Velsigna band som bind oss saman
Innimellom fikk han tid til å skrive. Det han skrev, ble spredt utover, og den lille forsamlingen fryktet at de ville miste pastoren sin til en menighet på et større sted. Fawcett var opptatt av samme tanken, men ut fra en annen synsvinkel. I dagboken hans finner vi antydning om at familien vokste fortere enn inntekten.
En dag kom kallet til tjeneste i Londons berømte Carter’s Lane Church. «Tenk på det!» sa John Fawcett til kona si. «De vil ha oss til London for å erstatte den avdøde dr. Gill, i den storartede kirken! Det er nesten utrolig.»
Den følgende søndagen slapp han nyheten for menigheten, og så begynte de å pakke med tanke på flyttingen. Bøker, bilder, tallerkener og møbler ble lagt i kasser for å bli fraktet til verdens største by på den tiden.
Da dagen for avskjeden kom, hadde menighetsmedlemmene samlet seg, og de prøvde tappert å holde tårene tilbake. Til slutt var alt lastet på vognen, unntatt én kasse, og Fawcett gikk inn i huset for å hente den.
Der fant han kona si i dype tanker. «John,» sa hun, og stemmen brast, «tror du at vi gjør det rette? Vil vi noen gang finne en menighet som i den grad elsker oss og hjelper oss i Herrens tjeneste, slik som denne menigheten her?»
«Tror du vi har forhastet oss når det gjelder dette?» spurte John.
«Ja. Jeg tror vi bør fortsatt være her og tjene disse menneskene.»
John ble taus for en stund, for også han hadde kjent på sterk indre uro. Han nikket. «Jeg var så overbegeistret da kallet kom at jeg aldri virkelig ba til Herren, slik en prest bør gjøre, om at han måtte lede oss.»
De vandret sammen ut til inngangen, samlet folket og sa fra om at de hadde ombestemt seg. Det var mange gledestårer da de lastet ut av flyttevognen igjen.
Fawcett gjorde tjeneste i Wainsgate resten av livet. Men der ble han slett ingen ukjent mann. For på bakgrunn av opplevelsen sin skrev han den verdensberømte salmen: «Velsigna band som bind Guds folk i saman her, I same kjærleik, same sinn Som i Guds himmel er.»
Denne sangen er først oversatt av den islandske salmedikteren Friðrik Friðriksson, og vår norske Trygve Bjerkrheim ga den en fri oversettelse videre derfra i 1951. Den vakre melodien har gjort sitt til at sangen er elsket i mange land.
Det sterkeste ved salmen er beundringen av og takknemligheten for det kristne fellesskapet, slik allerede Jesus skildret det i sin avskjedstale for disiplene. Der snakket han om at disiplene og han selv må se hverandre som venner, som søsken, og som barn av Far i himmelen. Kjennetegnet på et medlem av det store og omfattende Guds folk er at de har kjærlighet til hverandre.
Verden må bare undre seg over en slik kjærlighet, sier Jesus, og det gjenspeiles i sangen. «Her skil dei store hav Guds folk i ymse land, Men bundne saman vert vi av Dei sterke Andens band.» Og videre: «Om nokon av oss lid, Så græt vi andre med. Og vert han atter løyst og fri, Vi oss med honom gled.»
OPM274
