En sjøstjerne fra eller til - hva så?
Langt og lenge gikk gutten. Hva han kunne få fatt i av sjøstjerner, tok han opp - og kastet dem ut i et hav som villig tok imot.
En eldre mann kom gående. I sin uendelige nøkternhet sa han: - Hvorfor gjør du dette? Det nytter likevel ikke. Hva betyr de få mot alle de mange som du ikke kan hjelpe?
Da svarte den unge gutten, mens han kastet enda en sjøstjerne ut i havet:
- Det betyr i hvert fall noe for denne her!
Historien, som fortelles av Georg S. Geil, får fram noen klare poenger: Kan vi ikke hjelpe alle, kan vi i hvert fall hjelpe noen. Vi bør hjelpe der vi er. Og for den ene vi hjelper, kan omsorgen bety uendelig mye.
Når hele verdens nød rykker inn på oss, nytter det ikke å engasjere seg i alt. Men det er overkommelig å bry seg om den hjelpeløse sjøstjernen rett der foran.
Det beste svaret på nøden i verden er et personlig ansvar - ikke hos de få for de mange, men hos de mange for de få: for de nærmeste.
Profeten Jeremia fikk en gang i oppdrag å si til folket sitt at de måtte vise en nærværende, praktisk kjærlighet. De drømte om hjemlandet i det fjerne. De nektet å slå røtter der de var. De ville slett ikke engasjere seg. Da sa Gud:
"Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel."
Dette er et ord til skylapp-troende, kikkert-kristne og drømme-fromme: Det er noen sjøstjerner rett ved deg. Gi dem omsorg og en hjelpende hånd, og Herren vil velsigne deg.
Jer 29:7.
