Hosea – kjærlighetens profet

Profeten Hosea var i virksomhet på 700-tallet før Kristus. Assyrerne strevde med å få kontroll over et område som allerede var svært ustabilt. Små nasjoner ble fanget i et maktspill. Det ble inngått pakter, men de ble lettvint brutt etter hvert som de ulike militærmaktene kom med de beste løftene eller verste truslene.

Lett å godta fremmede kulturer

Ettersom lille Israel var avhengig av fremmede nasjoner og militæravdelingene deres, var det lett å godta fremmede kulturer og vise respekt for gudene deres. Hosea så klart at hvis folket ble avhengig av fremmede makter, kom de raskt til å fornekte alt hva Gud hadde gjort i fortiden, for eksempel ved utfrielsen fra Egypt. Israel var begynt å leve med hedenske forbilder og ikke i samsvar med Guds vilje.

Guds familieverdier

Vi kan si det slik at Israel ikke lenger støttet Guds familieverdier, og det ble Hosea satt til å demonstrere på en dramatisk måte. Han giftet seg i samsvar med Guds vilje med en horkvinne som het Gomer. Med henne fikk han barn med dramatiske navn som «Den som ikke får miskunn» og «Ikke mitt folk». Folket var bortvendt fra Herren, og det var på høy tid at de vendte om til ham igjen.

Israel var som en kone som flykter fra ekteskapet. Ifølge loven hadde mannen rett til å kvitte seg med henne. De fleste ektemenn ville gjort det, og du ville ikke kritisert dem.

Hosea tenker på sitt eget ekteskap. Gomer endte opp i prostitusjon. Men Hosea kjøper henne tilbake fra slavemarkedet, ja, hun hadde sunket så lavt.

Gud vil ikke gi opp

Gud er slik. Gud har kjøpt Israel tilbake, enda hun har sveket så ettertrykkelig. Du ville ventet at Gud hadde gitt henne opp, på grunn av syndene hennes. Men her åpenbares det: Gud vil ikke gi opp og avvise Israel.

Dette leser vi om særlig i kapittel 1 til 3. Men Hoseas smertefulle oppdrag som domsprofet blir utviklet videre i kapittel 4 til 10. Derfra går vi til kapittel 11.

I stedet for å skildre forholdet mellom Gud og Israel som et forhold mellom mann og kone, taler han nå om de sterke bånd mellom en far og et barn eller en mor og et barn. Vi får tegnet opp bildet av en forelder som elsker ustoppelig, og Israel som det opprørske og ulydige barnet.

Selvødeleggende oppførsel

Når vi leser kapittel 11, ser vi klart hvorfor disse ordene for bestandig karakteriserer Hosea som Kjærlighetens profet, og dette kapitlet kan kalles et kjærlighetskapittel. Budskapet om Guds dom smelter nå i et hav av medfølelse. Det kapitlet vi skal lese, er blitt kalt Joh 3:16 i Det gamle testamente.

Før vi går inn på kapitlet, kan vi spørre i all ærlighet. Er det ikke slik med oss også? Vi går våre egne veier. Vi stoler på oss selv og regner med at vi kan løse våre egne problemer. Det gjelder ikke bare det norske folket, men også oss som bekjenner Jesu navn og står fram som Guds menighet i verden.

Det fins oppførsel som virker selvødeleggende. En del foreldre opplever som sin største sorg i livet å se at egne barn vikler seg inn i en levemåte som bare fører til undergang. Brutte relasjoner, ødelagte familier, rusmisbruk, økonomisk ruin, kriminalitet. – Jo mer jeg bryr meg, jo verre ser det ut til å bli. Jeg ber til Gud, men hva skjer? Det bærer bare utfor stupet, sier kanskje en fortvilet mor.

Hosea og den fortapte sønn

Kanskje Jesus tenkte på Hosea da han fortalte om en annen far et annet sted. Denne faren hadde sett at sønnen hans hadde forlatt hjemmet for å skape sin egen framtid. Han tok med seg fars materielle verdier, men ikke hans moralske verdier. Det gikk bare utforbakke med sønnen, og faren ventet bare på at sønnen ville dukke opp i horisonten. Da endelig den istykkerbrutte sønnen kom hjem, løp faren for å møte ham med kjærlige, åpne armer og gledestårer.

Utvelgende kjærlighet

Nå leser vi vers for vers fra Hosea, kapittel 11, og kommenterer innimellom

1       Da Israel var ung,

         fikk jeg ham kjær,

         fra Egypt kalte jeg min sønn.

Ordet i Matt 2:15 knytter til det som fortelles her. «Fra Egypt kalte jeg min sønn.» Her er det som et glimt av Jesu personlige historie. Det handler om en utvelgende kjærlighet. Det trekkes en linje fra Israelfolket til ham som utvelges på en enda sterkere måte. Det folket som ble kalt ut fra slaveriet i Egypt var allerede elsket av Gud. De var gjenstand for Guds foreldrekjærlighet.

Hvorfor sier profeten at Gud elsket Israel fra det var et barn? Hosea talte jo til konger, guvernører, prester og soldater. Hvordan kan en nasjon være et barn?

Jo, Herren tenkte på Israelsfolket fra det ble født. Gud husket hvordan han unnfanget det ved Abram fra Ur i Kaldea. Han husket hvordan han løftet det fram som en nyfødt baby i Gosen, og da Moses førte dem ut fra Egypt.

Barneoppdragelse

Språket i dette kapitlet spiller på barneoppdragelse. Det handler om gleden over barn som ligger i vuggen, begynner å kravle og stabbe omkring, kommer med sine første merkelige replikker.

Så hører vi språket preget av dyp frustrasjon over tenåringer som bryter reglene. Hosea bringer videre Guds dype kjærlighet mot Israel, og like mye Guds frustrasjon og smerte på grunn av Israels avvisning av Gud.

2       Men jo mer jeg ropte på dem,

         desto mer gikk de bort fra meg.

         De ofret til Baal-gudene,

         tente offerild for gudebilder.

Det er som Gud blar i et fotoalbum og husker barnet som ble gynget på kneet. Så vokste det til. Og nå har barna skapt sorg i Guds hjerte. De har forlatt gleden og tryggheten i Fars hus og begynt å løpe etter andre som lovte dem et liv som skulle være mer tilfredsstillende. «Tilbe gudene våre, så vil dere få rik innhøstning. Dyrk Baal, så vil også dere bli fruktbare og kunne ønske velkommen mange sønner og døtre i hjemmet deres.»

Glemte hvem de tilhørte

Guds elskede barn lyttet til sine hedenske naboer i stedet for til Herren. Israels barn glemte hvem de tilhørte og hvem som hadde født dem, beskyttet dem og dratt omsorg for dem. Israel glemte, og i stedet vendte de seg til utskårne figurer som de kanaanittiske naboene viste dem. De kastet seg ydmykt ned foran disse trefigurene. De glemte hvem som hadde gitt dem livet.

3       Det var jeg som lærte Efraim å gå

         og tok dem på armen.

         Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem.

4       Jeg dro dem med menneskebånd,

         med kjærlighets tau.

         Jeg var lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet,

         jeg bøyde meg ned og ga dem mat.

Vers 3-4 gjengir seks forskjellige handlinger som viser Guds usvikelige foreldrekjærlighet for «barnet» Efraim, som er den ledende stammen, og som er et kjælenavn for Israel.

• Han lærte barnet å gå. En tålmodighetsprøve!
• Bar dem på armen når forholdene ble vanskelige
• Stelte dem så de ble helbredet
• Dro dem med vennlige bånd av kjærlighet
• Løftet dem opp til en varm klem når gråten tok overhånd.
• Bøyde seg ned og matet dem tålmodig

Mange foreldre kan huske gleden da barnet tok sine første skritt, med forsiktige oppmuntringer. Barnet husker det ikke, men du gjør det. Det er et bånd som ikke blir brutt.

Eller barnet er blitt sykt. Du er redd og rådløs, kjører i hast til legevakten. Du holder barnet tett til deg og prøver å roe ned den lille som har det vondt. Barnet husker ikke, men det gjør du.

Lekegrind

Når barna er små, kan du holde dem i lekegrinda og sette opp gjerder rundt hagen. Du kan holde et øye med dem hvert minutt gjennom dagen. Men når de begynner på skolen, kan du ikke bestemme hvem de skal leke med. Du kan ikke bestemme hvem som skal påvirke dem når de skal ta viktige avgjørelser. Når de sykler og senere kjører bil, hvem er du, at du kan våke over dem?

Men hva gjør du når du ser at de er på vei rett inn i ulykken, og lekegrinden ikke holder dem på plass lenger? Hva gjør du når det synes som om alt du har lært dem av verdier, er glemt, ja, rett og slett avvist?

Vi er maktesløse

når det gjelder å påvirke voksne barns valg, men en allmektig Gud kan vel gripe inn? Gud kan vel legge noen hindringer i veien og avverge at de bøyer seg for og tilber avguder? Han kan vel regissere alt som i et dukketeater, ha hele opplegget og trekke i snorene?

Nei, Gud gjør ikke det. Noen av dere forstår og føler hva det handler om. Vi har gitt det beste vi hadde til barna våre. Noen av dere har ofret noen av deres egne drømmer slik at livet til barna deres skulle bli bedre enn hva dere selv opplevde. Men alt synes å ha vært forgjeves. De har gått sine egne veier. Kan du høre fortvilelsen og smerten som Herren føler?

Vår egen materialisme

Men kanskje barna bare tar etter vår egen materialisme? Vi gjør så godt vi kan for at barna skal lykkes, tenker ut investeringsstrategier fra de rommelige husene våre. Så blir det tingene vi dyrker, tingene vi bøyer oss for. Vi begynner å elske alt dette, og i stedet for å elske oss igjen, tar tingene oss til fange.

Da Gud skapte mennesket, ville han ha dem som forvaltere av skaperverket. Gud ønsket å ha et personlig forhold til oss. Han ville ha oss til medarbeidere. Men du kan ikke tvinges til å bli en fri medarbeider, like lite som du kan tvinges til å elske en mulig ektefelle.

Tøffe ting

Derfor gjør Gud tøffe ting, for om mulig å vekke dem, nei, det ser nesten ut til at han er på nippet til å gi dem opp, vers 5:

5       De skal ikke vende tilbake til Egypt,

         men Assur skal være deres konge,

         for de nektet å vende om.

6       Sverdet skal rase i byene deres,

         bryte bommene i stykker og ete om seg

         på grunn av planene deres.

7       Folket mitt henger fast ved sitt frafall fra meg.

         De roper sammen til ham som er i det høye,

         men han reiser dem ikke opp.

Den rettferdige dommen fra Gud blir skildret her. De har vært i trelldom i Egypt, man nå skal de erobres av det assyriske riket, dagens Irak.

Kanskje har det skjedd med oss også? Guds nåde er blitt fornektet, og selvtilfredse går vi vår egen vei. Gud vet om det og sørger over det som skjer med oss. Guds hjerte smertes når vi velger slaveri i stedet for frihet.

Selvvalgte veier

Dommen kommer når vi velger våre selvvalgte veier. Av og til viser dommen seg fort, slik Israel fikk oppleve eksilet. Andre ganger kan det gå år og generasjoner før vi høster hva vi har sådd. Vi skjønner lite av Guds verdensstyre.

Men vi aner en del om ordet som taler om Herrens kjærlighet. Det er som Gud sier: Jeg brakte deg inn i denne verden når jeg ville det. Jeg kan ta deg ut herfra når jeg vil. Hvorfor vil du ikke ha med meg å gjøre?

En mann lå på sykehuset og var tydelig dypt skuffet over barna sine. De var voksne og gift, men de kom ikke for å besøke ham. Han sa: «Jeg har gitt dem alt, og hva får jeg igjen? Ingenting – og det sårer meg.»

Kjærligheten bryter gjennom

Herren tenkte omtrent slik, sier profeten Hosea. Men Guds handling med folket sitt stanser ikke der. Nå bryter kjærligheten igjennom.

8       Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim,

         overgi deg, Israel?

         Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma,

         gjøre med deg som med Sebojim?

Adma og Sebojim var nabobyene til Sodoma og Gomorra, som ble ødelagt i sin tid, fordi de var blitt så gjennom-korrupte av synd og ondskap.

         Hjertet vender seg i meg,

         all min medlidenhet våkner.

Men så vender det seg i vers 9

9       Jeg vil ikke følge min brennende vrede,

         ikke ødelegge Efraim en gang til.

         For jeg er Gud og ikke et menneske,

         hellig midt iblant dere.

         Jeg vil ikke komme med redsel.

Guds vedvarende kjærlighet uttrykkes i en bekymret gråt fra en far eller mor: Hvordan kan jeg gi deg opp?

Ufattelig mild

Gud kunne gi opp den syndige Sodoma og søsterbyene Adma og Seboim. Men nå viker Guds hjerte tilbake på grunn av en ufattelig mild foreldrekjærlighet.

Eksil og straff blir bare en del av Israels skjebne. Barmhjertighet og gjenopprettelse skal også komme fra Herrens hånd. Gud er Gud. Han kan gjøre akkurat det han vil. Han er hellig. I dette ligger at han også er kjærlig – på en overmenneskelig måte.

Kjærlighetsteksten avsluttes med et løfte som lyder med stor varme: Etter at folket har lidt i eksil, vil Gud utfri dem fra fremmede land. De blir kalt tilbake ved et mektig løvebrøl. Guds spredte barn vil samles igjen. De skal komme hjem. Til tross for alle sine synder og feil, er de sine elskende foreldres store glede «Jeg vil la dem komme tilbake til sine hjem, sier Herren.» De skal vende om.

10     Herren skal de følge,

         som en løve skal han brøle.

         Når han brøler, skal hans barn

         komme skjelvende fra vest.

11     Skjelvende skal de komme

         som en fugl fra Egypt,

         som en due fra Assur.

         Jeg vil la dem bo i husene sine,

         sier Herren.

Gud vil ikke slippe løs sin vrede. Gud er ikke som en vinglete, fortvilet og uklok mor eller far overfor oss. Gud er Gud, sen til vrede og full av medfølelse. Han vil ikke forkaste oss, selv om vi avviser Ham.

Gud har omfavnet oss

I stedet har Gud omfavnet oss, tatt på seg kjøtt og blod, åpenbart seg gjennom sin Sønn Jesus. Gud har kommet til oss gjennom Jesus for å vise kjærlighet og forlange oss utlevert fra de kreftene som har fanget oss og slavebinder oss. Han har utlevert disse kreftene til å dø ved at han selv døde på korset. Gud kommer til oss ved den oppstandne Jesus for å omfavne oss, tilby fred og forsoning, og han vil ha oss med i oppgaven å dra hele skaperverket inn i Guds kjærlige armer. Gud brakte oss inn i verden, og han kan ta oss ut når som helst. Han lar oss være her, fordi han har oppgaver for oss.

Jesus kjente både Fars kjærlighet og hans smerte, akkurat som Hosea kjente den. «Hvordan kan jeg gi deg opp, Efraim? Hvordan kan jeg bare slippe deg, Israel?» spør profeten. «Mitt hjerte vrir seg i smerte, all min medfølelse vekkes til å bli varm og mild. – Jeg vil ikke slippe løs min forferdelige vrede, jeg vil ikke enda en gang ødelegge Efraim, for jeg er en gud og ikke et menneske, den som er hellig, men likevel midt iblant dere. Jeg vil ikke komme med vrede.»

Så lenge det er nådetid

her i verden har jeg gode nyheter: Guds kjærlighet er sterkere enn Guds straff. Gud er oppbrakt over vår avgudsdyrkelse, vårt hykleri, vår selvopptatte måte å opptre på. Han vrir seg i smerte over selvødeleggende livsstil og oppførsel som virker splittende. Men Gud vil ikke gi oss opp så lenge det er en mulighet for at vi kommer til ham og ber om nåde. Jesus fra Nasaret ble kronet til konge på korset. Derfra proklamerte han forsoning og fred. Budskapet klinger videre ut over verden, båret videre av Den Hellige Ånd.

         Som en far er barmhjertig mot sine barn,

         er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. (Sal 103:13)

OPL351