Unngå hovmod ved ydmykhet
Og den største synden ifølge denne tradisjonen er hovmod og selvsikker stolthet. Den blir som regel ikke tatt frem i sin radikale form når det lages bøker, artikler og filmserier om dødssyndene.
En av ørkenfedrene i den første kristne tid, en som het Fader Antonius, skrev: «Jeg så alle fiendens feller, som er lagt ut på jorden, og jeg sukket og sa: Hvem kan unngå dem? Da hørte jeg en røst som sa til meg: Ydmykheten.»
Folk vil ikke ydmyke seg. Dette opplever vi som har snakket med mennesker om troen og det å bli en kristen. Hvorfor vil du ikke tro, når det er så enkelt som bare å ta imot en ferdig frelse? Svaret blir ikke alltid uttrykt med ordene hovmod, stolthet, selvtilfredshet. Men akkurat det kan det handle om: Folk synes de er gode nok i seg selv, de trenger ikke hjelp fra Gud.
Hovmodet er en av de sterkeste maktene i tidsånden. Man vil ikke vite av noen autoritet utenom seg selv. Nazismen snakket om den hvite rasens overlegenhet. I dag lever vi som om Gud ikke fins. Derfor blir ansvarsfølelsen borte, og lovløsheten tiltar. Vi vil realisere oss selv og nå vårt fulle potensial, og i slike tanker har hensynet til medmennesker eller til Gud, en helt tilbaketrengt plass.
Den egentlige fristelsen Eva og Adam ble utsatt for i paradiset, var å bli som Gud, å kjenne forskjellen på godt og ondt. Våre første foreldre ville ikke godta at de hadde begrensninger. De satte sine egne tanker opp mot Guds tanker. Dermed ble hovmodet til fiendskap og opprør mot Gud.
Apostelen Peter beskriver veien ut av hovmodet: «Dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Når vi ydmyker oss, blir små og hjelpeløse for Gud, kan han gi oss sin nåde og hjelp.
«Salige er de som er fattige i seg selv,» sa Jesus. Det er de åndelige hjelpeløse som løftes opp av Gud. Hovmodet henger sammen med egoisme og selvopptatthet. Bare det som tjener meg selv, er interessant for den hovmodige. Derfor gir hovmodet grunnlag for alle andre synder.
Også blant kristne kan hovmodet være fremtredende. Noen sier: Jeg vil være en kristen på min måte. Andre sier: Jeg trenger ikke noe kristent fellesskap med andre. Ja, overmotet kan også vise seg i en dømmende holdning i forhold til Bibelen. Ut fra menneskers erfaringer føler vi oss fri til å forkaste Guds bud og ordninger. Med slike holdninger trenger vi omvendelse til en ydmyk holdning.
Ydmykhet er ikke det samme som selvforakt, men å lære av Jesus. Han var villig til å legge til side sin høye posisjon, stige ned, bli et menneske, ydmyke seg og dø på et kors. Han vant sitt liv ved å gi sitt liv. Han seiret gjennom en ydmykelse og et nederlag.
Ydmykhet er å innrømme at jeg er bare et menneske, helt avhengig av Gud, og jeg kan ikke selv være gud i livet mitt. Når jeg tilber Gud som den høyeste, blir jeg et sant menneske. Mennesker blir aldri større enn når de kneler for Gud. Unngå hovmod ved ydmykhet.
OPM332
