Hvorfor omtale Gud bare som mann?
Jeg vet det blir vanskelig å kunne forholde seg til rent grammatisk og tankemessig til noe annet, men er ikke Gud like mye en kvinne? Eller i tilfellet: ingen av delene? Synes det blir veldig rart hvis han skapte noe som var veldig likt seg selv (mannen) og tenkte «nå skal jeg lage en som er litt annerledes, men som mannen aldri kommer til å forstå seg på». Er ikke Gud stor nok til å skape to forskjellige individer som er super komplekse, uten at han må være en av dem?
Forstå meg rett, jeg liker tanken på at han er en general, en kamerat, en far som er med meg hele tiden, men det er ting en mann ikke kan være. Men finnes det sider ved Gud som du ikke finner igjen i en mann, men derimot i en kvinne? Jeg vet at det er mange ting, mange sider man ikke finner i noen av oss, men vi er jo skapt som et speilbilde av Gud.
Dette er ikke et forsøk på å være politisk korrekt sta feminist, men kan man stille spørsmålet? Eller balanserer jeg nå på kanten til blasfemi?
SVAR:
Det er fint du stiller spørsmålet, det er ikke blasfemisk. Mange i vår tid er opptatt av det. Men det er typisk nettopp for vår tid. Jeg har snakket med en kirkehistoriker som mener at man aldri før har vært opptatt av det, men i dag er kjønnsidentitet et mye diskutert tema.
I de fleste språk opererer man med hankjønn og hunkjønn. Det er ikke tvil om at Gud i Bibelen omtales som hankjønn.
Da må vi raskt legge til at da Gud skapte mann og kvinne, skapte han dem i sitt bilde. Det betyr at både mann og kvinne ligner på Gud. Vi er speilbilder av ham, som du skriver. Hver celle i kroppen er enten mannlig eller kvinnelig. Men uansett stammer de fra Gud. Ingen av kjønnene er mindreverdige i forhold til hverandre.
Gud har feminine trekk. Gjennom profeten Jesaja sa Gud: «Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere.» (Jes 66,13) Jesus sa til jødefolket i sin tid: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne[mor] samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» (Luk 13,34) Paulus kunne si om sin egen tjeneste at den hadde et kvinnelig preg: «Vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn.» (1Tess 2,7)
Paulus skrev i forbindelse med ekteskapet om «et stort mysterium», nemlig «om Kristus og menigheten». (Ef 5,32) Kristus er mann og menigheten er kvinne. Derfor har en gjerne brukt hunkjønn om kirken.
Dette har røtter i Det gamle testamente. Profetene slo ned på folkets utroskap i pakten, dvs. i forholdet til Gud. Bildet av en ektepakt lyser i bakgrunnen. De holdt seg til horkvinner, det vil si at de dyrket avguder.
Menigheten er Kristi brud. (Åp 19,7 og 21,2) Dermed er alle kristne i Guds forsamling «kvinner» i den forstand at vi er bruden. Dette er et vakkert bilde og et mysterium, i den grad vi kan forstå det.
Vi kan si det motsatt: Hvis menigheten i dag føler seg mindreverdig som brud og kvinne, eller vil gjøre Gud kvinnelig og vil avvise ham som mann, rokker vi ved den kjønnsforskjellen som er nedlagt både i skaperverket og i frelsesverket.
Kvinnene må ikke føle at de har mindre verdi for Gud enn menn har. Vi har fått ulike roller, og vi er skapt med følelsesmessige og fysiske forskjeller, men vi er Guds mesterverk både som menn og kvinner.
Kjønnsforskjellen er skapt av Gud først og fremst for at vi skal kunne frembringe barn. At det fører med seg andre velsignelser, er en ekstra bonus.
Jesus sa at i det evige livet verken «tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.» (Matt 22,30) Indirekte sier dette ordet at barnløse og enslige lever et fullverdig liv her i verden. Kjønnspolariteten hører bare til i livet på jorden, ikke i evigheten.
Gud og Jesus presenterer seg selv som Far og Sønn, som menn. Men kvinnene er absolutt like verdifulle i deres øyne.
OPKL360
