Du kan bli trygg i din tro

Jeg kommer med anklager. 

Men du kan svare: «Dette er ikke sant. Jeg gjør så godt jeg kan. Den gangen jeg ikke gjorde det jeg lovte, hadde jeg en god unnskyldning. De andre er ikke bedre enn jeg.» Hva gjør du når du sier dette? Du rettferdiggjør deg. 

Dette forholdet mellom anklage og det å rettferdiggjøres er svært viktig i den kristne lære. 

Svært viktig tema

Én ting er hva vi regner som viktig. Noe annet er hva som er viktig for Gud. I det sentrale Romerbrevet i Det nye testamente er rettferdiggjørelsen for Gud en hovedsak, vel verdt å sette seg inn i. Vi leser da fra 3,22 b til 24, vers 28 og kap 4, vers 5: 

«For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus ... 

For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger ... Den ... som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.» 

Ordet om rettferdiggjørelsen satte Martin Luther i frihet fra hans åndelige lenker, ja, det rystet en hel verdensdel og ble hjerteslaget i den protestantiske reformasjonen. 

Læren om rettferdiggjørelsen er selve evangeliet fra Jesus Kristus. Her ser vi dybden og høyden og lengden og bredden i Guds kjærlighet. Dette er hva frelsen egentlig går ut på. Men det er mye åndelig uvitenhet i dag. Mange som kaller seg kristne, har ikke riktig grepet denne viktige læren. 

I et rett forhold til Gud

Hva gir læren om rettferdiggjørelsen del i? Den gir oss svar på det viktigste av alle spørsmål: Hvordan kan et menneske komme i et rett forhold til Gud? 

Dette er det urgamle spørsmålet fra mennesker med en vár samvittighet. I Jobs bok kan du lese om Job, som måtte lide så mye, at han ropte ut fra dypet av sitt indre: Hvordan kan et syndefullt menneske noen gang bli stående innfor en hellig Gud? 

Hvorfor har så mange av oss sluttet å bry oss om dette spørsmålet? Antakelig fordi de fleste er kommet på avstand fra Gud i den grad at vi ikke har forståelse for at han er opphøyd og hellig. Vi har ikke grepet hva synd er. 

Det fins virkelig en guddommelig straff for synd. Mennesker i vår tid synes å ha glemt det, fornektet det, ikke brydd seg om det, flyktet fra det, rømt fra det. Vi håper at Guds dom over synden på en eller annen måte vil forsvinne. Men det vil den ikke. 

Menneskers byrde av skyld har lammet arbeidsføre, dyktige mennesker. Mange sliter med depresjoner og motløshet. Det virkelige problemet deres kan være at livene deres er kuet av skyld som de prøver å fortrenge eller fornekte. 

Bibelen har rett. Skriften sier: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Profeten Jeremia uttrykker det slik: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter ... Jeg gir enhver etter hans ferd, etter frukten av hans gjerninger» (Jer 17,9–10). 

Syndsbevissthet åpner

Først når læren om menneskets synd virkelig har gått opp for oss, er vi mottakelige for læren om rettferdiggjørelsen av tro. Derfor bruker apostelen Paulus nesten tre kapitler i begynnelsen av Romerbrevet for å beskrive hvordan både hedninger og jøder er under Guds dom på grunn av sin synd. 

«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (Rom 3,21–22). 

Hva er så rettferdiggjørelsen av tro? 

Det er et initiativ fra Guds side. Han erklærer at syndige mennesker er syndfrie for ham når de tror på Jesus Kristus. Det er altså en Guds gjerning. Det er han som rettferdiggjør og frikjenner. 

Hvem er det som anklager? Det er mange. Både Gud, djevelen, andre mennesker, og ikke minst vår egen samvittighet. Men Gud, som er himmelens og jordens skaper, han frikjenner dem som tror på Jesus. Og hvem kan da med noen rett fortsette å anklage? 

Hvis vi begynner å forhandle og si: «Vel, jeg er ikke så mye verre enn andre, jeg er ikke så ille som folk tror. At jeg er som jeg er, skyldes ikke lite min familiebakgrunn og miljøet jeg kommer fra ...» Hvis vi snakker på denne måten, da prøver vi å rettferdiggjøre oss selv. Og det nytter ikke. 

Læren om rettferdiggjørelse av tro avviser alle forsøk fra menneskenes side på å rettferdiggjøre seg selv. Det er Gud som rettferdiggjør. Og han ønsker å ta seg av den saken alene. Det er en domshandling fra Guds side. Det er ikke noe vi kan bidra til selv. 

Guds nåde

Rettferdiggjørelsen springer ut av Guds nåde, som er hans enestående velvilje og ønske om å være god mot syndere som vender seg til ham. 

Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår innsats, heller ikke på grunn av våre personlige egenskaper, heller ikke på grunn av noen gode gjerninger her og der. Vi blir rettferdiggjort bare på grunn av Guds barmhjertighet og nåde. Og den gis fullstendig uten at vi har fortjent den. 

Det er viktig å merke seg at rettferdiggjørelsen har med stillingen vår innfor Gud å gjøre. Den skjer ikke inne i oss. Vi er fremdeles syndere. Rettferdiggjørelsen skjer utenfor oss. Det er Gud som erklærer oss rettferdig. 

Det er klart at Gud forandrer oss. Men det skjer i en annen dimensjon, i en annen fase. Vi kaller det helliggjørelsen. Derimot i rettferdiggjørelsen, det at vi blir frikjent for Guds dom, der er det Gud alene som handler. Han flytter oss fra en stilling der vi er under fordømmelsen, til et nytt sted der det sies at vi er kommet under velsignelsen. 

Frikjenning

Tenk på hvordan det foregår i en vanlig norsk rettssal. En tiltalt blir ført frem. Aktor kommer med anklager. Det blir ført bevis, og vitner står frem og forteller hva de har sett. Forsvareren er aktiv for å mildne dommen. Så tas saken opp til doms. Retten dømmer skyldig eller frikjenner, og ilegger eventuelt straff. Dommerne kan nok ofte være i tvil, men dømmer etter beste skjønn. Det hender nok at folk som egentlig er skyldige, blir frikjent. 

Det skjer i Guds dom. Skyldige blir frikjent. Men er det urettferdig? Nei, ikke i Guds øyne. For Guds egen Sønn Jesus Kristus har båret straffen for dem som tror og tar imot. Han gikk under den strengeste dødsstraff for å sone for de verste syndene. Dermed gikk de skyldige fri. Jesus døde på korset for deg. 

Du er altså ikke et gram mer hellig og ren overfor mennesker den dagen du tar imot rettferdiggjørelsen, og dermed frelsen. Dine naboer kan fremdeles si at du er ikke bare grei. I forsamlingen du hører til, kan de merke at du ofte er firkanta og vanskelig. Men innfor Gud er du dømt å være ren og skyldfri. Gud ser klart det verste ved deg, men han er glad i deg likevel. 

Rettferdiggjørelse av de ugudelige

Som kristne tror vi rett og slett på ham som «rettferdiggjør de ugudelige». I oss selv er vi ugudelige – uten Gud og uten håp i denne verden, som Bibelen sier. Men når ugudelige mennesker kommer til tro på Jesus, da «får vi vår tro tilregnet som rettferdighet», som vi leste fra Rom 4,5. 

Kirkefaderen Augustin skriver, og dette ble en hjelp for Luther, at «Guds rettferdighet heter den rettferdighet som Gud meddeler for derved å skape rettferdige mennesker, liksom det heter Herrens frelse, fordi han derved gjør oss frelst.»
 
Å rettferdiggjøre er det motsatte av å fordømme eller anklage. Du som synes du blir fordømt og anklaget både av deg selv og andre, du kan vende deg til Gud og be ham om nåde for Kristi skyld. 

Paulus spør og svarer

Paulus stiller spørsmålet: «Hvem vil anklage Guds utvalgte? (Underforstått: Nei, ingen kan, for) Gud er den som rettferdiggjør» (Rom 8,33). Så snart Gud har godtatt deg, hvilke andre meninger har noen betydning? Enhver røst som anklager deg, inklusive din egen, lyder som et ubetydelig pip for himmelens domstol. Guds godkjennelse overskygger en jordisk avvisning. 

Paulus fortsetter å spørre: «Hvem er den som fordømmer? (Vil Jesus Kristus? Nei, for) Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss» (v. 34). Tett ved Gud, bare i hviskeavstand til han som har skapt deg, sitter han som døde for deg. Han har inntatt setet med den høyeste autoritet. Så bare la dine anklagere eller din samvittighet tale imot deg. Din himmelske forsvarsadvokat får dem til å tie stille. Hvorfor? Fordi han elsker deg. 

Neste spørsmål er uhyre viktig: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?» (v. 35). Paulus ber oss se oss omkring for å finne noe som kan skille oss fra Kristi kjærlighet. Kan du nevne ett eksempel? «Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?» (v. 35). Paulus vinker dem bort én for én mens han sier: «Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss» (v. 37). Trengsel her på jorden innebærer ikke avvisning i himmelen. Ingenting kan skille oss fra å være elsket av Kristus. 

Paulus er overbevist og sier det slik: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (v. 38–39). Han bruker en form av verbet som innebærer: «Jeg er blitt overbevist, og jeg er fortsatt overbevist ...» Her er ikke snakk om en flyveidé eller en luftig tanke, men rotfestet overbevisning. Paulus er forvisset. 

Visshet

Brorson sier i salmen sin: 

«Hvem vil meg fordømme? 
Jesu blodestrømme 
Senker jeg meg i. 
Gud for alle riker 
Dømmer selv og sier: 
Denne, han er fri!» 

Bibelen sier det er galt å erklære en synder for å være rettferdig. Det er å gjøre svart til hvitt og snu opp ned på rett og galt. 

Men det er nettopp dette Gud gjør. Og grunnen til at han kan erklære den ugudelige for å være rettferdig, er hans Sønn Jesus Kristus. Han levde det liv du og jeg ikke klarte å leve. Han døde den død vi fortjente å dø. Og nå er han blitt sonoffer i ditt og mitt sted. Gjelden er betalt. 

Rettferdiggjørelse er ikke bare syndstilgivelse. Da må vi vinne den gang på gang. Rettferdiggjørelsen er en domshandling som gjelder den som tror – for all fremtid, så sant vi lever i lyset og tror på Jesus. 

Guds reservoar av kjærlighet blir aldri tomt. «For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham» (Sal 103,11). Du forlater aldri hans sinn, unngår aldri hans blikk, viker aldri fra hans omtanke. Guds frifinnelsesdom blir stående. 

Perfekt rettferdighet

Gud tilregner oss den perfekte rettferdighet som Jesus har vunnet. Og så erklærer han oss for å være rettferdige. 

Rettferdiggjørelse er noe mer enn syndstilgivelse. Jeg kan tilgi en tyv som har stjålet penger fra meg. Men jeg tror neppe jeg ville adoptere ham inn som et familiemedlem. 

Men det er nettopp det Gud gjør overfor synderen. Han tilgir synden og setter synderen inn i en ny stilling, som Guds adopterte barn og Jesu bror. 

Så hva er det du holder deg til når det gjelder hvordan det vil gå med deg etter døden? Dine egne forsøk på å rettferdiggjøre deg selv? Eller klynger du deg til Guds rettferdighet ved troen på Jesus? 

Du kan ta imot Guds rettferdighet ganske enkelt ved å tro på Kristus. Som Luther sier: «Ved troen på Kristus blir Kristi rettferdighet vår rettferdighet, og alt det som er hans, ja, han selv, blir vår.» 

En gammel kone lå syk og skulle dø. «Hva har du nå å dø på?» ble hun spurt. «Jeg vil dø på Guds rettferdighet,» svarte hun. «På Guds rettferdighet? Vil du ikke heller dø på Guds barmhjertighet?» «Nei,» svarte hun. «En rettferdig Gud krever ikke gjelden betalt to ganger.» 

Når Kristus har betalt for alle dine synder med sin død, da trengs ikke mer betaling. Du er rettferdiggjort i ham. Vær du trygg i din tro på Jesus.

OPL022