Det lysende, vennlige ansiktet
"Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg," sa Jakob.
Har Gud et ansikt? Ja, det omtales mange ganger i Skriften. Mange vil i respekt kalle det et åsyn. I den aronittiske velsignelsen, som avslutter hver gudstjeneste, heter det så vakkert: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!"
Det samme uttrykkes i denne bønnen fra Salmenes bok: "Gud være oss nådig og velsigne oss! Måtte han la sitt åsyn lyse hos oss! - så din vei blir kjent på jorden, din frelse blant alle hedninger."
Hva skjer når mennesker opplever Guds nåde, velsignelse og hans lysende åsyn? De kjenner glede. Tryggheten blir dominerende. På en merkelig måte får en følelsen av å ha nok av alt godt.
Men vi må ikke stoppe med det. Tryggheten og gleden må ikke lede til et selvsentrert liv.
Derfor setter salmisten så å si velsignelsen i bevegelse: Guds vei må bli kjent på jorden. Frelsen må nå fram til folkeslagene. Lyset må nå ut til dem som sitter i mørke.
Misjon er Guds menighet på vei ut til hedningene. Når hjerter blir opplyst og varmet av Guds nåde og velsignelse, vil de ikke holde godene for seg selv. De melder seg til tjeneste der Gud er på vei ut til de unådde.
Da tror jeg også det motsatte vil skje: Gud er nådig og velsigner dem som er med å gjøre Guds frelse kjent ut over jorden.
1M 33:10. 4M 6:24-26. Sal 67:2-3
