Strid i menigheten

 En britisk historiker som heter George M. Trevelyan, påstår at «ingen kirker eller andre organisasjoner kan virkelig vokse og trives hvis ikke strid og forskjeller holdes levende i dem». Et annet sitat av en klok mann peker i samme retning: «Når noe slutter å være kontroversielt, så er det ikke lenger interessant.» En tredje påstand tar jeg også med: «Menneskehetens samlede strid skaper menneskehetens samlede eiendeler. Noe for ingenting fins ikke på jorden.»
 
Ja vel. Men jeg har tre sitater som peker i motsatt retning. En amerikansk kristenleder som heter G. Roger Schoenhals sier: «Det er triste greier når en kristen kommer opp i strid med en ikke-kristen, og tilskuerne ikke kan si hvem som er hvem.» En annen sier: «Når to kristne blir uenige og begynner å slåss, taper de begge to. Djevelen er den eneste som vinner noe.» Og en norsk kristenleder jeg satte høyt, pekte på saligprisningene i Bergprekenen, der Jesus løfter dem som stifter fred, til skyene. Og i en annen sammenheng anbefaler Jesus at kristne blir enige og slutter fred straks, «Jesus tar problemet i luggen og anbefaler forlik underveis, så ingenting får mugne» (Arne Prøis).

En kontrovers i Bibelen 
Før vi løser opp denne knuten og prøver å finne svar på om strid er skadelig eller sunt, skal vi se nærmere på en kontrovers i Bibelen. I 2. Mosebok leser vi om at Israelsfolket har fått forlate Egypt under ledelse av Moses, til stor protest fra Farao. Like før har de sunget lovsangen fordi Gud berget dem gjennom havet, men så begynner vanskene med tålmodigheten, med matmangel og vannmangel. Vi leser fra 2 Mos 17, vers 1–7:
 
«Så drog hele Israels barns menighet fra ørkenen Sin i dagsreiser etter Herrens befaling. De slo leir i Refidim. Der hadde folket ikke vann å drikke. Derfor trettet folket med Moses og sa: Gi oss vann, så vi får drikke! Moses svarte dem: Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor frister dere Herren? Men folket tørstet etter vann, de knurret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss og våre barn og vår buskap dø av tørst?»
 
Jeg stanser opp litt og peker på at det er tidløst, dette: Når vansker oppstår, rammer det lederne. Det blir livsfarlig for Moses. Men som den kloke lederen han er, ber han Gud om hjelp. Vi leser fra vers 4:
 
«Da ropte Moses til Herren og sa: Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke langt fra at de steiner meg! Herren sa til Moses: Gå fram foran folket og ta med deg noen av Israels eldste. Din stav, som du slo i elven med, ta den i hånden og gå! Se, jeg vil stå der foran deg på klippen ved Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke. Og Moses gjorde så mens Israels eldste så på. Han kalte stedet Massa [som betyr: fristelse] og Meriba [som betyr strid eller trette], fordi Israels barn trettet med ham, og fordi de fristet Herren og sa: Er Herren iblant oss eller ikke?»
 
Så fortelles flere ting som skjedde, men jeg vil peke på én viktig detalj: Folk bygde et alter, reiste en stein, og ga stedet et navn, så begivenheten ble husket. Når barna senere spurte: Hvorfor heter dette stedet Massa, hvorfor heter det Meriba, så kunne fortellingen gjentas.

Dette hendte som forbilder
 Paulus skriver i 1. Korinterbrev 10, vers 11: «Alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til.» Noen har aldri skjønt vitsen med å lese historie. Er det ikke bare et kjedelig fag på skolen? Guds folk kan ikke tenke slik. Bibelen og dens historie, ikke minst det som hendte i Det gamle testamente, har viktige ting å lære oss.
 
Det er gammel kristen visdom som sier at ørkenvandringen, som varte i 40 år, er et bilde på livet som kristen. Hva særpreger en ørken? Det harde, livløse, det ensomme, det uutholdelige, hvis vi ikke får hjelp. Sand og stein, men også fjell og tørre elveleier. Men ørkenen kan blomstre og inneholde mye liv.

 Åndelig sett er ørkenen et bilde på anfektelsen. Vi opplever i hvert fall fire typer prøvelser: Er Herren med oss eller ikke? Og så kan vi snakke om en «tidens prøvelse» – hvorfor går det så lang tid før vi får hjelp? Vi ser her også sultens prøvelse og tørstens prøvelse.
 
Skuffelsessyklus
Når vi blir satt på prøve slik under vandringen, kan vi ifølge en skarpsindig kilde jeg har, gå inn i en slags «skuffelsessyklus». Først har vi rikelig, vi er fornøyd og ser opp. Så er vi preget av forventning og ser fram. Men så kan det hende vi opplever skuffelse, og ser ned. Vi begynner å klage, og ser oss tilbake. Og så begynner vi å lete etter forsyninger, og ser rundt oss.
 
Faktisk ser vi denne rundgangen eller syklusen gang på gang, særlig i Det gamle testamente. Folk har det bra. De blir overmodige og glemmer Herren. Herren sender så vanskeligheter. Folket roper på hjelp. Herren gir hjelp. Folk har det bra igjen. De glemmer Herren igjen. Vanskene kommer på nytt. Og så er vi inne på samme runden. 
 
Herrens tålmodighet
Det er ikke bare vi som blir utsatt for prøvelser i dette. Herren får også prøvet sin tålmodighet. Hvor lenge skal jeg holde ut med dem? tenker han. Ordet i dag snakker om å trette med Herren og friste Herren. Gang på gang i Israels historie gjentar det seg, og profetene må veksle mellom domstale og nådeforkynnelse.
 
Hvordan utsetter vi Gud for en tålmodighetsprøve i dag? Det gjør vi når vi lever som om Gud ikke fins. Når samvittigheten peker på synder i livet vårt, og vi ikke vil vende om. Det kan hende at Gud lar oss ture fram. Ja, Gud kan la oss bli forherdet. Eller han kan velge å oppdra oss og sende oss inn i trengsler.
 
Israelsfolkets ørkenvandring skal lære oss noe om at vi kan komme til å prøve Gud, tøye hans tålmodighet. Vi kan i praksis være ateister. Vi kan ha en innstilling at vi ikke vil vende om fra synden. Hvordan kan Gud reagere da? På mange måter, for eksempel ved å sende oss inn i stormer. Om han oppdrar oss ved trengsel og kors, kan det være uttrykk for hans nåde.
 
Gud blir fjern
Av og til prøver Gud oss ved å gjøre seg fjern. Vi stiller spørsmålet: Hvor er Gud i dette? Er Herren blant oss eller ikke? Og så nevnte jeg tidens prøvelse, mangel på mat eller mangel på drikke. 
 
Hva gjør vi så når vi blir prøvet? Vi kan komme til å fremme anklager mot lederne. Eller vi begynner å bite hverandre. Vi kan knurre mot Gud. Vi kan regissere krangel, strid og trette. Alt dette kan i verste fall føre til frafall.
 
Løsningen er da å se stort på Guds oppdragelse og nåde. Han er allmektig og god. Han gir støtte og hjelp – dag for dag. Han gir manna i ørkenen. Han lar oss få slå på klippen slik at livgivende vann strømmer ut.
 
Mangel på åndelig mat
Strid i menigheten oppstår av og til ut fra mangel på åndelig mat eller åndelig drikke. Derfor kan veien ut av striden gå gjennom å legge til rette for forkynnelsen. Og at vi lærer oss tålmodighet gjennom ørkendagene. Tenk ikke på hele turen, hele livet, dra i dagsreiser. Ta takknemlig og rikelig imot den åndelige maten Gud gir. Ta imot rikelig av det levende vannet Herren skjenker deg. Og tenk på Guds løfte for vandringen, slik vi finner det i Salme 65,10: «Du [Gud] har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den overmåte rik. Guds bekk er full av vann. Du skaffer dem korn, for slik legger du alt til rette.»
 
Vi kan forebygge strid i Guds menighet ved å følge Paulus’ formaning: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud» (Kol 3,16). Legg merke til at dette ikke bare er ledernes ansvar. Vi kan alle gjøre vårt for å forebygge strid og knurr i Guds menighet. Og i Salme 110 står det om Messias, og det gjelder enhver som ved Guds nåde kan heve hodet over vanskene. «Drikk av bekken på veien.»
 
En bevegelig klippe
Guds folk har en bevegelig klippe. De lider ingen tørst. «Gjennom ørkenen fører han dem, vann av klippen lar han renne for dem. Han kløver klippen, og det flyter vann» (Jes 48,21). «De drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus» (1 Kor 10,4).
 
Klippen er ikke bare knyttet til et bestemt sted. Du møter ham i det kristne fellesskapet, ja visst. Men vi kan også leve i Ordet og bønnen der vi er, under reise, i bilen, i stille øyeblikk på arbeidet, noen minutter etter at vi våkner eller før vi sovner. Det er Gud selv som vil kløve klippen for oss. 
 
Guds folk gleder seg og takker for at «Han ... gjør klippen til en vannrik sjø, den harde stein til en vannkilde!» (Sal 114,8). «Han åpnet klippen, og det vellet fram vann. Det fløt som en strøm gjennom det tørre land» (Sal 105,41).
 
Guds folk kan glede seg over og takke for Guds rike velsignelse i hverdagen. Ørkenopplevelser kan vi få, men kanskje nettopp når det er mest vanskelig, kan vi oppleve at Herren skaper liv og vekst. 
 
Er strid et gode eller en fare? Begge deler. Vi gjør ikke noe godt ved å sette i gang en unødvendig strid. Sannheten må ikke gjemmes bort. Men Herren kan bruke det vanskelige for å holde oss på plass og lære oss noe i sin skole. Det aller beste er å holde seg nær til Gud under alle forhold. Så skal han vite å oppdra oss ved trengsel og kors for sitt Rike.

OPL085