Utstøtt og oversett, men ikke glemt av Gud (Johannes 16,1-4a)

Svein Anton Hansen, Johannes 16,1-4, 2.juledag, publ.22.desember-21

Hva venter den som bestemmer seg for å bli en kristen? Hvordan vil dagen i dag og framtiden bli? Hvilken pris må en troende betale for å bli med blant Jesu etterfølgere?
Disse spørsmålene har kristne til alle tider stilt seg, og noen også kjent konsekvensene av. For, det vil ha større eller mindre omkostninger å bli en kristen; en som bekjenner seg til troen på Jesus Kristus. Dette har kristne til alle tider erfart og kjent på kroppen: alt fra hånlige blikk og ignorering, til fysiske overgrep og noen ganger også drap.

Verdens hat
I en lengre tale Jesus holdt til disiplene natt til Langfredag, berørte han også dette tema som går på forfølgelse og hat fra verden. I nattemørket i Getsemane forberedte han disiplene på motstanden som snart ville komme: «Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» (Johannes 15,18-19).

Jesu disipler den gang, men også i dag, er valgt ut av verden for å tilhøre og tro på verdens frelser. Den gudsfiendtlige verden anser derimot ikke Jesus for å være tro og etterfølgelse verdig. På de første disiplers tid ble Jesus av jødene ansett for å være en gudsbespotter og vranglærer som de måtte prøve å få ryddet av veien. Også hans etterfølgere måtte derfor regne med motstand og forfølgelse. Som Jesus, så også de. Jesus så alt dette komme. Derfor snakket han med disiplene sine om hva de hadde i vente. Senere i talen han holdt natt til Langfredag, sa Jesus blant annet følgende:

«¹ Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt/bli ført til fall. ² De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse/tjeneste. ³ Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. ⁴ Men dette har jeg talt til dere for at dere, når timen kommer, skal minnes at jeg sa dere det.» (Johannes 16,1-4a).

Falle fra?
Jesus starter med å bruke et verb som vi oversetter med «å ta anstøt» (Norsk Bibel88) eller «å føre til fall» (Bibelselskapet2011) (v.1). Ordet kan også oversettes med «å komme bort fra», «å bli spredt» eller også «å ta avstand fra». Da Jesus senere på natt til Langfredag ble tatt til fange, ble disiplene spredt. Og, da Jesus noen måneder tidligere hadde snakket om å spise Menneskesønnens legeme og drikke hans blod (Joh.6,53), syntes disiplene dette var harde ord. Dermed måtte Jesus spørre disiplene om de syntes at hans tale var «anstøtelig» (6,61). Jesus undret seg om de ville «falle fra» troen på og etterfølgelsen av ham.

Til alle tider har Jesu disipler blitt utsatt for press, fra ulikt hold og i ulik styrkegrad. Alt fra innvendig svak tro til et ytre sterkt fysisk eller psykisk press, kan føre en kristen til fall; å ta anstøt av Jesus. Om ikke direkte daglig, så opplever en kristen fra tid til annen fristelsen til å forlate troen på Jesus. Frafallets mulighet kan føre til at det kristne fellesskapet forvitrer, at hjorden blir spredt.

Utstøting og drap
Jesus konkretiserer så hva han begynner å forberede disiplene på: «De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse/tjeneste.» (v.2).
Vi som lever i et livssynsåpent samfunn, hvor intet livssyn har monopol på å sette regler for hva folk kan eller ikke kan tro på, vi har nok vanskelig for å forstå konsekvensene av hva en jøde måtte oppleve når han bekjente seg til Jesus. For, på den måten markerte jøden at han hadde skiftet tro, og dermed satt seg i opposisjon til de jødiske religiøse ledere. Og disse religiøse ledere hadde makt til å kaste folk ut av synagogen, jødenes religiøse gudshus.
Johannes-evangeliet gir oss et par eksempler på personer som ble truet med å bli kastet ut av synagogen. Den blindfødte og hans foreldre ble truet med dette (Johannes 9,22). Ja, til og med noen jødiske rådsherrer ønsket å tro på Jesus, men torde ikke bekjenne det fordi de fryktet at fariseerne ville kaste dem ut av gudshuset (Johannes 12,42-43). Forfølgelse skaper et klima med fryktkultur.

Stefanus
Noen år senere leser vi apostelen Paulus sin selverkjennelse av tidligere i livet å ha vært med på å forfølge disipler av Jesus. (Fil.br.3,6). Fariseeren Paulus sin forblindede tro, førte til at han hatet de kristne så sterkt, at han til og med var med på å drepe noen av dem. En av dem kjenner vi navnet på - Stefanus. Han leser vi om i Apo.gj.6,8-8,1.
I et lengre stykke i Apo.gj. leser vi om rettsaken mot Stefanus samt hva han selv sa i møte med sine motstandere og steiningen som førte til at han døde. Stefanus beskylder jødene for å være «stivnakker, uomskåret på hjerter og ører» (Apo.gj.7,51). Jesu og Stefanus’ motstandere ble så sinte på ham, at de til slutt steinet ham til døde. De siste ordene fra hans munn før han døde, har blitt stående for ettertiden som et symbol på den kristne fiendekjærligheten: «De steinet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.» (Apo.gj 7,59-60).
Legen Lukas, som skrev Apostlenes gjerninger, tilføyer: «Og Saulus samtykket i mordet på ham.» (8,1a).
Som den første kristne martyr, har Stefanus fått en egen dag oppkalt etter seg – Stefanusdagen, 2.juledag.

Ikke la oss skremme
Også i vår tid, som til alle tider, opplever kristne på ulike måter forfølgelse og motstand fordi vi bekjenner oss til Jesus Kristus. I dag er det ikke først og fremst jødene som folkegruppe forfølgelsen kommer fra. Kristendommen ble med århundrene en verdensomspennende religion. Og, dermed støtet den kristne tro mot andre og nye religiøse og filosofiske retninger. Både polyteisme (troen på flere guder), men også ateismen (troen at Gud ikke finnes) kolliderer med troen på èn eneste sann Gud, i tre personer; Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Også bekjennelsen av at det kun finnes èn eksklusiv vei til samfunn med himmelens og jordens skaper, blir utålelig for mange trosretninger og livssyn. Å misjonere for at kun Jesus Kristus er veien til den eneste sanne Gud, det vil udiskutabelt føre til motstand og forfølgelse.

Kristendomsforfølgeren Paulus, han som støttet mordet på Stefanus, han ble etter hvert selv en Jesus-etterfølger. Mange år etter drapet på Stefanus, og sin egen omvendelse, skriver Paulus fra sitt fangenskap et brev til den kristne minoriteten i den greske byen Filippi. Han vil trøste og oppmuntre forfulgte kristne som bekjente en frelser og en tro som førte til at de ble utstøtt fra det gode selskap i byen.

«Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan få høre om dere at dere står fast i én Ånd, og med én sjel kjemper for troen på evangeliet, og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud, idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham. Dere står i den samme kamp som dere så meg kjempe, og som dere nå hører at jeg fremdeles har.» (Fil.br.1,27-30).

Paulus vil forsikre Jesu disipler i Filippi at evangeliet, troen på Jesus er verdt å kjempe og stride for. Det er ingen grunn til å la seg skremme, uansett hva det måtte koste å bekjenne Jesus Kristus som eneste vei til Gud, og som den eksklusive Sannheten. Ja, selve lidelsen skal de se på som en gave på lik linje med det at de mottok gaven å tro på Jesus.

Det har aldri før i verdenshistorien vært flere kristne som har blitt forfulgt og drept for sin tro, som i våre dager. Verden over blir kristne utstøtt, oversett, ignorert, latterliggjort og i noen land også fratatt sine borger-rettigheter kun fordi de bekjenner Jesus Kristus som Guds Sønn. Ekstra sterkt kjennes trykket og motstanden i land hvor det finnes en majoritet av muslimer. Her kan personer miste livet for å konvertere fra islam til kristendom.

Det går en blodrød tråd fra Jesus til Stefanus, fra den første martyr til Paulus, og fra de første kristne menighetene til kristne i vår tid. Motstand og forfølgelse skal vi som kristne ikke se på som noe unormalt, men lære oss å se som normaltilstanden for den som vil følge etter Jesus Kristus. Hvorfor? Fordi Mesteren selv sa: «Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere.» Johannes 15,18).

BS 2151

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hva tror du/dere Jesus mener med at «verden hater dere»?
• Hvordan kan ytre press få kristne til å falle fra troen?
• Hva tror du/dere fikk Stefanus til på sitt dødsleie å be for de som forfulgte og drepte ham? (Apo.gj.7,59-60)
• Om, på hvilken måte opplever du/dere at noen prøver å skremme deg/dere fra troen? (Fil.br.1,28).
• Har du kjent på noen kostnad ved å bekjenne deg som en kristen? Tenk etter og gjerne del erfaringer i bibelgruppen.