Å leve i fornyelse

Da kong Aleksander fikk høre det, innkalte han den unge Aleksander og sa strengt: Juvenis, aut nomen mutato, aut mores! – Unge mann, enten må du forandre navnet, eller så må du forandre oppførselen!
 
Det ligger dypt i oss at et navn representerer noe. Kalles jeg kristen, venter både Gud, jeg selv og andre at jeg lever som en kristen. 

Bli mer og mer den jeg er. 

Temaet i dag er «Å leve i fornyelse». Og da har jeg valgt å snakke om det i dette perspektivet: Å bli mer og mer det jeg er. Å vedlikeholde meg som en kristen i tro og gudfryktig vandel. Å gå gjennom livet på en slik måte at jeg ikke gjør skam på det navnet jeg har fått. En kristen er jo oppkalt etter Kristus.
 
Det var statsmannen og profeten Daniel som ba en av de dypeste fornyelsesbønnene i Det gamle testamente. Er temaet bot, bedring og omvendelse, kan Daniel gi oss undervisning. Under kong Darius fikk han lese hos profeten Jeremia at jødene skulle være bortført i sytti år. Om nå folket ydmyket seg og vendte om, kunne de da snart få vende tilbake til det normale livet? tenkte Daniel. Han ba en lang bønn. Fra den leser vi noen vers, fra 

Daniel 9,15–19:

«Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige.
 
Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede og harme vendes bort fra din stad Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss.
 
Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer! La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre!
 
Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og staden som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet.
 
Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn.»

Hva preger denne ydmyke og sterke bønnen?
 
1. Han minner Gud om hans store navn – «Herre vår Gud» – og hans store gjerninger. «Du førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag!»
 
2. Daniel bekjenner at de selv har sviktet, og slektene tidligere har falt. «Vi har syndet og vært ugudelige,» sier han. Daniel omtaler «våre synder og våre fedres misgjerninger».
 
3. Han peker på at synden har fått onde følger: «Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss.» Jerusalem ligger i ruiner.
 
4. Daniel bøyer seg ydmykt, «han legger seg flat,» som vi sier i dag. I Daniels munn lyder det slik: «Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer!» «Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se …»
 
5. Han har ikke noe å rose seg av, han viser ikke til sin egen høye moralske standard. «Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner.»
 
6. Han viser til «Herrens rettferdige gjerninger». Han minner om «din store barmhjertighet». Han ber om at Gud griper inn «for din egen skyld, Herre».
 
7. Hva ber han så om? At Guds vrede over synden må vende seg i en annen retning. Og at Guds åsyn må lyse over helligdommen, folket og byen. Når Herrens ansikt lyser over oss, får vi nåde. Når Herren løfter sitt åsyn mot oss, får vi fred.

Leve i kraftfeltet

Å leve i fornyelsen som en kristen er å leve i kraftfeltet fra denne og andre bots- og omvendelsesbønner i Bibelen. Jeg blir mer opptatt av Gud og hans store navn, bevisst på mine synder, ser konsekvensene av syndene, ydmyker meg, viser ikke til noen fortjeneste hos meg selv, men viser til Guds store frelsesgjerninger og ber om nåde og fred. Dette lever jeg i daglig, når jeg blir minnet på det. Og en slik påminnelse får jeg av Bibelen, kristen forkynnelse og kristent fellesskap.
 
Quittin' meetings

En evangelist i Amerika, Sam Jones, pleide å ha noe han kalte «Quittin’ Meetings» når han hadde vekkelsesmøteserier. Da ga han folk anledning til å bekjenne syndene sine og vende om. Folk kunne kvitte seg med å banne, drikke, røyke og sladre. Evangelisten spurte en kvinne om hva hun hadde lyst til å kvitte seg med. Hun svarte: «Jeg har ikke gjort noe, og jeg må i hvert fall kvitte meg med det.»
 
En slik folkelig uttalelse kan vi tolke på to måter. Hun hadde ikke gjort noe – hun unnlot å gjøre det gode. Det kalte de gamle «unnlatelsessynder». Eller hun klarte ikke å innrømme at hun hadde gjort noe galt, og det betyr jo at hun manglet erkjennelse av synd, og det er jo også galt.
 
Gud er ikke ute etter å "ta oss"

Poenget er ikke at vi skal leve i en mørk og gledeløs kristendom. Gud er ikke ute etter å «ta oss» eller knuse oss. Botsfromhet preget av det tunge og knugende har dominert til visse tider. I dag står vi i fare for å falle i motsatt grøft: Å ta ting lettvint, å regne min personlige tro som noe selvsagt, å ikke se med alvor på syndene mine.
 
Et hovedproblem for mange mennesker er at de ikke vil ydmyke seg. De føler de mister ære om de viser svakhet, innrømmer feil, ber om tilgivelse og sier at de trenger frelse. «Før Gud kan utfri oss må vi slutte å lure oss selv,» sier Augustin. En kristen må leve i sannheten. Og sannheten er at jeg i Guds øyne er en synder, og at Gud har gitt sin egen Sønn for å frelse meg.
 
Miste ansikt

Klarer vi å si at æren min ikke er så viktig, at jeg gjerne kan miste ansikt, da er veien åpen inn til Guds nåde, fred og velsignelse. Da er det sant som det står i et dikt:
 
Det er en utstrakt hånd fra Herrens trone,
 den rekkes fram til frelse for enhver
 som legger ned sin egen æres krone,
 og som vil komme ganske som han er.
 
Leve i fornyelsen

Den britiske teologen William Barclay gir en lys og fin sammenfatning av det å ta imot Kristus og det å leve i fornyelse som en kristen. Han skriver: 

«Når vi tar imot Kristus, kommer vi inn i tre nye relasjoner: 

1. Vi kommer inn i et nytt forhold til Gud. Dommeren blir far. Den fjerne blir den nære. Den fremmede blir en slektning. Frykt blir til kjærlighet. 

2. Vi kommer i et nytt forhold til våre medmennesker. Hat blir kjærlighet. Egoisme blir tjeneste. Bitterhet blir tilgivelse. 

3. Vi kommer inn i et nytt forhold til oss selv: Svakhet blir til styrke. Frustrasjoner blir til framgang. Og spenning blir til fred.
 
Når vi lever i fornyelse, når hjertet preges av en daglig omvendelse, vil vi vokse i kjennskap til Herren og velsignelse fra hans hånd. 

Denne tonen finner vi for eksempel i det fine ordet hos profeten Jeremia: «Jeg vil gi dem hjerte til å kjenne at jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. For de skal vende om til meg av hele sitt hjerte» (Jer 24,7).
 
Ønsker at andre kommer med

Når vi lever i fornyelsen, vil vi ønske at andre kommer inn på omvendelsens vei. Jesus sa selv «at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette» (Luk 24,47–48). Vi får vitne om det Guds rike som kommer. Det er ikke et sorgens budskap, men et gledebudskap.
 
Herren ønsker at alle skal få leve i fornyelsen fra Jesus. Han kommer igjen, men utsetter. Peter forklarer hvorfor: «Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» (2. Pet 3,9).
 
Misjonstjenesten gir oss åndelig liv og fornyelse. Vi tjener en Gud som vil at alle skal vende om og tro på Jesus, for han vil gi dem det aller beste.

OPL083