Elsk deres fiender (Matteus 5,38-48)

Hvilke forventninger har du egentlig til deg selv, til hvordan du lever? Hvilke krav stiller du til deg selv, til hvordan du skal oppføre deg overfor mennesker du møter, både de du liker, men også de du ikke liker så godt? Sannsynligvis at du oppfører deg godt og ikke gjør ondt mot din neste. Trolig at du tilfredsstiller de krav og forventninger som er akseptable i de flestes øyne. Du gjør så godt du kan, men ikke mer enn hva rimelig er å forvente.

Men har du tenkt over hvilke krav Jesus stiller til den som vil være hans etterfølger, til den som bekjenner troen på ham? Hvor høyt legger Jesus forventnings-listen? Kan det faktisk være slik at Jesus forventer det ekstraordinære og menneskelig talt utenkelige av sine venner? Når vi leser de forventningene som han presenterer i Bergprekenen (Matteus 5-7), så kan de virke uoverstigelige. Jesus snakker faktisk om å elske våre fiender på samme nivå som vi elsker de vi liker.

³⁸ Dere har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann! ³⁹ Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør det onde mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. ⁴⁰ Vil noen føre sak mot deg for å ta din kappe, så la ham også få ytterplagget! ⁴¹ Og om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham! ⁴² Gi til den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg. ⁴³ Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! ⁴⁴ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, ⁴⁵ for at dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. ⁴⁶ Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? ⁴⁷ Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? ⁴⁸ Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen. (Matteus 5,38-48)

Vis uventet godhet!
I starten av Bergprekenen møter vi «saligprisningene», hvor Herren Jesus forkynner hvem som i Guds øyne er salige. Etter disse presenterer han seks såkalte antiteser, hvor han går i rette med datidens oppfatninger av hva som var Guds gode vilje. Alle antitesene begynner med at Jesus sier: «Dere har hørt at det er sagt …», hvorpå han selv svarer med: «Men jeg sier dere …» Han gir jødene og sine disipler en ny forståelse av hvilken moralsk standard Herren Gud forventer av de som sier de tror på ham.

I denne bibelteksten (versene 38-48) møter vi de to siste antitesene, som begge direkte eller indirekte handler om vårt forhold til de vi enten selv ikke liker, eller de som ikke liker oss. Hvilke holdninger møter vi våre såkalte fiender med, hvordan opptrer vi overfor de som ikke vil oss vel? Jesus vil lære disiplene den gang og oss i dag om en holdning av total kjærlighet til de som gjør oss ondt og overfor våre fiender.

Alle jøder, også Jesu disipler, hadde i Det gamle testamentet lest følgende regel: Øye for øye, tann for tann! (flere steder i Mosebøkene). For den moderne leser kan denne justis-regelen virke voldsom, at hvis en person f.eks. forårsaket at en annen mistet en tann, så skulle den skyldige selv få tatt eller slått ut en tann. Men da må vi huske at poenget med denne loven var å begrense hevnen, slik at straffen ikke eskalerte, at man ikke tok hardere i enn nødvendig. Straffen skulle svare til forbrytelsen som var gjort. For hevntanken kunne føre til at man til slutt tok livet av et menneske fordi det hadde forårsaket skade på en annens kropp. Hevntanken skulle legges bånd på. Trolig ble nok likevel denne loven praktisert ved at den skyldige betalte seg ut av skylden framfor at han selv måtte bøte med en tann eller et øye når han hadde forårsaket samme skade på en annen.

Jesu svar og respons på dette rettsprinsippet er å be sine etterfølgere vise godhet tilbake mot de som gjør dem ondt. Om de blir møtt med vold, blir utsatt for press eller tvangsarbeid, så skal deres respons ikke bare være god, men faktisk i tillegg overgå hva noen kan forvente selv av gode mennesker. Eksemplene Jesus bruker er talene. Om du får et ufortjent slag på kinnet, så snu det andre kinnet til i stedet for å slå tilbake. Om noen urettmessig krever noe av deg, enten det gjelder dine eiendeler, din tid og innsats, så gi ham det dobbelte av hva han håper på. Og spør noen deg om penger, kanskje til og med på en frekk og lite takknemlig måte, så snu ikke ryggen til dette mennesket. Gi selv et dårlig menneske av dine penger. En Jesu etterfølger kalles til raust å gi uten å forvente noe tilbake. Mesteren ber disiplene om å gi uten begrensninger og uten å beregne om det vil være lønnsomt eller ikke å dele ut til andre.

Det er som om Jesus sier: parker, legg til side dine personlige hevntanker. Bygg i stedet en god relasjon til den som vil utnytte deg, til den som vil deg ondt. Da vil din uventede reaksjon preget av kjærlighet få den med ond vilje til å stoppe opp og oppdage sin egen ondskap. Kjærlige ord og gjerninger trumfer alt!

Total etterfølgelse
Når vi leser kravene og forventningene som Jesus her forkynner, så kan vi lure på hvordan de ville fungert inn i en rettsstat som fulgte de bokstavelig. Hva mener jeg med det? Jo, tenk deg en politimann som av en fartsovertreder eller tyv blir slått på kinnet. Skal denne politimannen snu det andre kinnet til i stedet for å arrestere eller bøtelegge den kriminelle? Eller hva med en bankansatt som bare låner ut til alle uavhengig om de stiller sikkerhet eller har evnen å betale tilbake? Og hva om staten sluttet å inndrive bøter og ubetalt skatt, men i stedet ettergav alle rettmessige krav? Eksemplene kunne vært flere. Men disse viser at en bokstavelig etterfølgelse av disse prinsippene i en rettsstat og på et overordnet samfunnsmessig plan ikke ville fungert i lengden. Det samme vil vi også se når vi kommer til den siste antitesen om vårt forhold til våre fiender. I en krigssituasjon kan staten ikke snu det andre kinnet til. En rettsstat må ha et forsvar som også kan slå voldelig tilbake mot fienden.

Så – hva er det Jesus har i tankene når han legger forventnings-listen såpass høyt for sine venner? Nei, det var ikke en ny samfunnsorden han ville innføre i datidens Jødeland, ei heller i Norge i dag. Jesu ord retter seg mot oss som enkeltpersoner, mot vårt hjerte, våre holdninger og vilje til helhjertet etterfølgelse av verdens frelser. Forventnings-listen kommer til å avsløre om vi virkelig vil prøve å komme oss over eller i stedet velge en mindre motstands vei. Og, om vi nå virkelig skulle ønske å komme over, ville vi i det hele tatt være i stand til å etterleve Jesu forventninger som de syndige mennesker vi er?

I Bergprekenen maler Jesus for disiplene hvordan et liv i total etterfølgelse ser ut, et liv hvor alle kompromisser og bekvemmeligheter har blitt parkert. De nye livslovene for den som smykker seg med tittelen «kristen» framviser en ny og annerledes «rettferdighet» enn hva verden selv på sitt beste kan forvente og leve opp til. «For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.» (Matteus 5,20). Slik innleder Jesus undervisningen om de seks antitesene vi møter i Bergprekenen. Mens verdens standard for «rettferdighet» er balanse og likhet når det gjelder både straff og hevn, så sprenger Jesu forventninger til disiplene både verdens og jødenes forståelse av hva som oppleves rettferdig. En Jesu etterfølger skal være villig til å oppgi og ofre alt hvis kjærligheten krever det. En sann kristen skal vise sin kjærlighet til Gud og mennesker ved å oppgi all tanke om gjengjeldelse og hevn. For hevnen hører Herren Gud til. (5.Mos.32,35; Rom.12,19). Og vi kan også tilføye … «hører rettsstaten til», siden det er domstolen som skal dømme hva som er rettmessig straff for en ugjerning.

Fiende som venn
Den sjette og siste antitesen i Bergprekenen lyder slik: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender …» (v.43-44a). Uttrykket «du skal elske din neste» møter vi direkte i 3.Mosebok, men naturligvis også indirekte gjennom hele Det gamle testamentet. Som en del av «det dobbelte kjærlighetsbud» visste jødene, og dermed også disiplene, at de skulle vise godhet mot sine medborgere. Men også «innflytteren» og «den fremmede» var omfattet av dette guddommelige påbudet. «Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos.19,34)

Men uttrykket og oppfordringen «å hate din fiende» finner vi ikke i Bibelen, heller ikke i jødisk litteratur. Så – muligens gjengir Jesus her en gjengs oppfatning som hadde bredt seg blant jødene, at avgudsdyrkende kanaaneere, voldelige romere og andre fiendtlige folkeslag heller skulle hates enn elskes.

Det nye og uventede perspektivet som Jesus her bringer på banen, er at også fienden skal elskes. Og da ikke bare som en følelse, tanke eller som et ordhell i en festtale. Nei, fiender og motstandere av kristen tro og tanke skal elskes ved at vi velsigner dem, gjør vel imot dem og til og med ber for dem (v.44). I ord og handling skal våre motstandere merke at vi som Jesu etterfølgere har en annen standard og en annen ånd enn hva verden forventer og kan varte opp med.

Den som misliker min kristne tro, som til og med hater det som har med Jesus å gjøre, han og hun skal jeg ikke forbanne, men be for og velsigne. For når vi ber for de som vil oss ondt, da vil bønnen føre til at kjærligheten til disse vokser og modnes. Her er Jesus selv vårt forbilde, han som ba for sine motstandere da han hang på korset. «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Lukas 23,34).

Denne uventede godhet i ord og gjerning kommer ikke uten videre fra en kristen sitt hjerte eller tanke. Bare når en Jesu etterfølger blir preget av Guds gode hjerte for alle mennesker, uavhengig av god eller ond, så vil de gode holdninger vokse fram til god frukt i en kristen sitt liv. 

Den alminnelige nåde
«For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» (v.45). Dette bibelverset forteller oss at Guds kjærlighet er ikke-diskriminerende. Med dette uttrykket mener vi at selv onde mennesker som ikke bare hater kristne, men også Herren Gud, får oppleve sol og regn. Denne likebehandlingen av alle mennesker kan vi forstå som et uttrykk for Guds «alminnelige nåde». Denne nåden må vi ikke forveksle med «den frelsende nåde» som møter en synder når han angrer sine synder og tror evangeliet. Guds «alminnelige nåde» treffer ikke-kristne på samme måte som kristne, fiender av Gud så vel som Guds venner.

Helliggjørelse?!
Jesus avslutter denne delen av Bergprekenen med noen visdomsord som hjelper oss til å se hvor langt eller kanskje hvor kort vi har kommet i vår helliggjørelse: «Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?» (v.46-47). Det er som om Jesus vil si oss at alle mennesker, uavhengig av tro, livssyn og grad av godhet bærer i oss en «begrensende kjærlighet» (uttrykk lånt av Hans Kvalbein i sin Matteus-kommentar). Vår kjærlighet og godhet begrenser seg ofte til våre nærmeste, familie og venner samt de som mener det samme som oss. «Den begrensede kjærlighet» baserer seg på gjensidighet. Jeg håper å få igjen det samme som jeg gir til andre. Jeg utviser godhet til de som jeg forventer kan gi meg samme godhet i retur. Og når jeg så synes jeg lykkes med dette, tror jeg at jeg har kommet lengre i min helliggjørelse.

Men nei – Jesus avkler mine motiver. De er ikke så imponerende som jeg gjerne håper. For, også «tollere» og «hedninger» gjør det samme. Også disse gruppene, som stod utenfor det gode åndelige selskap, utviser samme godhet mot sine egne. Jesus vil si at det er lite imponerende å elske sine egne. Nei, når vi derimot gjør godt mot, taler vel om, velsigner og ber for de som vi anser som våre fiender, da vokser en Jesu etterfølger i helliggjørelse. Da blir en Jesu venn mer lik Gud selv. Jesus selv viste «den ubegrensede kjærlighet» i møte med menneskene han møtte, og ikke minst da han frivillig valgte å dø på et kors for sine «fiender». Paulus uttrykker denne sannheten om Guds ubegrensede kjærlighet til fiender med følgende ord: «For vi ble forsonet med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender» (Rom.5,10a).

Fullkommen!
«Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» (v.48). Slik avslutter og oppsummerer Jesus den nye standarden han har satt for å være hans etterfølger. Dette uttrykket bygger på 3.Mos.19,2: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig.» Siden vår Far er hellig og fullkommen, forventes det at hans barn skal ligne sin Far. Barn ligner på sine foreldre. Slik Herren Gud er hel og udelt, skal vi følge hans eksempel og ikke ende med kompromisser og et halvt hjerte for Guds rike. Nei, nå har Gud plantet en ny Ånd, nye verdier og en ny standard i mitt liv. Selv om forventnings-listen ligger så alt for høyt, selv om jeg som en tilgitt synder aldri vil klare å leve opp til Guds bud og forventninger, så er det likevel født en ny vilje i en kristen sitt hjerte til å følge Jesu ord og vilje, også når de krever nærmest det umulige av meg.

Så er det heldigvis en trøst for alle kristne at når vi mislykkes i å leve opp til den nye standarden for Jesu etterfølgere, når vi synder og bommer på Guds vilje, så kan vi hvile i at Jesus gikk i døden for nettopp den som ikke fikk til å leve slik. Jesus levde 100 % opp til Guds standard. Og i troen på ham har Jesu liv blitt vårt liv og redning.

BS 2336

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Jesus ber sine etterfølgere bla. om «å snu det andre kinnet til» og «gi til den som ber deg». Hvordan tenker du/dere at dette kan vise seg og praktiseres i hverdagen til en kristen?
• Hvorfor tror du/dere at Jesus legger forventnings-listen såpass høyt for sine etterfølgere?
• Tenk over/samtal om hvordan vi praktisk kan «elske vår neste og vår fiende».
• Hvordan elsket Jesus sine «fiender»?
• Hva består forskjellen imellom «den begrensede kjærlighet» og den «ubegrensede kjærlighet?

Av Svein Anton Hansen, 15.søndag i treenighetstiden, publ.06.sept. -23