Troens trass er tålmodig
- Håpet, svarte han.
Vi kan gi fra oss mye, men håpet beholder vi så lenge vi kan. Slik må det være. For uten et håp mister vi motet til å leve.
Troen er i sitt vesen å gripe det vi ikke ser. Den som håper, ser det usynlige ved tro.
Som den svenske kirkelærer ber:
"Herre, når du tenner troen i våre hjerter, så gjør oss tilfredse med at den først og fremst viser seg i en trofast forventning til din nåde."
En trofast forventning. Den går ut på at Gud en gang skal gjenopprette alt i Kristus. Han skal gjøre rett igjen det urette, gi ære til dem som fikk skam uten å ha fortjent det, reise opp de nedbøyde, gi helse og glede til dem som led uten å ha forstått hvorfor.
Vismannen i Bibelen har sett både rett og urett i livet. Men han uttrykker troens trofaste forventning: "Likevel vet jeg jo at det skal gå de gudfryktige vel, de som frykter Gud."
Nøkkelen er å ha et gudfryktig sinn. Den gudfryktige stoler på Herren. Derfor er han trygg både for mennesket og maktene.
En jødisk flyktning under den andre verdenskrigen bekjente sin tro på denne måten: "Jeg tror på solen også når den ikke skinner. Jeg tror på kjærligheten også når jeg er alene. Jeg tror på Gud også når han er taus."
Dette er den trofaste forventning, troens trass. Den blir tykkhudet og tålmodig. Den vet at hvordan mennesker behandler oss, har lite å si, hvis vi bare har det rett med Gud.
Pred 8:12
