Ordet ble menneske (Johannes 1,1-14)

Når vi tenker på den den kristne julehøytiden, og hva Det nye testamentet skriver om Jesu fødsel, så vil trolig de fleste av oss søke mot Juleevangeliet slik Lukas skriver om det i starten av sitt evangelium. Maria som først får englebesøk før hun og Josef drar til Betlehem, hvor noen sauegjetere møter en himmelsk engleskare. Eller vi tenker på de første kapitlene i Matteus sitt evangelium, hvor vi leser om Josef sine drømmer om barnet, kong Herodes og de vise menn fra Østerland.

Også evangelisten Johannes har sitt juleevangelium, men da ganske så annerledes enn hva vi hører hos Lukas og Matteus. Mens de to siste evangelistene beskriver selve historien for oss, så maler Johannes med poetisk ord-pensel. Han bruker uttrykk kjent fra datidens filosofiske verden. Men likevel – bak Johannes sin måte å framstille Jesu komme til jorden på, ligger en gammeltestamentlig jødisk tankeverden. En skapergud velger å åpenbare sin visdom ved å bli kjøtt og blod i mennesket Jesus Kristus.

Vi leser og hører evangelisten Johannes sin julefortelling i de 14 første versene i hans evangelium: «¹ I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. ² Han var i begynnelsen hos Gud. ³ Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. ⁴ I ham var liv, og livet var menneskenes lys. ⁵ Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. ⁶ En mann sto fram, utsendt av Gud. Hans navn var Johannes. ⁷ Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. ⁸ Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. ⁹ Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. ¹⁰ Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. ¹¹ Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. ¹² Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. ¹³ De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. ¹⁴ Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

En ny start
I starten av Det gamle testamentet, i 1.Mosebok kap.1, leser vi om den første begynnelse, da Herren Gud skapte himmel og jord. På samme måte beskriver evangelisten Johannes at med Jesu Kristi komme til jorden har menneskeheten fått muligheten til en ny start.

Kun kort tid etter at Adam og Eva ble skapt, falt de i synd da de spiste av den forbudte frukt. Hele Det gamle testamentet er fortellingen om mennesket som en fallen skapning, og konsekvensene av synden. Samtidig forteller GT også om Guds redningsplan for å frelse mennesket fra syndes skyld og makt. Når vi så kommer til Det nye testamentet, blir Guds redningsplan avslørt og åpenbart for oss. Forløsningen kommer i barnet Jesus, født av jomfru Maria, med Josef som stefar. For – Herren Gud selv er Far til Guds Sønn.

Evangelisten Johannes vil hjelpe leserne til å løfte blikket, å se hva som skjedde den første julenatt ut fra Guds perspektiv. Ved hjelp av teologiske og filosofiske ladede ord og uttrykk ønsker Johannes å gi sin samtid en dypere forståelse av det store under; at en evig og ufeilbarlig guddom velger for en tidsbegrenset periode å komme til en jord og til mennesker som har snudd ham ryggen. I den største av alle julegaver – barnet i krybben – kan feilende mennesker finne håp og tro for dette liv, men også for evigheten.

Det personifiserte Ordet
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» (v.1). Her omtales Jesus som «Ordet». Grunntekstens greske ord (Logos) for nettopp «ord» brukes av Johannes for mer enn en religiøs idé. Han griper tilbake til Det gamle testamentet for å gi begrepet «logos» et nytt innhold i sin samtid. I jødisk bibelsk tankegang var «ordet» personifisert. Gud bruker Ord for å skape. «Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust.» (Salme 33,6). Ordet gir mer enn bare ren kunnskap. Herrens ord makter å skape nytt liv, enten det skjedde ved den første skapelse, eller det skjer når nytt åndelig liv skapes i en synders liv.

Guds Ord møter vi også i «visdommen» (Ordspr. kap.8). Både Herrens ord, men også Jesu person både er og formidler Guds visdom. Det menneske som lærer Guds ord og Jesu person å kjenne, får visdom om seg selv, om Herren Gud og veien til at en synder kan få gjenopprettet det gode forhold til Skaperen av himmel og jord.

Skaperen Jesus
I disse første versene hos evangelisten Johannes møter vi Guds visdom; at Jesus fra Nazareth har eksistert fra evighet av hos Gud, ja, at barnet født julenatt virkelig er Gud selv. Han var til stede under skapelsen av universet. Han er også til stede når et nytt hjerte skapes inne i en synder som begynner å tro på Herren Gud.

«Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» (v.2-3). Johannes vil presisere og understreke at ikke noe av det skapte, verken mennesker eller dyr, ville ha vært til uten at Jesus var til stede ved skapelsen.
Hos apostelen Paulus finner vi også samme tanke om Jesus som skaper. «For i ham [Jesus]er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham.» (Kolosserne 1,16).
Både Johannes og Paulus vil fortelle sine lesere at han som var med og skapte himmel og jord, han kan også nå som alltid skape nye hjerter i mennesker som kommer til tro på ham som Guds Sønn og verdens frelser.

Liv og lys
«I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.» (v.4-5). Her hos Johannes møter vi to viktige teologiske begreper; «liv» og «lys».

I Det gamle testamentet leser vi at Herren Gud er skaper av alt liv. Han skapte «i begynnelsen», slik 1.Mosebok starter. Mennesker kan ikke skape liv, vi får det som en gave fra livgiveren selv. Sterkere og sterkere utover i Det gamle testamentet, og fullt åpenbart i Det nye testamentet, kan vi lese om at Gud også kan gi oss et evig liv. Livet strekker seg ut over død og grav.

Julenatt så Maria, Josef, sauegjeterne og andre et nytt liv bli til da barnet Jesus ble født. Lite visste de at denne babyen også var med å skape det første livet som eksisterte på vår klode. Ja, ikke bare det, men barnet selv er uttrykk for Guds evige liv. Og – vi kan fortsatt i våre dager få del i dette livet når Den Hellige Ånd flytter inn i hjerter, ved hjelp av Guds ord, dåp og nattverd.

I tillegg til å være «liv» framstår Jesus også som «lys». I den tid og kultur som Johannes skrev sitt evangelium inn i, ble begrepet «lys» gjerne brukt i ulike religiøse og filosofiske retninger. Hos flere av disse representerte «lys» en form for indre lys i mennesket. Bare man fikk riktig kunnskap om guddommen, så ville mennesket se at i sitt indre fantes en gudommelig gnist, et guddommelig lys. Denne gnostiske tankegang er ikke bibelsk.
Johannes derimot knytter sin bruk av «lys» tilbake til slik det brukes i Det gamle testamentet. Herren Gud selv er og eier det sanne lys. Og han vil la alle som velger å tro på ham starte på en livsvandring hvor han selv vil lyse opp veien. Herren Gud og hans ord gir oss riktig og nok lys for denne vandringen. Ikke minst i visdomslitteraturen møter vi denne ideen om lyset. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» (Salme 119,105). «For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.» (Salme 36,10).

Nå har Gud sendt sitt lys, personifisert i Jesus Kristus, gitt som en julegave i den mørkeste tiden på året. Flere steder i Johannesevangeliet møter vi ord og setninger som uttrykker at Jesus er verdens lys. (8,12; 9,5). Jesus som verdens lys formidler Guds evigvarende liv. Men – mennesket må selve velge om vi vil følge dette lyset eller ikke. Velger vi å ikke komme til lyset, så vil vår livsvandring ende i mørke og ende i en evig død. Summen av livet og lyset kaller vi å bli frelst, å bli Guds barn.

Ta imot livet og lyset
Evangelisten Johannes skriver at mennesker ikke tok imot lyset. Verbet «å ta imot» kan også oversettes med «å overvinne». Da uttrykkes meningen at mørket, uansett hvor mørt det er, ikke på noen som helst måte kan vinne over lyset. Selv den minste flamme driver mørket bort. Mørket har ikke evnen til å slukke lyset. Så – med Jesu komme til jorden markeres at mørkets krefter har begynt å tape kampen mot Guds lys.

Og samtidig – mørket, her som et uttrykk for menneskeheten, tok ikke imot Guds lys – Jesusbarnet. Mørkets krefter, representert ved de jødiske religiøse ledere og kong Herodes aksepterte verken babyen eller den voksne mannen Jesus å være konge, Guds Sønn, menneskehetens redningsmann.

Døperen Johannes
I versene 6-8 skriver Johannes om sin navnebror Døperen Johannes. Noen av de som hørte Døperen tale, og som lot seg døpe av ham, begynte å lure på om kanskje han var den Messias som skulle komme. Derfor måtte han selv, men også evangelisten Johannes understreke at Døperen ikke var selve lyset. Hans oppgave var kun å vitne om det sanne lys – Jesus Kristus. Men som et tydelig og uredd vitne, pekte han på selve lyset ved å vitne om hvem Jesus var – Guds lam som var kommet for å bære verdens synder (Joh.1,29.36).

Avvise eller ta imot?
«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (v.11-12). Ja, slik oppsummerer evangelisten Johannes hvordan Jesus ble møtt i sin samtid. Når Johannes skriver disse ordene har det gått mange tiår siden Jesus vandret rundt i Jødeland. Likevel minnes Johannes hvordan Jesus ble tatt imot, rettere sagt hvordan han ikke ble tatt imot av jødefolket. Jesus selv var jøde. Jesus var den Herrens lidende tjener og den Messias profetene i Det gamle testamentet skrev om. Men jødefolket som kollektiv så det ikke. Deres åndelige blindhet hindret dem fra å se at foran dem stod oppfyllelsen av profetiene i deres Bibel.

Kong Herodes så en politisk kongerival i det lille babybarnet i krybben. Fariseere og skriftlærde gransket Skriftene, men maktet ikke å se at foran dem stod selve Ordet. Deres hat, maktarroganse og mørke vant over lyset som de hadde mulighet å omfavne.
Men – noen tok allikevel imot Jesus. Og de som kom til tro på ham fikk rett til å kalle seg Guds barn. Når Johannes skriver at de kom til tro på «hans navn», så handler det om at i Jesu navn ligger alt hvem Jesus er og hva hans oppdrag bestod i. Selve navnet «Jesus» betyr «Herren frelser». I Jesu navn har vi tilgivelse for synder. I hans navn åpenbares Guds storhet og kjærlighet til syndere. Så – ikke bare var barnet en julegave til Maria, Josef og andre den første julenatt. Også Jesu navn er Guds gave til oss, for i hans navn finnes frelse for syndere.

Inkarnasjonens store under
Evangelisten Johannes avslutter sitt juleevangelium med å beskrive det vi omtaler som inkarnasjonens store under; at Herren Gud ble menneske. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (v.14). Inkarnasjonen; at Gud kler seg i kjøtt og blod, er et under som bare den kristne tro har blant verdens religioner. Både i islam og andre religioner er det utenkelig at guddommen kan bli som et menneske, at den opphøyde kan senke seg ned til det jordiske og verdslige. I Jesus-barnet i krybben har det evige Ordet og den himmelske Visdommen blitt synlig, har ikledd seg menneskelighet.

Når våre bibler skriver at Jesus «tok bolig iblant oss», så står det på grunnteksten at Gud «slo opp sitt telt iblant oss». Denne uttrykksmåten viser tilbake til tabernakelet i Det Gamle testamentet. Israelittene bar med seg tabernakelet i ørkenen, slo det opp der de slo leir. I dette teltet befant paktens ark seg, hvor Gud var usynlig til stede blant sitt folk. Jødefolket kunne ikke se Herren Gud i egen person, men de kunne se paktens ark.
På samme måte, i babyen Jesus, kunne nå folket egentlig se Herren Gud. Derfor skriver Johannes at «vi så hans herlighet». Han og de andre disiplene fulgte Jesus i tre år. De så de tegn og under han gjorde. Slik så de egentlig Guds herlighet.

For – den som har sett Jesus, har også sett Faderen (Joh.1,18; 6,46). Og den som slik har sett Jesus og kommet til tro på ham, har i hans person møtt nåden og sannheten. Johannes skriver at Jesus er «full av nåde og sannhet». Dette er ikke først og fremst egenskaper ved Jesu person, evner som han mer eller mindre viser fram. Nei, Jesus virkelig er nåden og sannheten i egen person. Derfor kan vi se julens store under som Guds gave til oss. Når vi pakker opp gaven svøpt i halm og strå i en krybbe, ja, så pakker vi opp nåden og sannheten. Gud rekker det til oss gratis, fordi han vet at vi trenger gaven selv om vi ikke fortjener det. At vi slik får Guds gave ufortjent, det er hva kristendom og julen egentlig handler om.

BS 2251

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hvorfor tror du/dere at Johannes forteller juleevangeliet ikke som historie, men mer via filosofiske begreper?
• Prøv med egne ord å forklare hva som menes med at Jesus er «ordet».
• Hvordan skaper og opprettholder Gud troens liv i oss mennesker?
• Vi sier gjerne at Jesus er verdens lys. Hva menes med det?
• Lederne i jødefolket var åndelige blinde, de så ikke hvem Jesus var. Hva kan i dag hjelpe oss i å få og opprettholde et riktig bilde av hvem Jesus er?
• «Vi så hans herlighet». Hvordan ser vi i dag Jesu herlighet?

Svein Anton Hansen, 1.juledag, publ. 21.des. -22