Gammel kristen sivilisasjon
Det mest dramatiske er oppløsningen av de kristne samfunnene i Irak. I 1970 var de kristne 5–6 prosent av befolkningen. Nå er det snart bare en håndfull igjen. Det skyldes dessverre forfølgelse og etnisk rensing.
Vestlige kristne er vitne til dette marerittet, men en vet lite og kan lite gjøre. Mesopotamia – som betyr landet mellom elvene, dvs. Eufrat og Tigris – har sus av historie i seg. Her gikk viktige handelsveier utenfor romerrikets rekkevidde. Mange av de første kristne som opplevde forfølgelse i Syria eller Palestina, dro østover og fant gode levekår sammen med jødiske kolonier i det gamle Babylon.
Disse kirkene tok vare på de eldste tradisjonene i den apostoliske kirken. En del kristne som ble betraktet som vranglærere i oldkirken, monofysitter, jakobitter og nestorianere, fant et fristed i Mesopotamia. Noen slo seg ned i det som nå er Bagdad, men mange holdt til i dagens grenseland mellom Irak, Tyrkia og Syria, et område mange kjemper for skal bli et eget land med navnet Kurdistan. I de senere årene har det vært politisk ustabilt.
De som følger med i nyhetene, kjenner igjen navn som Basra, Kirkuk og Erbil. I alle disse byene har det gjennom århundrene vært betydelige kristne menigheter. Tikrit ble kjent fordi det var hjembyen til Saddam Hussein, som var diktator i Irak i mange år. Rundt byen Mosul lå det hundrevis av klostre. Fra dem ble det sendt misjonærer ut over i Asia, gjennom Afghanistan og Turkmenistan til Tibet og Kirgisistan, ja, helt til India og Kina.
For tusen år siden ville nok de fleste tenkt at kristendommens fremtid lå i Midtøsten og Asia, ikke det barbariske Vest-Europa. Mange tror kanskje at den muslimske fremmarsjen fra 600-tallet knuste de kristne kirkene. Men faktisk levde de store religionene side om side i mange hundre år fremover. Kirker og klostre var i vekst helt til senmiddelalderen.
Det som ødela mye, var de mongolske invasjonene fra øst på 1200-tallet. Det ble dårlige tider også med vanskelig klima og fattigdom, og de kristne fikk skylden i Midtøsten, mens jødene fikk skylden i Europa. Begge gruppene ble forfulgt. Kristendommen overlevde, men ble mer isolert i spredte kolonier. Den siste nedturen for de kristne i Mesopotamia begynte under første verdenskrig, da det muslimske ottomanske riket begynte nedslaktingen av kristne. Det rammet blant annet assyrerne, den siste resten av den nestorianske kirken, som i sin tid hadde brakt evangeliet helt til Stillehavet i Øst-Asia. Under Iraks krig med Iran på åttitallet og med USA i nyere tid, flyktet mange ledende kristne fra Irak.
Kilden til det jeg forteller, er den amerikanske kirkehistorikeren Philip Jenkins. Han mener vi må se i øynene at et av verdens store kristne områder nå er blitt avkristnet. Det er trist, men må ikke gjøre oss motløse. Ronald Fangen skrev:
«Er natten lang, er kampen full av kvaler,
Som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel,
Men kjemp frimodig, – se, jeg kommer snart!»
OPM578
