Mister huset hvis de gifter seg

– Jeg fikk et problem i fanget i dag, som jeg må ha hjelp til å løse. Saken er følgende: Kristine er samboer med en ikkekristen mann, hun er kristen.

Den forrige mannen hennes er død, men han hun hadde i sin ungdom, lever ennå, men er veldig syk på grunn av alkoholmisbruk. Det var også årsaken til at hun måtte ta ut skilsmisse for å berge ungene og seg selv. 

Kristine er ca 65 år nå. Samboeren og hun har bygd hus sammen, og hun har tatt seg av to av hans barn, som ser på henne som en slags mor, selv om deres mor lever. Spesielt den yngste sønnen har hun tatt seg mye av og hjulpet til «å bli voksen». Faren er en god mann, arbeidsom og hjelpsom. 

De har snakket om å gifte seg, men – og her kommer problemet – han drar med seg en stor gjeld etter et konkursbo. Selv om huset står i hennes navn, vil banken ta part i eiendommen, de vil miste huset og alt de har. 

De er begge trygdet nå. Hun har tenkt på om hun bare skal flytte fra han, men syns det er galt det og. Da blir to eller tre hjem og familier oppløst igjen. Etter flere års slit har de fått orden på ungene og familien. Hennes to fra første ekteskap ser på nåværende mann som bestefar for sine barn. 

Kristine er veldig i tvil om hva hun skal gjøre. De er glad i hverandre, og da de forlovet seg, lovte de hverandre troskap og kjærlighet. Hun har bedt Gud om hjelp, men finner ikke noe svar. Mest lyst har hun til å gifte seg, men de har undersøkt saken, og fått disse nedslående opplysningene. 

De bor i Danmark, han er dansk, hun norsk. Er det så stor forskjell på å være forlovet og gi hverandre løfter, som det å være gift og å gi hverandre løfter? spør hun. (Detaljer i dette er anonymisert).

SVAR:

Takk for brevet. Det er ikke lett å svare konkret. Vi kjenner og vet så stykkevis. Livsløpet blir innviklet for mange. Men slik jeg ser det i dette tilfellet, er de to blitt ett, de har lovet hverandre troskap, og de har holdt sammen. Om fortiden har vært annerledes enn den burde være, kommer vel ordet til anvendelse: «Jeg hater skilsmisse, sier Herren.» Så jeg har ikke frimodighet til bare å råde til at de går fra hverandre. De bør heller gifte seg formelt. 

Men jeg ser vansken med en krevende bank. Kan det tenkes at de kan oppsøke en advokat som kan finne veier slik at hun får særeie? Kan en fornuftig advokat forhandle med banken slik at de ikke får den skampletten på seg at de kaster to trygdede ut fra hus og hjem? 

Vi ber i bønnen «bevar ekteskapet og vern om dets hellighet». Vi må oppmuntre til at man ordner seg slik at den nye generasjonen får se at de voksne respekterer ekteskapet som ordning. Jeg tror det må være godtatt med skilsmisse når ondskap og misbruk ødelegger familien, slik Kristine opplevde det. Og nå skjønner jeg at hun fremdeles ønsker seg et ordnet ekteskap. Kanskje det økonomiske kan ordne seg på en måte de ikke hadde tenkt.

OPKL063

 

Powered by Cornerstone