Største motstands vei
Svein Anton Hansen, publ. 30.april-21
«Gud - kunne du ikke ha valgt en enklere og mindre dramatisk måte å ordne opp med menneskers synder på, enn å la din egen Sønn dø på et kors?»
Har du også noen ganger undret deg over hvorfor Himmelens og jordens skaper kunne finne på å ofre livet til sin egen Sønn? Ja, for både rasjonelt og humant vurdert virker det nærmest overdrevent voldsomt å tilgi det å lyve og stjele ved å la et uskyldig menneske dø for disse syndene.
Kunne ikke bare Gud i stedet ha sagt: «Det er greit! Nå setter jeg en strek over alt gale og prøver å glemme det»? Kunne ikke Herren Gud ha funnet fram et stort gullbelagt himmelsk stempel hvor det stod «betalt» eller «slettet» på, og trykket ned stemplet ettertrykkelig og lenge over mitt synderegister?
Det må da finnes en enklere vei – en mindre mostands vei enn å ofre sin egen Sønn?
Når menneskers følelsesmessige vurderinger møter Guds evige veier og valg, da kolliderer som oftest disse tenkemåter. Men likevel – så er vi ikke helt fremmede for tanken at en uskyldig går i døden for andre mennesker. Noen krigshelter risikerer sine egne liv for at andre skal bli berget. Vi respekterer og beundrer dem for det. Vi skriver historiebøker og lager filmer om disse heltene. Hvorfor? Fordi de tok det edle valget å sette andres liv foran sitt eget.
Så velger altså Herren Gud ikke minste motstands vei, men største motstands vei – å ofre sin egen Sønn i døden.
«... Men nå er han [Jesus] blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer. Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom, så skal òg Kristus, etter å være ofret én gang for å ta bort manges synder ...» (Heb.br. 9,26-28)
Jesu måte å dø, Guds måte å ofre sin egen Sønn på, var ikke en historisk tilfeldighet. For at synden ikke bare skulle bli bagatellisert eller på en enklest og billigst mulig måte forsøkt bli glemt, var det nødvendig at et liv ble ofret for at vi andre skulle få leve. Takk Gud, at han valgte største motstands vei.
TRV 310
