Vi må ikke si at noen er håpløse
Du åpner avisen. Et navn synes å gå igjen i leserbrev-spalten. Hver gang hun skriver, er det for å si noe negativt om kristendom, kirke og troende mennesker.
Det er vel helt umulig at slike personer kan vende om og tro på Jesus? Noen står nær Guds rike. Dem er det kanskje håp for. Men de som har brutt med Gud i livsførsel og holdninger, de har vel nærmest stengt seg selv ute?
Nei, sier apostelen Paulus. - Jeg har selv vært blant de håpløse. Men se nå!
Slik former han ordene selv:
"Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv."
Paulus kunne aldri bli ferdig med å undre seg over at Jesus kunne frelse nettopp ham.
Han hadde vært en voldsmann og spotter, en forfølger av de kristne, en bitter motstander av denne Jesus-læren. Men nettopp ham hadde Jesus grepet fatt i og gitt et nytt liv.
- Hvorfor ble nettopp jeg, Paulus, hentet inn i Guds rike? Jo, jeg skulle frelses som et forbilde og et eksempel, sier apostelen.
- Gud viste ekstra stor tålmodighet med meg. På den måten skulle alle se at Kristus virkelig frelser de harde og mislykkede.
Derfor må vi aldri si: Den og den er håpløs, han eller hun er altfor langt borte fra Guds rike.
Nei, det er et troverdig ord at Jesus kom til verden for å frelse syndere, til og med de største.
1 Tim 1:15-16
