evangelistene ganske så detaljert maler ut detaljene i Jesu lidelseshistorie, så tolker Paulus betydningen av Jesu død og oppstandelse for oss: «
Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.» (v.34). Paulus tar oss med fra Langfredag til 1.påskedag, og til den oppgave Jesus nå har i himmelen. Han «går i forbønn for oss.» I det himmelske kontrollrommet, der den treenige Gud befinner seg, der trer Jesus fram for Herren Gud og ber for de troende. Jesus er vår talsmann foran Gud, mens Den Hellige Ånd er Guds talsmann for de troende om hva Jesus har gjort for oss.

Hvem har makten?
Til slutt i sin lange rekke med spørsmål ber Paulus de kristne i Roma å tenke over om det i det hele tatt finnes noen makter som kan klare å rive den troende bort fra kjærlighets-relasjonen til Jesus Kristus: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.» (v.35-36). Jesus har grepet hånden til den troende. Han holder fast, selv midt gjennom stormer og forfølgelse. Samtidig ønsker alle mennesker et mest mulig behagelig og trygt liv. Ingen ønsker forfølgelser eller konstant å leve med frykt for sitt eget liv. Derfor kunne det for de kristne i Roma den gang være fristende å skjule sin kristne tro og bekjennelse for å unngå forfølgelser. Samme fristelse kan kristne i dag også kjenne på. Igjen, Paulus vil understreke at ingen motmakt er sterk eller stor nok til å rive oss ut av Jesu hender.

På den andre siden kan den troende selv, av egen fri vilje velge å vike bort fra Herren, tie om sin kristne tro. Konsekvensene av en skjult tro og en avdempet bekjennelse blir dessverre ofte at man sakte men sikkert går bort fra tros-relasjonen man har til Jesus. Minste motstands vei på troens sti ender i farlige kompromisser og en følelse av skam over å kalle seg en Jesu etterfølger.

Mer enn seier
Muligens, ja, ganske sikkert var det noen av de som leste og hørte fra Paulus sitt brev til romerne, som stod i fare for å gi opp hele kristentroen fordi motkreftene ble for sterke. Det virket som om tapet ved å kalle seg kristen var større enn den seier de kunne vinne ved å bekjenne troen. Derfor avslutter Paulus denne delen av Romerbrevet med å proklamere den seier forfulgte kristne eier i troen på Jesus: «Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (v.37-39).

En troende kan oppleve mange enkelttap i løpet av livet, ikke minst når han står fram som en tydelig kristen. Men, hva betyr det i det lange løp å tape enkeltkamper når man til slutt vinner den endelige seier? Det gjør ikke noe om en løper ligger langt bak i løpsfeltet, bare han er først over målstreken. Det betyr ikke noe om et fotballag ligger under med et par mål til pausen, bare de scorer så mange mål at de til slutt vinner kampen. Slik også med en kristen. Djevelen, verden og vår syndige natur kan påføre oss mange tap. Guds hellige lov, ja, til og med djevelen kan med rette anklage oss for å synde mot Gud. Men i Kristus er grunnene til anklagene sonet. I Jesus er den endelige seier vunnet. Det skjedde på Golgata og på grunn av den tomme grav. I troen på betydningen av disse historiske hendelsene blir et menneske erklært å være rettferdig for Gud.

BS 2031

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Prøv å sette ord på hva rettferdiggjørelseslæren i korte trekk går ut på.
  • Hva betyr det for deg «å være rettferdig for Gud»? Samtal gjerne om dette i gruppen.
  • Hva betyr det for deg at Herren Gud er med og for deg?
  • Hvorfor er det viktigere for oss å vite hva Gud gjør enn hva han føler når det kommer til hans kjærlighet?
  • Tenk over/ samtal om den store forskjellen på å være anklaget og å være frikjent av Gud.
  • Hvordan kan vi forebygge at vi selv velger å gå bort fra Jesus?
Powered by Cornerstone