Gjennom storm og nedtur

Det må et under til. Men kanskje det underet har hendt, og at tegnet er like merkelig som at Jesus døde og sto opp igjen etter tre dager? I hvert fall trekker Jesus en sammenligning mellom de to underne.
 
Jonas ble bedt om å dra til den store byen Ninive i øst for å forkynne til omvendelse. Det ville han ikke. I stedet dro han med et skip rett vest. Underveis ble han rammet av en forrykende storm. Ved å kaste lodd fant sjøfolkene at Jonas rømte fra kallet sitt, og det var derfor de alle ble rammet av stormen.
 
Fra vers 11 i det første kapitlet av Jonas bok leser vi: «Og de [sjøfolkene] sa til ham [Jonas]: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan legge seg for oss? – For havet ble mer og mer opprørt. Han sa da til dem: Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere. Sjøfolkene prøvde å ro tilbake til land, men de maktet det ikke. For sjøen slo bare sterkere og sterkere mot dem. Da ropte de til Herren og sa: Å Herre! La oss ikke gå under fordi denne mannen skal dø, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.» 
 
Fortellingen gjør kreftene personlige: «Skipet tenkte på å knuses» (v. 4). Og nå: «Havet stanset nå med å brøle.» Alle ting blir liksom levende i fortellingen og adlyder Guds vilje.
 
Vi får et sympatisk bilde av de fortvilte sjøfolkene. De utfordrer Jonas til selv å finne en løsning på hvordan de skal komme levende fra stormen. Profeten opptrer også verdig og nøkternt. Han foreslår at de hiver ham på havet. Men de kvier seg og prøver å ro mot land. Så roper de faktisk til Israels Gud og ber om tilgivelse når de kaster Jonas over bord. De er redd for at han likevel er uskyldig, selv om han sier han ikke er det.
 
Stormvær i livet

La oss nå tenke litt på tøffe forhold du og jeg kan oppleve. Når vi kommer inn i et stormvær i livet, spør vi gjerne: Hvordan kommer jeg ut av dette? Men det kan være klokt også å stille et spørsmål om hvorfor jeg havnet i stormen. 
 
Noen stormer i livet er uunngåelige. Sol og regn treffer gode og onde. Jordskjelv gjør ikke forskjell på folk. Og hva med sykdomsepidemier? Noen påstår at når vi opplever sykdom eller nederlag, er det enten fordi vi ligger under for synd vi ikke har gjort opp, eller at vi ikke har nok tro til å komme oss ut av det. Men mye kommer fordi vi lever i en verden som i store trekk er stabil og forutsigelig, men med en rekke overraskende hendelser. Mye kommer over oss fordi vi lever i en verden preget av synd og død og destruktive krefter.
 
Noe legger veien om oss fordi vi skal settes på prøve. Dette er ikke lett å skjønne når vi havner opp i det. Og vi skal være forsiktige med å skråsikkert si til andre at de er utsatt for en prøvelse. Men Bibelen synes å si at Satan sender vansker for å få en kristen til å falle. Han frister. Gud sender vansker for å få oss til å stå mer fast, han vil styrke oss. Jakobs brev tar dette opp i en større bredde. 
 
Jonas opplevde en storm for å bli tuktet og oppdratt. Den Allmektige ville snu ham i en ny retning. Jonas hadde trosset Herren, og Gud ville få ham på bedre tanker. Når det gjaldt dette, ville ikke Herren gi opp.
 
Utrettelig i sin motstand

Vi skjønner nesten ikke hvor hard den menneskelige naturen kan være, før vi lærer Jonas å kjenne. Han avviser og flykter og er utrettelig i sin motstand mot å gå på Herrens vei. Det ser ut som han heller vil dø enn gjøre Guds vilje. 
 
Jonas bok viser at Gud ikke er passiv i sin styring av verden. Han tar naturkreftene i sin hånd. Han bruker hedenske sjøfolk. Og han tar synden, ondskapen og ulydigheten så alvorlig at han har latt sin egen Sønn dø for den. Fordi Gud skulle betale denne høye prisen også for Jonas, ville han ikke slippe tjeneren sin. «For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.» (Heb 12,6)
 
Ikke forstå det slik at Gud tenker ut fra hevn når han sender oss inn i stormer. Du må ikke si: «Nå har jeg gjort det og det, nå sender Gud straffen.» Nei, hør det ordet som sier: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger» (Sal 103,10). Her i verden gjenopprettet Herren selv balansen ved det som skjedde med Jesus på korset. «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53,6). Derfor kan vi ta imot skyldfriheten som en gave. Gaven er gratis, men den koster alt: At vi legger ned våre trassige holdninger.
 
Jonas var sta i den grad at han viste vilje til å dø. Han regnet med at han fortjente en slik straff. Men lå det kanskje en omvendelse i villigheten til å bli et offer for å roe ned stormen? Utleverte han seg nå til Guds forsyn? Fikk han den holdningen som Jesus senere talte om: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det» (Mark 8,35)?
 
Sjøfolkene følte at de ville bli skyldige i et mord om de lot Jonas dø. Det blir satt på spissen i slutten av det første kapitlet. Vers 15: «Så tok de Jonas og kastet ham i havet. Da holdt havet opp med å rase. Mennene ble da grepet av stor frykt for Herren, og de bar fram offer for Herren, og gav løfter.»
 
Vi må ikke vise folk et bilde av en passiv og snillistisk Gud. Jonas’ bok viser oss bildet av en nidkjær Gud. Stormen slo til mot skipet som Jonas reiste med, på grunn av synd. Og synden måtte sones med en død. Dette overlyset førte til at avgudsdyrkende sjøfolk fikk frykt for Herren, ofret til ham og ga ham løfter. Sjøfolkene ofret ikke for å bli frelst, men de ga takkoffer fordi de var blitt frelst da de kom inn i gudsfryktens atmosfære med livene sine. 
 
Havet holdt straks opp å rase. Det ble rolig da Jonas satte ord på at grunnen til stormen var flukten fra Guds vilje. Han sa seg villig til å dø. Som et offer talte han sterkt til hedninger og ble et forvarsel om en som virkelig var uskyldig, Jesus Kristus, han som frivillig gikk i døden.
 
Hva ble resultatet av stormen når det gjaldt Jonas sitt liv? Gud berget ham og brukte en stor fisk for å gjøre ham til et enda bedre redskap for en stor vekkelse. Han fikk en spesiell opplevelse å fortelle, han ble selv et levende vitne om Guds strenghet og godhet. Han vant livet ved å miste det. 
 
En masse mennesker, også kristne, er i alvorlige vanskeligheter fordi de ikke vil la Gud overta livet deres. 
 
Nå kom det en nyorientering i Jonas’ liv, en vending, et nytt avsnitt. Vi leser fra kapittel 2: «Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas. Og Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk. Jonas bad til Herren sin Gud fra fiskens buk. Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst. Du kastet meg i dypet, midt i havet. Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg. Jeg sa: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel. Vannene omsluttet meg like til sjelen. Dypet omgav meg, tang innhyllet mitt hode. Til fjellenes grunn sank jeg ned, jordens bommer lukket seg etter meg for evig. Men, Herre min Gud, du førte mitt liv opp av graven.» 
 
Det er fantastisk hvordan Gud kan gi mennesker en ny sjanse. Jonas trengte tre dager og tre netter på å vende om i dypet av sitt hjerte. Hva lærte han?

1. Jonas lærte å be

Når lærte han å be? Da han var i fiskens mage. Noen av oss lærer ikke å be før vi har havnet i en forferdelig vanskelig situasjon. Men da kommer til gjengjeld de indre ropene til Herren. «Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg» (v. 3). Noen av oss er for stolte til å be, også når vi har det vanskelig. Det ligger ydmykhet i å vende seg oppover. Men det er aldri for sent å be, aldri for sent å bringe Herren inn i vanskene våre.
 
Hvem ba Jonas til? Til en personlig Gud. Jesus lærte oss å be til Gud som Far. Vi trenger ikke imponere ham eller gjøre inntrykk på ham. Han kjenner oss allerede.
 
Hvordan ba Jonas? Det er verdt å merke seg at han ikke bruker selvstendige ord i det hele tatt. Han ber med bibelord. Åtte–ti ganger i løpet av disse versene siterer han fra Salmenes bok eller refererer til ord og vendinger derfra. Han hadde Ordet i seg hele tiden, men ville ikke la det bestemme over livet sitt. Er du i en stresset situasjon, kan det være en god hjelp å be bønner du allerede har lært. Å be er å minne Herren på løftene han har gitt, og be med Skriftens ord.
 
Da skjer det Skriften forteller om, 2. Krøn 6,36–38: «Når de synder mot deg … og du blir vred på dem … men de så tar seg dette til hjerte … og omvender seg … og sier: Vi har syndet, vi har gjort ille og vært ugudelige! …» Da vendes bladet, det blir et nytt kapittel. Da blir fremtiden preget av lys og håp.

2. Jonas lærte noe om Guds ledelse

Vers 8: «Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel. De som dyrker tomme avguder, de forlater sin miskunnhet [sin miskunnelige Gud].» Det er sant at Gud kan vende alt til det gode for dem som elsker Gud (Rom 8,28). Men det gjelder ikke hvis vi bevisst er ulydige. Jonas sitt opprør mot Herren blir ikke godkjent fordi hele hendelsen blir et varselstegn om Jesu død og oppstandelse. Jonas sier: «Jeg kom Herren i hu.» Det er som han sier: ’Jeg kom til meg selv. Sannheten gikk opp for meg. Da livet mitt var i ferd med å ta slutt, da det ikke kunne bli verre, da våknet jeg opp.’ Kanskje han tenkte på ordet fra Klag 3,31–32: «For Herren forkaster ikke til evig tid, men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn.» Seieren besto i å bli forvandlet av Herren selv.

3. Jonas lærte å lovprise Herren

Vers 10: «Men jeg vil ofre til deg med takksigelsens røst. Det jeg har lovt, vil jeg holde. Frelsen hører Herren til.»
 
Jonas ba ikke om å bli utfridd fra trengselen. Han begynte bare å lovprise og takke Gud. De fleste av oss tenker at å takke passer best når vi har det godt. Men det å gi takk under alle forhold satte ham i frihet. Paulus og Silas sang takkesanger da ryggene verket etter piskeslag (Apg 16,25–26). Da åpnet fengselsdørene seg. Paulus skriver: «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus» (1. Tess 5,18).

4. Jonas lærte noe om forholdet mellom Gud og seg selv

Vi leser igjen vers 10: «Men jeg vil ofre til deg med takksigelsens røst. Det jeg har lovt, vil jeg holde. Frelsen hører Herren til. Da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på det tørre land.» Til nå hadde Jonas levd et selvbestemt liv. For meg er det å leve, å leve for meg selv. Nå begynte han å nærme seg det Paulus vitnet om: «For meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning» (Fil 1,21). Jonas døde på en måte i fiskens buk, men ble vakt opp til et nytt liv. Gud snakket til fisken, og ut kom Jonas. 
 
Herren er en Gud som gir oss en ny sjanse.

OPL129