Gå i hast – Gå ut på veiene

En arabisk prins giftet seg, og det ti dager lange bryllupet kostet 44 millioner dollars – en kvart milliard kroner! 

Verdensrekord. 

Dette er likevel ingenting mot den festen som venter når bruden – Guds menighet – skal gifte seg med brudgommen, Jesus Kristus. 

Dit skal de komme – fra spredte landsbyer i Etiopia, fra savannelandskap i Tanzania, fra fjellområder i Kenya, fra Taiwans tette storbyer, fra Japans folkemylder, fra Perus kystlandskap, fra Bolivias fjellverden, fra Indonesias grønne daler, ja, også fra Mongolias store vidder! Guds hus skal bli fullt. Det er snart blitt fullt. 

Blir du med, du også? Har du fått noen med deg? Hør Jesu lignelse fra Luk 14,16–24: 

«Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde et stort gjestebud og innbød mange. 

Da tiden for gjestebudet var inne, sendte han sin tjener for å si til de innbudte: Kom, for nå er det ferdig. 

Men alle som én begynte de å unnskylde seg. 

Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! 

En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! 

Og en tredje sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme. 

Da tjeneren kom tilbake, fortalte han sin herre dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut i byens gater og streder, og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme. 

Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom. 

Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. 

For jeg sier dere: Ingen av de menn som var innbudt, skal smake mitt festmåltid.» 

Fest - og ingen kommer?

Har du noen gang stelt i stand fest, og ingen kom? Vel, jeg har vært med på å arrangere møter og fester da det kom skuffende få. Ja, skuffende er det riktige ordet på følelsen vi hadde. 

Men bryllup? Nei. Da kommer de som har svart de vil komme, hvis ikke noe alvorlig er kommet i veien. 

Jesus snakker om et stort bryllup, mange innbudt. De hadde sagt at de kom, men da meldingen gikk ut om at nå står maten på bordet, kom alle – 

Unnskyldningene 

Og det er på dette punkt tilhørerne til Jesus ble så forbløffet at de sikkert måtte begynne å flire ... Inntil de oppdaget at de egentlig lo av seg selv. 

Hva skal vi si om han hvitsnippfyren som hadde kjøpt en eiendom usett – og nå måtte han absolutt ta en titt på den? En dum handling og en dum unnskyldning. Ville du hatt tillit til en slik kar? 

Eller hva med han kjappisen som hadde kjøpt fem bruktbiler (fem par okser) på telefonen, og nå måtte han ut og sjekke om de virket? Ville du ansatt ham som innkjøpssjef i firmaet ditt? 

Det er helt utrolige unnskyldninger. Jeg må gå ... Jeg går ... Jeg kan ikke ... For ... Men det er visst sånn: Når det gjelder unnskyldninger, er verden full av store oppfinnere. Den som vil studere menneskets natur, kan bare studere menneskenes unnskyldninger. 

Han som var nygift, hadde for så vidt en slags unnskyldning for ikke å komme. Men ikke har jeg hørt om bryllup der ikke ektefellen også er innbudt. Han kunne jo tatt henne med! Så hadde de opplevd noe hyggelig sammen. Det står på viljen. 

Unnskyldninger. Jeg drikker ikke kaffe, for nesten alle som har drukket kaffe, har blitt syke før eller senere. Og samtlige av de som drakk kaffe i 1839, er nå døde – hundre prosent dødelighet av kaffe. 

Har du ikke lyst til å gjøre noe, så kan visst én unnskyldning være like god som en annen. 

En skinnende hvit festdrakt venter

Gud har innbudt til bryllup i himmelen. Jesus har ordnet gratis adgang. Milliarder er investert. En skinnende hvit festdrakt venter hver enkelt gjest. Kappen er skaffet til veie for en meget høy pris av Frelseren. Den hvite drakten skjuler alle mine ufullkommenheter. Derfor kan de mest uverdige ta plass. Kom, for nå er alt ferdig! 

I de aller fleste religioner ser de på gud som en mektig gud som helst ikke skal forstyrres. Hedningen prøver å anstrenge seg med gjerninger og ritualer for å roe ned gud, så han ikke straffer dem. De er lykkelige hvis gud ikke oppdager dem. Det er som når du sitter i klassen og ikke vet svaret: Ikke fang blikket til læreren! Da sitter du i saksa. 

Hedningen hører en gud som sier: «Løp bort fra meg!» – 

Vår kjære Jesus har lært oss å se en Gud som sier: «Kom, for alt er gjort ferdig og klart for dere!» 

I Amerika svarer de nokså kjapt og konsekvent når de blir invitert i selskap: Do you want me to bring something? Er det noe jeg kan ta med? De står klar til å spleise på festen med en matrett, noe å drikke eller litt snacks. 

Komme tomhendt

Til festen i himmelen kan du komme tomhendt. Alt er klart. Kom bare sulten og tørst. Han spanderer hele måltidet. Rikelig. Du kan bare ta imot med øre og munn og bli overøst av glede, og bli rikt velsignet av slikt som ikke noe øye hittil har sett. 

Men så kommer altså vi med unnskyldninger. Godheten møtes av kald avvisning. 

Ingen er blitt så sårende avvist som Gud, himmelens og jordens skaper. I forhold til festfellesskapet med Gud er det så mange som synes at hverdagens trivialiteter er mye viktigere. Gårdsbruk og business, familiekos og kjøretøyer. Å, hvor kortvarig i forhold til evigheten! 

Gud er ikke bare såret og skuffet, han er sint. Det må få følger. 

Det store folkebyttet

De innbudte sa nei takk med tomme unnskyldninger. I mange av Jesu lignelser finner vi temaet: Det store folkebyttet. De som regnet seg som topp religiøse, fariseere og profesjonelle troende, de som tok Guds nåde som noe selvsagt, de stilte seg utenfor med dvask likegyldighet og tomme unnskyldninger. Mark 7,6: «Da sa han til dem: Rett profeterte Jesaja om dere, hyklere, slik det står skrevet: Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.» De ble byttet ut med noen nye. «Ingen av de menn som var innbudt, skal smake mitt festmåltid,» sies det her i liknelsen. 

Dermed gikk kallet over til andre. Hvem fikk kallet nå? 

De som var satt til side. De som var i nød. De som sultet etter åndelig mat. De som virkelig verdsatte å få smake nådens gode vann. 

Og det er her misjonskallet kommer inn – kallet til å nå dem som ikke har hørt, dem som ikke ante de var regnet med. 

Gå i hast – Gå ut på veiene! 

Det er én ting som ligger Gud tungt på hjertet: Mitt hus må bli fullt. Han tenker ikke trangsynt på at festmaten ikke må stå der og bli kald. Nei, det er hans hjerte som produserer tårer av inderlig kjærlighet. – Jeg vil ha fellesskap med alle menneskene. Jeg vil ha dem inn, dem jeg har skapt i kjærlighet, som jeg har ofret min egen Sønn for å frelse. 

Gå i hast ut i byens gater og streder – før dem hit, led dem hit. Ennå plass? Så ikke bare stå der, da! Dra enda lenger ut – til de øde stedene. 

Nød dem å komme inn, nei, ikke tving dem, det er frivillig, men tal inderlig til hjertene og samvittighetene om at nå er sjansen der. 

«Du er innbudt til bryllup i himlen.» «De kommer fra øst og vest, de kommer fra syd og nord, å sitte til bords med Jesus en gang ...» Denne ene gangen er nå. 

Først innbys mange. Så til slutt innbys alle. 

Én ting skaper sorg

Evangeliene viser oss at det er noen ting Gud ikke er fornøyd med, det er noe som skaper sorg hos Den Hellige Ånd. - Et festbord som ikke er fullt, som her i Luk 14. - En fisketur uten fangst, Luk 5. - At en sår uten å høste, Matt 13. - Et fikentre som ikke bærer fiken, Luk 13. - En bortkommen sau som ikke blir brakt inn i flokken igjen, Matt 18. - En mynt som er mistet, men ikke blir funnet, Luk 15. - En moden åker som ikke blir høstet, Matt 9. - En invitasjon som det ikke reageres på, Matt 10. 

Ser du denne linjen tvers gjennom Jesu forkynnelse? Det er noe som ikke er fullført! 

Bibelen kaller oss til å få mer av Guds sinnelag, av Jesu inderlige barmhjertighet. Det er noen sår i Guds hjerte. Det mangler noe i helheten. Det er tomme plasser ved festbordet. 

Han har ingen prestisje å forsvare. Om en fest går i søpla, er ingen krise for den himmelske festarrangøren. Krisen er at du og jeg og mange andre er så kalde. 

Ingen er blitt så sårende avvist som Gud. Kan du og jeg tåle å legge inn over oss noe av hans smerte? Som en stor Guds mann sa: «La mitt hjerte være knust av slikt som knuser Guds hjerte.» Jeg vet nesten ikke om jeg tør å be så radikalt. 

Bare noen timer til

Men det er mange som ennå ikke har hørt innbydelsen. Og det er i Guds store klokke bare noen timer til festen skal begynne. Herren lengter etter å komme i gang. Han utsetter å synge bordverset. For huset må bli fullt. Det er ennå plass. 

Alle er vi kalt til å være postbud – et flott yrke. I Guds rike er det en hedersbetegnelse: Sendebud i Kristi sted. Himmelske ambassadører. 

Nei, Gud har ikke ønsket at vi alle skal være predikanter eller misjonærer på heltid. Vi kan tvert imot være som de spedalske utenfor det sultrammede Samaria: 

Tiggere som forteller de hungrige hvor de kan finne brød. 

Sånn var det i de første kristne menighetene. Forsamlingene var ikke stappfulle av apostler og eldste. Nei, de fleste var hjelpere og medtjenere, oppmuntrere og «kjære brødre og søstre», slike som trøstet og var medstridere i bønn. De ga akt på sin tjeneste, at de fullførte den. 

Jeg tror at den gode innbydelsen ikke trenger å bli ropt ut. Nei, kanskje det bare virker frastøtende å rope. 

Innbydelsen kan komme som en personlig betroelse, det gode ryktet, den takknemlige gleden, en smilende hvisking, en prioritering som syns, og som folk i en materialistisk og egosentrisk verden merker seg. 

Du lar det skinne igjennom: Jeg har et håp om noe mer, noe evig, en stor glede: 

Festportalen står åpen – enten du syns du har lykkes eller mislykkes i livet. 

Det fantastiske budkorpset

Bibelen bruker lite ordet disippel i entall. Som oftest står det disipler og disiplene. De betydde mest som gruppe. 

Disiplene er den flokken av enkeltsjeler som sier til Jesus det som Rut sa til sin svigermor i Ruts bok: «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud» (Rut 1,16). 

Hører jeg med i Guds folk, så er jeg på vei ut sammen med det fantastiske og sammensatte budkorpset. Da bruker Gud meg til det jeg er best til, akkurat der jeg holder til i hverdagen. 

Vi har fått en verdensåker og en kjøkkenhage å arbeide på. Hjemme og ute. I nabolaget og i Mali. 

Ingen av oss har noe å skryte av. Men vi kan sukke til Gud: Herre, kan jeg få lov å være med? Kan du finne en bitteliten plass til meg? Kan jeg få være en liten stemme i det store ambassadørkoret? 

Poenget er ikke å stresse og slite ut stemmen, men tjene i stille trofasthet. Å være en av disiplene, en av gjengen. 

Evangeliet ligger i ett ord: Kom. Ja, det ligger enda mer i disse ordene:

Det er ennå rom. Det er plass fremdeles. 

Vil du være med og innby?

OPL016