Passiv positiv verbform

Svein Anton Hansen, publ. 21.mai -21

Å forholde seg passiv til ulike saker og gjøremål, er ikke ofte det beste og smarteste vi kan gjøre. Nei, tvert imot ligger det i mennesket å være aktiv, selv å bidra med noe, og ikke bare sitte passiv og ta imot.

En gang spurte Jesus disippelen Peter om han elsket ham (Johannes 21). Jesus satte sikkert stor pris på å høre Peters egne ord om at han elsket sin Mester og Herre. Hjerte, hode, ja, hele Peter fulgte med i ordene: «jeg elsker deg!»

Når jeg leser Bibelen, så slår det meg at evangeliet, de gode nyhetene om Jesus, kommer til oss i passiv verbform. Hva mener jeg med det?

Det er fint å elske, slik Peter forsikret Jesus at han gjorde. Men - enda større er det å være elsket. Evangeliet består ikke i det at jeg og du tilber og beundrer Jesus, men at Jesus selv holder av oss. Vi er elsket av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

«I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder ... Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1.Joh 4,10.19).

Vår frelse, vår kristne tro og bekjennelse avhenger ikke av vår evne til å elske Jesus, men av Guds ubetingede kjærlighet til syndere.

Kristendom handler heller ikke primært om å finne Jesus – men om å bli funnet av ham. Opplagt er det fint å lære seg å tilgi. Enda bedre å bli tilgitt av Herren selv.

Kristentro ber meg ikke primært om å velge Jesus, men om å innse at jeg er valgt av ham.

Det var ikke jeg som kom til Jesus og grep troen. Nei, han kom til meg og nå er jeg grepet av ham.

Vi slipper heldigvis å rettferdiggjøre oss selv overfor Himmelens og jordens skaper. På grunn av troen på Jesu soningsdød har vi blitt rettferdiggjorte.

De gode nyhetene for Peter, de andre disiplene og for oss, er at vi er elsket, valgt, tilgitt og funnet. Jesus er alltid subjektet for verbet – du og jeg er objektet. Denne passive verbformen virker åpenbart positiv til vår fordel.

TRV 314