Fem gode ord å gå på: Gideon

Bli med ca. 3500 år tilbake i tiden, der det fortelles noe som kan undervise oss om viktige sannheter om Gud, verden og oss selv, om de oppgavene vi har fått, og om hvordan vi skal forholde oss til det gåtefulle i livet. Finn gjerne fram Bibelen din og følg med. 

Jeg leser fra Dommerboken, fra begynnelsen av kapittel 6, vers for vers, og kommenterer versene innimellom: 

«Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne,» står det. Det siktes nok særlig til avgudsdyrkelsen. De holdt seg til fruktbarhetsguden Ba’al i stedet for til Gud Herren. 

Gud reagerer

Heldigvis reagerer Herren alltid før eller senere mot det onde. Han oppdrar oss med trengsel og kors for sitt rike. Det står: «Og Herren gav dem i midianittenes hånd i sju år.» 

Midianittene var på en måte slektninger av Israelsfolket. De nedstammet fra Abrahams barn med kvinnen Ketura. Konflikter blir ekstra vanskelige når de handler om nære slektninger, slik vi også ser i dagens Midtøsten. 

Jeg vil også peke på at vi har opplevd fem års krig og okkupasjon i Norge. Det var tungt. Men her er det snakk om sju år, og det var harde år. Forfatteren sier at «midianittenes hånd lå tungt på Israel.» 

Det minner om Davids ord da han hadde syndet så ettertrykkelig. Han skriver: «Dag og natt lå din hånd tungt på meg» (Sal 32,4). Det er hyggelig med en vennlig hånd på skulderen. Men når Herrens hånd legges tungt på oss, da blir det virkelig tungt å leve. 

Vi leser videre: «Det var derfor Israels barn innrettet de grottene som finnes oppe i fjellene, hulene og fjellborgene.» De fant seg altså gjemmesteder, og forfatteren vil si: «At dette er sant, kan dere se av de gjemmestedene som fremdeles fins fra denne tiden.» 

Stor nød

Vers 3: «Hver gang Israel hadde sådd, kom midianittene og amalekittene og Østens barn og gikk til angrep mot dem.» Nå nevnes enda flere folk. Det er ikke noe nytt at Israel kommer under angrep fra flere kanter. «De [altså fiendene] slo leir rett imot dem og ødela avlingene i landet helt til Gasa og lot det ikke være noe igjen å leve av i Israel, verken småfe eller storfe eller esler.» Dyr som ble brukt til føde og transport, ble altså systematisk slaktet ned. 

«For de drog opp med sine hjorder og sine telt. De kom som gresshopper i mengde, det var ikke tall på dem og kamelene deres. De kom inn i landet og herjet det.» Fiendene var mange som gresshopper, de var godt utstyrt, de var mobile, de hadde raske kameler, og de var forferdelig brutale. 

Og så kommer en oppsummering: «Israel ble rent utarmet av midianittene.» Men dermed kommer også første vendepunktet i fortellingen. Det står: «Da ropte Israels barn til Herren.» 

Det er verdt å merke seg at folket ikke ropte fordi de angret sine synder, altså avgudsdyrkelsen, men fordi de ble oppdratt så hardt av Gud. Det står fra vers 7: «Og da Israels barn ropte til Herren for midianittenes skyld, da sendte Herren en profet til Israels barn. Og han sa til dem: ...» 

Her stanser vi et øyeblikk og tenker etter. Nå kan vi kanskje vente oss noen kraftige og fordømmende ord, fordi folket har sviktet sin lojalitet mot Herren, og de angrer egentlig ikke på noe. 

Milde ord

Men i stedet kommer milde ord: «Så sier Herren, Israels Gud: Jeg førte dere opp fra Egypt og hentet dere ut av trellehuset. Jeg fridde dere av egypternes hånd og av alle deres hånd som undertrykte dere. Jeg drev dem bort for dere, og gav dere landet. Jeg sa til dere: Jeg er Herren deres Gud. Dere skal ikke frykte de guder som blir dyrket av amorittene, som eide det landet dere bor i.» 

Du kan telle på hånden de fem gode gjerningene profeten minner om: «[1] Jeg førte dere opp ... [2] hentet dere ut av trellehuset. [3] Jeg fridde dere av egypternes hånd ... [4] Jeg drev dem bort ... [5] og ga dere landet.» Det er som om Herren sier: «Jeg handlet ikke bare mektig i historien på fem måter. Jeg ga dere også gode ord: ’Jeg sa til dere: Jeg er Herren deres Gud. Dere skal ikke frykte de gudene ...’ som hedningene dyrker.» 

Alt dette kan karakteriseres som et evangelium, et godt budskap. Det er som om Gud sier: «Jeg har vært god mot dere, jeg har rakt dere min nåde i en hånd med fem fingere.» 

Men nå kommer lovens ord, påpekingen av den egentlige synden: «Men dere hørte ikke på min røst,» vers 10. Det egentlige synden var likegyldigheten overfor Guds tale. Dermed hadde alle fått noe å tenke på. 

Gideon

Så blir det en vending i fortellingen fra vers 11, og vi møter et enkeltmenneske som har lidd sju år under okkupasjonen, og som tenker på det han har fått høre fra profeten. Bibelen forteller: 

«Og Herrens engel kom og satte seg under eiketreet i Ofra, der Joas av Abieser-ætten rådde. Gideon, sønnen hans, stod da og tresket hvete i vinpressen for å berge kornet fra midianittene.» Her er noe merkelig: Man tresker ikke korn i en vinpresse. Kanskje den unge Gideon gjorde det fordi han hadde så lite hvete, men antakelig mest fordi han ville holde det skjult for fiendene. 

«Herrens engel åpenbarte seg for ham og sa til ham: Herren er med deg, du djerve kjempe!» Igjen et forunderlig mildt og oppmuntrende ord fra Gud. Men det virket nesten absurd i Gideons ører. Var han en djerv kjempe der han gjemte seg for fiendene og var motløs på grunn av de vanskelige forholdene? Gideon var en tenksom kar, og kom straks med en innvending: 

«Gideon sa til ham: Hør på meg, Herre! Er Herren med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss? Og hvor er alle hans undergjerninger som våre fedre har fortalt oss om, når de sa: Førte ikke Herren oss opp fra Egypt? Men nå har Herren forlatt oss og overgitt oss i midianittenes hånd.» 

Fortvilelsen

Det er som han sier: «Hvis Gud er god, hvorfor opplever vi det som er ondt? Hvor er det blitt av de gode underne som Gud gjorde i gamle dager?» Han stiller altså spørsmål som begynner på «Hvorfor» og «Hvor». 

Det gjør vi også når vi er fortvilet over noe som har hendt i livet vårt: Hvorfor, Herre? Hvor er det blitt av hjelpen fra deg? Enkelte har sluttet å tro på Gud når de fortvilet tenker langs disse linjene. 

Nå blir det interessant om Herrens engel svarer på innvendingene fra Gideon. Se vers 14: «Da vendte Herren seg til ham og sa: Gå av sted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd! Har ikke jeg sendt deg?» 

Guds svar

Gud gir her faktisk ikke en gang et bittelite svar på våre hvorfor-spørsmål. Han ber oss bare om å gå på hans ord. Svarene på gåtene skal vi få senere. 

Dermed er det duket for innvending nummer to fra Gideon. Vers 15: «Men han [Gideon] sa til ham [engelen]: Å, Herre! Hvordan skal jeg kunne frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.» 

Han sa som Moses, og senere Jesaja og Jeremia: «Jeg har ikke de menneskelige forutsetningene til å kunne tjene deg. Ikke har jeg en fornem slekt å vise til, og jeg mangler status. Jeg er yngst.» 

For å imøtegå denne innvendingen går Herren heller ikke nå inn på noen argumentasjon. «Da sa Herren til ham: Jeg vil være med deg, og du skal slå midianittene ned til siste mann.» 

Våger nå Gideon å sette Guds tålmodighet på prøve enda en gang? Ja. Vers 17: «Gideon sa til ham: Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg et tegn på at det er du som taler med meg!» 

Han ber om en ytre bekreftelse og et under. Jeg skal hoppe over detaljene i dette, men må bare konstatere at Herren faktisk gir ham dette tegnet. Herren går altså tre runder med Gideon for å gjøre ham myk og åpen for kallet. 

Og dermed hopper jeg til konklusjonen på dette, vers 21: «Og Herrens engel rakte ut staven som han hadde i hånden ... Da steg det ild opp fra steinen ... mens Herrens engel fór bort for hans øyne. Da Gideon så at det var Herrens engel, sa han: Ve meg, Herre Herre! For jeg har sett Herrens engel åsyn til åsyn.» 

Frykt

Her ser vi også en parallell i Skriften: De som kommer riktig nær Gud, blir redde. Tenk på Jakob, Moses, Manoah og hans hustru, og senere Jesaja, som sa at de var fortapte fordi de hadde vært så nær Gud. Vers 23: «Men Herren sa til ham: Fred være med deg! Frykt ikke, du skal ikke dø.» 

Med disse trøsterike ordene i hodet er det som om Gideon slår seg til ro. Han blir trygg på Gud og finner fred i sitt kall. Vers 24: «Da bygde Gideon et alter for Herren der og kalte det: Herren er fred. Det står ennå den dag i dag i Abieser-ættens Ofra.» Med den siste opplysningen vil forfatteren si: «Dette er sant. Dere som leser dette i min samtid, kan se alteret fremdeles.» 

Fred

Men like viktig er den inskripsjonen Gideon satte på alteret: «Herren er fred.» Akkurat de ordene tok Paulus siden opp i Efeserbrevet, der han skrev: «Han er vår fred.» Og da tenkte han på Jesus. Her er en av de mange hundre forbindelsene mellom Det gamle og Det nye testamente. 

Det er to andre linker her. Engelen sa: «Fred være med deg!» Var det ikke nettopp det Jesus sa til disiplene sine etter at de hadde sviktet ham så stygt i påsken? Han kom ikke med kritikk og fordømmelse. Gang på gang etter at han hadde stått opp fra de døde, sa Jesus til de skrøpelige etterfølgerne sine: «Fred være med dere!» 

Og så sa engelen: «Frykt ikke, du skal ikke dø.» Akkurat de samme ordene sa profeten Natan senere til David, da han hadde både et ekteskapsbrudd og et mord på samvittigheten. Men David ba om nåde og tilgivelse fra Gud. Natan sa da til en angrende synder: «Du skal ikke dø.» 

Godhet og nåde

Det lyser av godhet og nåde og tilgivelse og oppmuntring i alt som hendte med Gideon i denne fortellingen.
Akkurat som profeten minnet om Guds hånd, som hadde gjort fem storverk for folket i gammel tid, kom engelen med fem gode ord til Gideon, og de skal du også ta til deg, du som er kalt av Gud til å tjene Herren i vår egen tid:

• Herren er med deg (v. 12)
• Gå av sted (v. 14)
• Har jeg ikke sendt deg? (v. 14)
• Jeg vil være med deg (v. 16)
• Fred være med deg (v. 23) 

Tell disse fem gode ordene på fingrene dine, mens jeg repeterer dem enda en gang: Herren er med deg (v. 12), Gå av sted (v. 14), Har jeg ikke sendt deg? (v. 14), Jeg vil være med deg (v. 16), Fred være med deg (v. 23). 

Av dette kan vi lære at Gud kaller oss til tjeneste. 

Gud kaller til tjeneste

Tjenesten er forskjellig for hver enkelt av oss. 

Men han prioriterer ikke å gi oss innsikt i sine planer for oss og for denne verden. Ondskapen, og alle gåtene rundt den, vil han ikke forklare for oss. 

Hvordan han har tenkt å bruke oss, til tross for at vi er svake og ufullkomne, vil han ikke beskrive i detalj. 

Han gir oss bare gode ord å gå på, fem oppmuntringer. 

Ett av ordene er en ordre: «Gå av sted.» De øvrige fire inneholder forsikringer om at Gud ikke vil svikte oss når vi går. Han sender. Han vil være med. Han vil gi oss fred i kallet og tjenesten. 

Alteret Gideon bygde, står der på en måte ennå. De over tre tusen år gamle ordene gjelder også i dag, når du vil gå inn i tjenesten for Herren. 

Du trenger ikke frykte, for dine synder er sonet. Gud vet om syndene dine, men han har selv sørget for at de ikke skal stenge i forholdet mellom deg og ham. 

Du kan få freden innfor Gud, på grunn av Jesus. Han bar alle syndene dine opp på korset. Det kostet ham en foraktelig død å være stedfortreder for deg og for alle andre som har syndet. 

Nå har han i hovedsak ett budskap: «Fred være med deg!» Du kan ha fred med Gud. Du kan eie fred i ditt kall og fred i din tjeneste. For «Herren er fred».

OPL034