Jesus ble avvist, men avviste ingen.

Jesus ble avvist, men avviste ingen.

Til Norea Mediemisjon får vi stadig inn spørsmål om forbønn. Hver fredag og mandag ber vi for alle som har tatt kontakt. Vi får inntrykk av at mange lider nød og har store problemer. Det som har slått meg, er hvor mange tilfeller det er av brudd i nære relasjoner. Kone bryter med mann, datter har brutt med mor, søsken ligger i konflikt med hverandre. De som kjenner seg avvist, lider. - Hva har jeg gjort galt? Hva kan vi gjøre for å bygge forholdet opp igjen? Mange er fortvilte og ber om forbønn.

Det står om Jesus at han er prøvd i alt, men uten å synde. Har han smakt på dette – å bli avvist? Ja, det skal være sikkert.

Jesus har smakt avvisning

En gang forkynte han i det lokale bedehuset, synagogen, på hjemstedet sitt. Noen ble slått av undring, men andre sa: «Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og har vi ikke søstrene hans blant oss? Og de ble forarget og avviste ham.» (Mark 6:3)

Dette hendte mange ganger. Matteus forteller også: «Og de ble forarget og avviste ham.» (Matt 13:57)

Dette er ikke hele bildet. Mange ble begeistret for Jesus og fulgte ham. Noen fikk oppleve hans myndighet til å tilgi synder og helbrede sykdom. Men fra både høy og lav i samfunnet møtte han avvisning. Lederne i folket var stort sett de mest innbitte motstanderne. Palmesøndag ble Jesus møtt med begeistring og hurrarop. Men lederne jobbet intenst med planer om å rydde ham av veien. Vi vet hvordan det gikk. Jesus ble sveket og avvist og møtte døden på korset.

Det jeg vil understreke for dere i dag, er at Jesus ble avvist, men selv avviser han ingen.

Noen soldater hadde fått den makabre oppgaven å torturere og drepe Jesus ved å nagle ham til et kors. De representerte både et slags rettsapparat og en sterk folkevilje som ville avvise denne religiøse oppvigleren. Men Jesus avviste ikke dem. Husker du hans første ord fra korset? «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23:34) Tilgivelse er sterke saker. Det er å si: Jeg vil gjerne ha et godt forhold til deg fortsatt. Jeg vil ikke hevne meg på deg. Jeg vil ikke avvise deg. Slik var Jesus. Slik er han.

En røver som ble korsfestet sammen med Jesus, hørte nok disse ufattelige ordene om tilgivelse. Han ante at det var sant, det Jesus hadde sagt: Mitt rike er ikke av denne verden. (Joh 18:36) Han våget ikke å be om noe mer enn en tanke, at han ikke måtte bli glemt. Han sa: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23:42) Kunne Jesus være imøtekommende mot en kriminell som fortjente streng straff? Nå ble de virkelig satt på prøve, de ordene Jesus hadde sagt: «Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» (Joh 6:37) Kunne virkelig Faderen i himmelen lokke og dra denne onde mannen til Jesus? Og kunne Jesus la være å avvise ham? Ja, Jesu andre ord på korset vitner om at han som selv ble avvist helt fram til døden, han ville ikke avvise en synder om ba om å bli husket på. Han sa disse vidunderlige ordene:

Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk 23:43) Ingen betingelser, ingen nøling fra Jesu side. Den avviste Jesus avviste ikke røveren. Han som bare ba om å bli husket på, han fikk et paradis. Samme dag!

Jeg har tenkt på om Jesus enkelt ganger avviste. Det gjaldt den kanaaneiske kvinnen, og den gangen Maria gjorde oppmerksom på skandalen med mangel på drikke i bryllupet i Kana. «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» (Joh 2:4) Det kunne virke som en avvisning, men i begge tilfellene tror jeg Jesus ville styrke disse kvinnenes tro. De skulle lære litt om å vente på Guds time.

Da Jesus var i ferd med å dø, viste han omsorg for Maria. Nå skulle Johannes ta seg av henne. Som det tredje ord fra korset lød det: «Kvinne, dette er din sønn.» Og til Johannes sa han: «Dette er din mor.» (Joh 19,25-26) Jesus led forferdelig. Man han viste omsorg, både for Maria og Johannes.

Den mest rystende avvisningen i verdenshistorien hendte da Gud Fader i himmelen stengte seg til for sin egen sønn på Golgata kors. «Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15:34) Dette sa Jesus for å oppfylle profetien i Salme 22. Men mer enn det: Han fikk smake på sin egen kropp og sjel Guds avvisning av synderne. Her er noe sterkt og nesten ufattelig. Gud sto imot Gud i Kristus. Guds vrede over synden traff Guds egen sønn. Det var som en forsmak på den fortapelse det er å ha avvist Gud i dette livet. Da blir en forlatt i evigheten. Dette smakte Jesus for oss. Men for ham ble det en smaksprøve. Gud lot Abraham spare sin egen sønn. Men Guds sparte ikke sin egen sønn, men ga ham for oss alle, sier Skriften. (Rom 8:32) Peter har forklart Gudsforlattheten på korset på denne måten: «På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet.» (1Pet 2:24)

Jesus var og er Gud, men han var og er også et menneske. Han sa som sitt femte ord fra korset: «Jeg tørster.» (Joh 19:28) Bare et menneske tørster, ikke en Gud. De religiøse lederne avviste Jesus. Men de hedenske vaktmennene som sto der, avviste ikke Jesus da han tørstet, de ga ham noe å drikke.

Det sjette ordet fra korset lyder: «Det er fullbrakt.» (Joh 19:30) Målet var nådd, frelsesverket var fullført. Jesus har gitt oss en frelse som ingen trenger å lappe på eller supplere. Om Jesus hadde opplevd Gudsforlattheten da han uttalte sitt fjerde ord, ropte han ut alle fromme jødebarns godnattbønn som sitt sjuende ord, idet han sa farvel til livet: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23:46) Han var forlatt av Far på grunn av synden, men han ble tatt imot av Far på grunn av et fullbrakt frelsesverk. Han ble avvist av Gud en kort stund, for at vi som tror på ham, aldri mer skal oppleve å bli avvist. Vi kan si som alle Guds venner har kunnet si når de står overfor døden og det ukjente: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.»

Ufattelig kjærlighet

Når jeg tenker på Jesus og påsken, tenker jeg på en ufattelig kjærlighet. Hvordan kan vi avvise en slik kjærlighet?

Jeg nevnte at noen foreldre opplever at barna etter hvert avviser dem fullstendig. Noen voksne barn slår inn på veier som bare må føre til menneskelig og åndelig elendighet. En far fortalte at han kom inn på tenåringsguttens rom, og der luktet det stramt av alkohol. Moren til gutten knelte ned ved sengen, strøk ham over håret, kysset ham på pannen og klappet ham. Hun så opp på faren hans og sa: «Han gir meg aldri lov til å være glad i ham når han er våken.»

Guds kjærlighet er både dypere og sterkere enn dette. Får han lov å vise deg sin kjærlighet?

Gud ligner en menneskelig far og mor ved at han må leve i risiko. Han har gitt barna sine frihet til å velge Hans vei, eller andre veier.

Det korset som ble reist på Golgata, der Guds egen Sønn led for all verdens synder, taler sterkt om Guds sorg. Det er en fars sorg over barna som er blitt fremmede for ham, og som går på ville veier.

Ensomhetens sorg

Gud har en ensomhetens sorg. Noen foreldre opplever at barna deres avviser dem og gjør dem ensomme. Guds ensomhet oppstår når de han har skapt, ikke vil ha noe med ham å gjøre. Han har sørget for dem gjennom hele livet og gitt dem det de har trengt. Men så har barna hans vokst opp – og gått bort.

Men tenk på Guds kjærlighet for Kristi skyld. La deg favne og trøste av denne farskjærligheten som Jesus har vist oss.

Hva med Kristi oppstandelse fra de døde? Ja, det er mye å lære om den.

Disiplene kunne nesten ikke tro det, og de ble overrasket da det skjedde. Jesu motstandere fryktet at Jesus ville stå opp fra de døde, og de tok alle slags forholdsregler, med en forseglet grav og en vaktstyrke utenfor graven. Jesus ble avvist med sin oppstandelse. Lederne bestakk vaktene så de skulle fortelle en løgn.

Men Jesus avviste ikke dem som hadde sviktet ham. De som kom til ham, støtte han ikke bort. Den viktigste hilsenen han kom med som levende var ordene «Fred være med dere.»

Faren døde i et bilvrak

Nå vil jeg fortelle en sann historie jeg har lest fra Amerika. Faren til en ung gutt døde i et bilvrak da gutten var bare tolv år gammel. Før noen hadde tenkt på å fortelle noe til ham, leste han om det i avisen. Han så bildet av familiens bil som smadret, og leste at far var omkommet i ulykken. Tolvåringen ble naturligvis kastet inn i et lammende sjokk og en knusende sorg.

Men den første følelsen han fikk, var følelsen av skyld. Han husket at han noen måneder før hadde vært sammen med familien på picnic. Mens de lekte, hadde han truffet faren hardt i hånden med en baseball slik at faren brakk tommelen. Gutten følte det forferdelig. Han sa til seg selv: «For en grusom sønn jeg er! Jeg har gitt far en stor smerte.»

Dagene gikk, og det eneste gutten kunne tenke på etter at faren var død, var den smerten han hadde gitt far. Til slutt gikk han til presten og fortalte om den dype skyldfølelsen han hadde, fordi han hadde gitt faren så stor smerte.

Gutten forteller med sine egne ord: «Jeg vil aldri glemme hvordan presten taklet dette. Han var så stor. Han kom rundt skrivebordet med tårer i øynene. Han satte seg rett foran meg og sa: «Nå, Jim (det var det han het), må du høre på meg. Hvis faren din kunne komme tilbake til livet bare for fem minutter og sette seg her sammen med oss, og hvis han visste at du er så plaget av dette, hva ville han ha sagt til deg?» «Han ville nok ha sagt at jeg ikke skulle tenke mer på dette,» svarte Jim.

«Ja vel,» sa presten, «da skal du slutte å være engstelig for dette fra nå av. Forstår du?» «Ja, jeg tror det,» svarte Jim.

Presten sa: «Du er tilgitt. Ta imot tilgivelsen – og få en ny start i livet. For dette er påsken. Den oppstandne Herre avviser deg ikke. Han kom tilbake til livet.

Syndene dine er tilgitt

Han trådte fram for disiplene. Han trer fram for deg og meg og vil forsikre deg: «Tro på meg. Syndene dine er tilgitt. Lev med meg videre gjennom livet.»

Du kan kjenne deg avvist av mennesker. Men nå er nådens tid. Nå blir du ikke avvist om du banker på hos Jesus og ber om å bli husket på.

Det står et fint ord i Jobs bok: «Se, Gud er mektig, men avviser ingen; mektig er hans styrke og innsikt.» (Job 36:5)

OPL338

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding

Powered by Cornerstone