En maur

Jeg går vanligvis ikke for å være en særlig brutal mann. Men her om dagen måtte jeg overveie om jeg skulle ta livet av en maur. Jeg gjorde det ikke. Jeg liker ikke å ta liv. Jo mindre de stakkars hjelpeløse vesenene er, jo mer ønsker jeg at de skal få leve. Ik­ke det at de ikke kan være en pest og en plage. Det innser selv jeg i min fromme pasifisme. Men de er så uskyldige og har rett til å leve de også.

Forleden så  jeg et kryp jeg al­dri har sett før. Det hadde uhorvelig mange bein og en drøss med øyne, i alle fall stirret det på meg fra mange kanter. Jeg skvatt til og lurte på om det skulle bite meg eller gå  til an­grep. Men det skulle det ikke. Det var bare ute på en ettermid­dagspromenade  i solsteiken og så  riktig  så besteborgerlig ut. Så forsvant det lynkjapt  under en stein til sine sik­kert like besteborgerlige onkler og fettere.

Når jeg oppdager hvor mye rart som kravler og kryper og svømmer og løper og flakser og flyr rundtomkring, blir jeg så glad.

Jeg blir glad for at Den Allmektige har skapt så vanvittig mye merkelig av insekter og småkryp. Ingen an­dre enn Gud har fantasi til å la­ge så mye rart. Slett ikke forskere og vitenskapsmenn som sier at alt er blitt til ved til­feldigheter og naturlig utvalg, hva nå det måtte være. Det tror jeg ikke det døyt på.

Når en vakker  elegant som­merfugldame med forførende farger og løvtynne vinger  setter seg på gres­set, takker jeg Gud for skjønnheten og fargene, mønstrene og strukturene. Når jeg ser de ivrige små insektene jeg ikke vet navnet på, kave i vei, ber jeg Gud om at jeg må vise like stor entusiasme og livsglede som dem.

Og når jeg hører en gress­hoppemann synge og spille i vilden sky, ber jeg om at jeg må synge like flotte  lovsanger til Gud vår Skaper og Frelser. Og jeg unngår å tråkke på maur. For også de har et lite liv som skal leves.

Akkurat som jeg.