Utviklingshemmet onkel
Selv kjenner jeg ikke så godt til ham på den måten.
En gang hadde jeg med et bibelvers som jeg leste for han. Jeg tenker en del på for tiden hvordan han skal få nok åndelig påfyll, ettersom han ikke kan lese selv.
En annen ting jeg ærlig talt ikke har tenkt over før, at han aldri går på noe møte. Det er jo mulig for han, men jeg vet ikke helt hvordan det skal gjøres.
Han bor 10 min. unna oss, så det blir kanskje litt tidlig å kjøre og hente han før gudstjeneste kl elleve for å kjøre han tilbake hit, til vår kirke. Vi har nemlig en bibeltro prest i menigheten vi går litt i, selv om vi går mest på bedehuset.
Grunnen til at jeg ikke nevner bedehuset, er at det er vanskelig å komme inn med rullestol. Jeg er også så redd for å foreslå noe slikt for foreldrene mine, for jeg er så redd de skal mene at det ikke er vits i, fordi han ikke vil forstå så mye av det og sånn, men jeg tror psykisk utviklingshemmede forstår mer enn vi tror!
Det har kommet litt for meg i det siste hvor viktig det er med Guds Ord, det er et levende Ord som trenger å gjøre sin virkning i oss stadig, for viss ikke, så kan vi komme bort fra Jesus, slik det skjedde med meg. Men Jesus fant meg igjen, og nå er jeg glad!
Jeg tenker også som sagt på å høre Guds Ord ellers, som de fleste gjør gjennom lesning, jeg er så lite frimodig når det gjelder å vitne når jeg er hos folk. Jeg kan heller ikke ha den oppgaven alene, jeg trenger hjelp av noen andre kristne.
Pappa pleier av og til å ha andakt for farmoren min som ikke leser selv. Vi er flere kristne i familien, og ellers har jeg hørt at onkel har en kristen støttekontakt som av og til setter på god kristen musikk til han.
Har du noen forslag til hvordan vi kan dele på noen oppgaver i tilknytning til dette, og hvordan vi kan hjelpe? Jeg blir så lett bekymret både for meg selv og andre, men vi får hvile i at: «Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, til deg skal det ikke nå.» Jeg har virkelig erfart det, jeg som har opplevd at Gud har bevart meg gjennom stor lidelser.
Gud velsigne deg! Hilsen Liv M.
SVAR:
Kjære Liv M. Jeg ble varm om hjertet da jeg leste brevet ditt. Det lyser av Kristi kjærlighet og kristen omsorg fra hver linje. Så jeg vet nesten ikke om jeg kan gi noe råd. Du har selv både en hellig oppfinnsomhet, og du har flere kristne i nærheten som kjenner både deg og onkelen din.
Jeg vil i hvert fall understreke en ting: Utviklingshemmede må inkluderes, og de kan forstå mer enn vi tror. De har sitt menneskeverd. Dette synes jeg du skal snakke med andre kristne om. Hvis de blir tent av denne tanken, kan det hende flere melder seg til å hjelpe.
Og så er det litt flaut at bedehuset ikke har tilrettelagt for rullestoler. Kanskje det kan gjøres noe med det?
Jeg tror at når de som kikker i denne spalten, setter seg litt inn i hvordan du har det, vil de være med i bønn om at du får visdom til å hjelpe på rette måten, og at du får flere med deg.
Takk for vitnesbyrdet om hvordan du ble funnet igjen av Jesus, og om den gleden du nå har. Jeg tror det du skriver, kan være en vekker for flere av oss.
Må Herren velsigne deg.
OPKL070
Kommentar fra en leser på webpastoren.no søndag kveld:
Ble rørt over han som skriver om sin utviklingshemmet onkel. For en omsorg. Selv var jeg støttekontakt til en dame som satt i rullestol og ikke kom seg noen steder. Den gang hadde vi og en bibeltro prest, jeg kontaktet han, etter å ha rådført meg med denne damen. Hun var vel ikke kristen til å begynne med, men det nye livet vaks fram etterhvert. Presten vår kom til henne, vi hadde nattverd og han skrev ned både trosbekjennelsen og syndsbekjennelsen som hun og jeg brukte ukentlig.
Og tenk, hun ble så ivrig at hun vitnet for noen av sine venninner og fikk dem med på nattverden. Så var det ikke en ide for denne gutten å snakke med presten? Bare en tanke fra meg.
Fra Asbjørn: Det var en dame som skrev, hun heter Liv.
