Som en evig runddans
Svein Anton Hansen, publ. 05.februar -21
Vi må bare erkjenne at livet, frivillig eller ufrivillig, går i bølgedaler. En dag kjenner jeg at den kjærlige Gud er nær og med meg; livet kjennes topp! Men, kanskje ender jeg åndelig «høy på pæra»? Andre dager vet jeg at jeg har synder å bekjenne. Men, i min stolthet ønsker jeg helst at Herren Gud ikke skal se mine feiltrinn. Ja, slik sjangler vi oss fram i livet, fra den ene grøften av veien over til den andre.
I Nehemja kap. 9 oppsummeres jødefolkets trosvandring med Gud gjennom flere hundre år. Denne vandringen beskrives som en bølgedal, med både opp- og nedturer. I løpet av noen vers i Nehemja 9 møter vi ordet «men» mange ganger. «Men» forteller om et stemningsskifte og en endring i jødefolkets åndelige tilstand.
«Men når de så kom til ro, gjorde de igjen det som var ondt i dine øyne. Og du [Herre] overlot dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem. Men når de så på ny ropte til deg, hørte du det fra himmelen og befridde dem i din barmhjertighet gang på gang.» (Nehemja 9,28)
Jødefolkets historie vitner både om oppturer, sløvhet og stolthet, om synder og Guds straff, om ydmykelse, Guds tilgivelse og nye sjanser. Men «så e’ de’ på-an igjen!»
Midt i denne evige runddansen med synd og tilgivelse, er folkets redning at Gud er forutsigbar og stabil i sin trofasthet og tålmodighet. «Gang på gang» viste Herren Gud seg som nådig, barmhjertig, langmodig og rik på miskunn.
Den kristne kirkes historie er først og fremst en fortelling om at Gud har valgt å være tålmodig, stabil og trofast midt i vår sløvhet, lunkenhet og våre synder.
TRV 286
