Da Paulus drev konfliktterapi

Men følelsene har vi ikke alltid styring på. De kan være så sterke at den ene eller begge parter kjenner seg lammet og har lyst til å sykmelde seg. 
 
Én side ved dette er å ta et oppgjør og be om tilgivelse når vi har gjort noe galt. Men like ofte ser vi at ingen egentlig har gjort noe galt, men følelsene er kommet i ulage likevel. Du kan ha observert at en person nær deg har opplevd noe tøft. Du trengs for å trøste, roe ned, gi mot til å gå videre.
 
Jeg kaller det konfliktterapi, som er noe annet enn konfliktløsning. Og jeg spør meg om ikke Bibelen, Guds ord, med sine tidløse sannheter, kan hjelpe oss i dette. Da jeg var ung, sa jeg noe så tåpelig som at Bibelen inneholder svært lite om følelser. Da tok jeg helt feil. I for eksempel 2. Kor 7 omtaler Paulus et sted mellom tjue og tretti følelser, avhengig av om du ser på substantiver, eller om du også tar meg adjektiver og verb. Jeg tror alt Guds ord har noe å si oss. Jeg har aldri hørt noen forkynne ut fra 2. Kor 7. Det er ikke særlig mye teologi der, men masse om følelser. Kanskje vi ut fra teksten skal lære noe om konfliktterapi?
 
Bakgrunnen er at Paulus hadde sendt et brev til menigheten i Korint som ikke fins i NT. Det kalles gjerne «tårebrevet» og er omtalt i 2. Kor 2,4: «Det var med stor nød og hjerteangst jeg skrev til dere under mange tårer. Det var ikke for å gjøre dere bedrøvet, men for at dere skulle få kjenne hvor stor kjærlighet jeg har til dere.» Med andre ord: ’Dere fikk vonde følelser, men hensikten min var å vise at jeg er glad i dere.’ Jeg vil tro det var et brev med en tøff tone og få støtdempere. Noe måtte ordnes opp i. Sannheten og rettferdigheten måtte seire. Noen følte seg støtt. En del følelser skapte turbulens i enkeltpersoner og i forsamlingen. ’Men tro meg,’ sier Paulus, ’det var av kjærlighet jeg skrev.’
 
Hvordan driver Paulus sin konfliktterapi? 

La oss se nærmere på 2 Kor 7.
 
Det er et helt kapittel, og jeg kommenterer vers for vers. Det siste verset i kapittel 6 og første vers i kapittel 7 hører sammen, og jeg skal stanse ved de to til slutt, som en konklusjon. Derfor går vi rett på vers to, hvor det står: 
 
«Gi oss rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet.» Noen hadde stengt Paulus ute fra sin verden, det vil si: fra sitt hjerte. Han skulle ikke lenger få julekort, han ble boikottet. Her sier han: ’Ta meg med i flokken av venner igjen!’ Han sa det på en annen måte i kapitlet før: «Vi har talt åpent ut til dere, korintere! Vårt hjerte har utvidet seg! Dere har ikke trangt rom hos oss, men i deres eget hjerte, der er det trangt. Men gi oss like for like! Jeg taler som til barn: Også dere må utvide hjertene!» (6,11–13). Dere har en stor plass i min verden, la meg få en like stor plass i deres verden! 
 
«Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet,» sier Paulus. ’Ja vel,’ tenker korinterne, ’der har vi den skråsikre Paulus igjen. Han har ikke gjort noe galt. Det er bare vi som er dumme.’ 
 
Nei, svarer han på en innvending han bare aner, vers 3: «Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo alt sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv.» Paulus forsikrer at han er glad i dem. De har en plass i hjertet hans. Han vil at de skal holde sammen i tykt og tynt, i liv og død. De er Kristi kropp og hører sammen med ham og med hverandre.

Gi bekreftelse

I psykologien kalles dette å gi bekreftelse. Det er en viktig verdi i alt fellesskap mellom mennesker. Jeg kan si på tusen måter: ’Jeg har respekt for deg. Jeg forakter deg ikke, men setter stor pris på deg. Jeg er glad i deg. Hils kona di. Jeg verdsetter henne også. Husker du den flotte turen vi hadde den gangen? Vi må snart ta en kopp kaffe sammen …’ Hvorfor tror du Paulus avslutter mange av brevene sine med en drøss av hilsener? Bekreftelse. Stadfesting. Konfirmasjon. Approbasjon. Det fins mange fine ord for dette. Å, hvor viktig det er. For det skrøpelige følelseslivet vårt glemmer fra dag til dag!
 
Hør hvor raus Paulus er med bekreftelse, og se for en spennvidde av følelser han spiller på, vers 4: «Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel.» Med andre ord: ’Jeg har tillit til dere, dere har gjort meg lykkelig. Når jeg har det vanskelig og er utsatt for trengsler, tenker jeg på dere. Da blir jeg trøstet og får en glede så stor at den flyter over.’ Her viser han fem følelser på strak arm.
 
Våger å være personlig

Videre legger jeg merke til at Paulus i fortsettelsen ikke sier så mye om korinterne, men blottlegger sine egne erfaringer og følelser. Han viser seg fra en sårbar side, vers 5: «For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noen ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!» Med andre ord: ’Det er ikke bare dere som har opplevd vanskelige følelser. Jeg var rastløs i kroppen og kjenslene, jeg opplevde en kampsituasjon og følte meg både presset og stresset og redd.’ 
 
Hva ble så vendingen for Paulus? Her kommer han med et personlig vitnesbyrd, vers 6: «Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom.» Har vi det vanskelig, er vi nedbøyde (enda en følelse!), så viser det seg gang på gang at Gud trøster oss. Og hvordan gjør han det? Oftest gjennom mennesker, i dette tilfellet en kjær kjenning av begge parter, nemlig Titus. Og hvordan trøstet Titus? Paulus nevner ikke først trøsten i gode ord, men rett og slett ved at han kom. Det gjør et enormt inntrykk bare at du setter ting til side, drar av sted og møter opp personlig. Martin Luther King samlet sine sorte tropper for borgerrettigheter i USA ved slagordet: «If you care, you’ll be there!». ’Hvis du bryr deg, så møter du fram.’
 
Paulus fortsetter i vers 7: «men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst han selv var blitt trøstet med hos dere.» Se hvor genialt Paulus får sagt: ’Titus trøstet, men hvem hadde Titus fått trøsten fra? Fra dere, kjære korintere! Dere har en gave til å trøste. Dere betyr mye – både for Titus og for meg.’
 
Fortsettelsen gir også uttrykk for et hjertelag som har en indre, smeltende varme: «Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad.» ’Titus sa til meg at dere har tre sterke følelser, som igjen skapte en god følelse hos meg. Dere lengtet etter meg, dere ble riktignok bedrøvet, men nå har dere en ekte nidkjærhet på vegne av meg. Og det gjorde meg skikkelig glad.’ 

Nidkjærhet

Nidkjærhet er ikke noe hverdagsord, men det er nyttig å pusse støvet av det. Det betyr en kjærlighet som er nesten sjalu, som ikke tåler at noen tråkker på den jeg er glad i. Kanskje korinterne, som hadde blitt provosert av Paulus, nå ble provosert hvis noen snakket stygt om han som hadde snakket strengt til dem?
 
Hør videre, vers 8: «For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid.» ’Jeg angret kanskje litt i første omgang på at jeg sendte dere et slikt sette-på-plass-brev, for jeg visste at det kunne fremkalle tårer og sorg. Og jeg har fått høre at brevet skapte smerte.’ 

Vers 9: «Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.» ’Kjære venner,’ sier Paulus, ’sorg og bedrøvelse kan være noe høyst forskjellig. Hvis sorgen gjør dere bitre, og dere vender dere bort fra Gud som en følge av den, så er det forferdelig dumt. Men hvis bedrøvelsen får dere til å vende dere til Gud, så er den nyttig, og da har jeg jo ikke skadet dere.’ Denne tanken summerer han opp i en viktig sats i vers 10: «For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.»
 
Bedrøvelse etter Guds sinn

Vers 11: «Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken.» ’At dere i første omgang ble slått ned av det tøffe, noe som Gud ville, det førte til sju følelser og reaksjoner: Iver (for Guds rike), forsvar (altså av apostelen), harme (over det som var urett), frykt (gudsfrykt), lengsel (etter apostelen og misjonærene), nidkjærhet (temperamentsfull kjærlighet), ja, straff (antakelig kirketukt overfor den som hadde gjort noe galt). 
 
I fortsettelsen skriver Paulus om motivene sine. Det viktigste med brevet var ikke å ramme enkeltpersoner, men bevare en hel menighet, vers 12: «Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærhet dere har for oss, skulle bli åpenbart hos dere, for Guds åsyn.» ’Jeg vet dere setter pris på meg som apostel, jeg ville det skulle frem, både for Gud og mennesker.’
 
Når vi nå er kommet inn i Paulus’ tankegang, leser vi videre uten kommentarer, fra vers 13 til 16:

Trøst og glede

«Ved dette er vi blitt trøstet. Og i tillegg gledet vi oss enda mer over hvor glad Titus var blitt. For dere har alle vært med på å stille hans ånd til ro. Så når jeg har rost dere overfor ham, så er jeg ikke blitt til skamme. Likesom vi i alle ting har talt sant til dere, så har også våre rosende ord til Titus vist seg å være sannhet. Og hans hengivenhet til dere er enda større når han minnes den lydighet dere alle viste, hvorledes dere tok imot ham med frykt og beven. Jeg gleder meg over at jeg kan stole på dere i alle ting.» 
 
Hva er det Paulus gjør hele veien for å drive konfliktterapi? Han bekrefter. ’Dere er noe, dere betyr noe, dere betyr en masse for meg. Har dere det vondt, har jeg det vondt. Har det gått bra for dere, er jeg kjempeglad. Da jeg skrøt av dere overfor Titus, så bommet jeg ikke. Jeg har rost dere, og jeg snakket sant.’
 
Merk at han skiller mellom sak og person. En kan lure på hvorfor det ukjente brevet til Korint ikke er blitt med i Det nye testamente. Kanskje fordi saken det handlet om, ikke var noen stor sak. Det ville bare gjøre vondt verre å fokusere på de personene det opprinnelig handlet om. Hovedsaken var hvilke følger saken fikk. Det ble en masse følelser, men de ble ved Guds hjelp kanalisert til det gode. Hendelsen førte til trøst, lengsel, glede og en rekke andre positive følelser, og de kommer til uttrykk her i kapittel 7. Er det ikke flott?
 
Paulus foreslår ikke et punktvis opplegg på et rasjonelt plan. Han bare overøser med gode ord, bekrefter og kommer med trøstende sjelesorg. Her er ingen trusler, ingen kritikk, ingen skyldkasting. Han opptrer mildt og verdig.
 
Avskaffelse av konflikt?

Harmoni og avskaffelse av konflikt er ikke noe mål i seg selv. Frustrasjoner føler vi hele tiden. Men hva gjør vi med dem? Hva fører de til? Hvordan hjelper vi hverandre med frustrasjonene og de vanskelige følelsene?
 
Blant annet ved å bli rikere i vårt følelsesspråk, så vi kan kjenne igjen, sette ord på og hjelpe våre nærmeste til å bringe ut i lyset de følelsene vi har.
 
Se ellers hvordan Paulus spilte på en mellommann begge hadde tillit til: Titus. Driver du konfliktterapi, så spill på lag med gode venner.
 
Paulus flyktet ikke fra konglomeratet av følelser. Han tidde ikke stille og håpte at alt ville jenke seg til. Han salvet sårene med gode ord. Det handlet ikke om vinnere, tapere og kompromiss. Sannheten fikk seire, det var viktig, og lydigheten mot sannheten var viktig. Det hadde de gjort opp seg imellom. Nå måtte de hjelpe hverandre til å omstille følelsene etter at saken var løst.
 
Ti trekk ved konfliktskapere

Jeg har lest at en amerikansk psykolog peker på ti trekk ved folk som blir upopulære i et samarbeid, og som dermed skaper behov for konfliktterapi: 

1. De er ikke pålitelige. 
2. Tendens til å overdrive. 
3. Misfornøyde. 
4. Spydige. 
5. Drives av mindreverdsfølelse. 
6. Sjefete. 
7. Vil «vise seg» 
8. Gjør narr av folk bak deres rygg. 
9. Ønsker å dominere andre. 
10. Tendens til å kritisere og finne feil. 

Finner jeg noe av dette hos Paulus? Ikke i det hele tatt. Bare et snes gode følelser og masse bekreftelser som drysses over kjære venner i en by langt borte.
 
Jeg avslutter med det siste verset i kapittel 6 i 2. Kor, dvs. i vers 18, og det første verset i kapittel 7. Det gir et overordnet perspektiv til all vår ferd som kristne kvinner og menn, blant alle vi omgås:
 
«Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige. Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!»

OPL089