Om så mor skulle være en hyene...
Selv det mest trollete hjertet, den mest giftige munnen og det mest hjelpeløse levesettet ser ikke ut til å slette ut mors-omsorgen. Hun elsker barnet sitt - uansett.
Da Paulus skulle fortelle om hvordan han var glad i de kristne i Tessalonika, sa han: "Vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn ved sitt bryst."
Kan hende hadde apostelen i minne det vakre utsagnet av profeten Jesaja, der også den aller største kjærligheten blir sammenlignet med en mors kjærlighet:
"Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg."
Profeten antyder en liten mulighet for at en ammende mor - til tross for melkespreng og instinkter - kan glemme babyen sin. Om dette umulige skulle være mulig, så er det likevel umulig at Gud glemmer den han er glad i.
Du er tegnet i Jesu hender. Han åpner håndflatene sine og ser navnet ditt. Og han ser noe mer. Sår etter nagler, dype arr etter død på et kors. Han led og døde for din skyld, for å sone dine synder og løse deg ut fra mørkets favntak. Han ser deg og sone-merkene samtidig.
Dine murer står alltid for ham. Det vil si: Gud vet hva forsvarsverkene dine tåler. Han vet hvor lite du har å stille opp med under fristelser og farer. Han har en evig omsorg for deg.
Jeg fatter ikke at noen vil stille seg utenfor en slik ufattelig kjærlighet. Eller har de ikke hørt om den?
Jes 49:15-16
