Water i vater
Svein Anton Hansen, publ. 28.sept.-20
At livet kan gå opp og ned, ja, det har så godt som alle av oss erfart. At tilværelsen kan skifte farge og lysstyrke, er også en fellesmenneskelig opplevelse. Og, det kan skje så fort. Dagen virket så lys og god, men en telefonsamtale kom med dårlige nyheter. En mail fra arbeidsplassen eller en god venn gav deg en ny bekymring på toppen av alle du hadde fra før.
Du vet det så alt for godt at livet kan skifte. Bak ordene dine; «livet er ingen dans på roser», ligger det vanskelige hendelser som gav deg så mye mer enn vonde følelser. Du vet hva det vil si å stå i stormen, å kjenne vannflommer nærmest strømme over deg. Men, midt i alt du opplever har du et inderlig ønske om å oppleve roligere dager. Håpet er at stormen og bølgene kan avta, at du kommer inn i roligere farvann. Finnes det en tilværelse med stille vann? Er det mulig å håpe på tider med «grønne enger og hvilens vann»?
«Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.» (Salme 23,1-2).
Ingen av oss kan forvente oss et liv kontinuerlig liggende avslappet og bekymringsløs ved «hvilens vann». Nei, men selv om vi kastes ut i stormer på opprørt hav, så kan vi håpe på og be om at Gud også lar oss erfare «hvilens vann», vann du kan legge et vater på. Salme 23 er tilegnet kong David. Hans liv viser oss at den troende både må, men også kan forvente seg å leve et liv som veksler mellom stormfullt hav og «hvilens vann».
Nettopp når du som sterkest kjenner bølgene slå mot din livsbåt, da ber og lengter du mest etter å oppleve vann som ligger i vater. Og, legg merke til at det ikke er du som skal lete deg fram til «grønne enger» eller oppdage «hvilens vann». Nei, Gud selv, «han» tar initiativet og fører deg til steder hvor du skal få hvile.
TRV 259
