Godt å bli ydmyket

Hvert ord i Bibelen er inspirert av hans Ånd. Når vi hører ordet og samtaler om det, kommer han nær oss på en personlig måte. 

Vi kan få komme til ham ved bønn og bekjennelse. Så tar han de ufullkomne livene våre i sin hånd, gjenskaper og omformer og bruker oss på nye måter. Dette er et fokus for det jeg skal si i dag: At Herren ikke gir oss opp, selv om vi gjør overtramp og har møtt veggen, som det heter. 

De personlighetene som er skildret i Bibelen, er gitt for at vi skal speile oss i dem. I noen programmer vil vi søke å lære noe av Israels store leder, Moses, født for om lag 3500 år siden. Folket hans var slaver i Egypt. De ble så mange at egypterne ville hindre at de ble flere. Guttebarna skulle drepes like etter fødselen. Men en slik etnisk rensing ville ikke jødene godta. Vi kjenner den sterke historien om moren som tok det nyfødte barnet sitt, la det i en kurv i elva Nilen, og satset på Guds inngrep. Herren sørget for at faraos datter fikk positive følelser for den lille, og slik ble Moses oppfostret i den tids mektigste palass. Gjennom førti år fikk han opplæring i Egypts sed og skikk. Hva var meningen med livet til denne unge mannen? Hvilke planer hadde Herren for ham? Hvordan ble han satt i stand til å gå Guds vei? 

Bibelen forteller om en viktig hendelse i livet hans: «På den tid da Moses var blitt voksen, gikk han ut til sine brødre, og han så deres slit og slep. Han fikk da se en egypter som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. Moses vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der.  Da slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden. Neste dag gikk han igjen ut. Han så da to hebraiske menn som holdt på å slåss. Da sa han til ham som hadde urett: Hvorfor slår du din landsmann? Mannen svarte: Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss? Tenker du å slå meg i hjel, slik som du slo egypteren i hjel? – Da ble Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent. Da Farao fikk høre om dette, prøvde han å få drept Moses. Men Moses flyktet for Farao. Han slo seg ned i landet Midian og bodde der ved en brønn.» (2. Mos 2,11–15). 

Hva forteller denne historien? Den vitner om en person som ennå ikke er lært av Gud. Han var vokst opp med sølvskje i munnen og førsteklasses skolegang ut fra den tidens standard. «Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger» (Apg 7,22). Men han hadde ikke lært å vandre med Herren i det daglige livet. Han hadde ikke tenkt på det som Salomo senere ønsket seg da han sa: «Så gi da din tjener et lydhørt hjerte til å dømme ditt folk, til å skille mellom godt og ondt!» (1. Kong 3,9). 

Har du og jeg fått et lydhørt hjerte? Du vil gjerne høre Jesus til og være en kristen. Der du er i dag, har du kanskje hatt både store opplevelser på de åndelige fjelltoppene, og ergerlige nederlag i dalen. Kanskje du er inderlig trett av denne berg-og-dalbane-ferden gjennom livet. Bak en smilende fasade kan du føle deg mislykket som kristen. 

Men Guds hånd i livet ditt er stadig aktiv og virksom. Du er ikke mislykket. Herren har planer og drømmer for deg videre. Han er på ingen måte ferdig med deg. Du er Guds verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige, for at du skal vandre i dem (Ef. 2,10). 

En del av hjelpen er at vi ser sant på oss selv, også som kristne. 

Vi får innfall og ideer som ikke er av Gud. Selv om du vil være en tjener for Jesus, kan det hende du begynner å finne på ting, ta noen snarveier, dytte litt her og manipulere litt der. Kanskje begynte du å gjøre tingene på din egen måte, så du mistet Herrens velsignelse. 

Hvorfor gjør vi slike ting? Fordi en kristen er både synder og rettferdiggjort samtidig. Nettopp til Guds barn advarer apostelen Johannes om innflytelsen fra det verdslige inn i livet vårt: «For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid» (1. Joh 2,16–17). Her snakker apostelen om en treenighet av onde makter: Kjødets lyst – hva den onde naturen vår kan finne på å lokke oss til. Øynenes lyst – lysten til å erobre det vakre og verdslige som drar oss bort fra Herren. Og det tredje: Hovmodig skryt av det en er og har – den ufrelste stoltheten, lysten til å briske seg med statussymbolene. Alt dette vil gå til grunne, sammen med det øvrige i verden, skriver Johannes. Men Guds vilje, og de som følger den, blir til evig tid. 

Moses hadde nok fått en indre anelse om at Herren ville bruke ham til noe helt spesielt. Hvem ellers var hentet opp av Nilen av en faraos prinsesse? Han var jøde og plassert i det innerste av hoffet. Nå var han blitt førti år. Han begynte å bli ivrig og utålmodig. Da han så en urettferdig handling mot en mann av folket sitt, grep han til hevn og mord. Kanskje en impulshandling, kanskje gjennomtenkt. Han kikket i hvert fall til begge sider for å sjekke om noen så ham. Slik håpte han kanskje å fremstå blant israelittene som en revolusjonsleder. Men dette sjakktrekket var ikke i Guds plan. Han hadde de beste hensikter, men handlet helt feil. Han fikk innfall og ideer som var verdslige. Han ble drevet av kjødet, ikke av Ånden, og brukte en metode som ikke kom fra Gud. 

Problem nummer to ved oss er at Vi skjønner ikke alltid den rette tid. «Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forstod det ikke» (Apg 7,25). Tiden var ikke inne. Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne (Gal 4,4). Herren kommer aldri for sent, men til rette tid. Gud ville gi israelsfolket frihet ved Moses’ hånd, men tidens fylde var der ikke ennå.  Moses så den ene veien og den andre veien før han slo i hjel den forferdelige egyptiske slavedriveren. Men han så ikke oppover. Så måtte han bare gjemme liket i sanden. Det som ikke er i samsvar med Guds plan, må vi skjule, for vi er flaue for det. Men det er naturligvis bare spørsmål om tid før sannheten innhenter deg. 

Moses var fremragende, men sårbar. Du er også fremragende, men sårbar. Djevelen kan provosere deg til å gjøre noe som er rett, men det blir på et helt feil tidspunkt. Du har kanskje ikke spurt Herren om råd, og så sitter du igjen med en uløselig knute i hendene. Eller med et lik, en spade og en grunn grav. Senere ble hele egypterhæren begravd i Rødehavet. Ikke noe problem for Herren. Men Moses klarte ikke å grave ned et lik. Du klarer ikke å begrave følgene av tabbene dine. Du blir innhentet, eller du er allerede innhentet. 

Å, om vi kunne lære å gjøre det rette i Guds øyne, i rette tid! Salomo skrev: «Da sa jeg i mitt hjerte: … Hos ham er det fastsatt en tid for alt som skal skje og for alt som gjøres» (Pred 3,17). Og Paulus legger til: «Vandre varlig … så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde» (Ef 5,16). 

Det Moses gjorde, skapte bare forvirring. Moses trodde han hadde gjort noe tøft og heltemodig. Nå skulle han fremstå som redningsmann. Fikk han bare ballen til å rulle, ville de samle seg om ham. «Men de forsto det ikke.» Folk ble forvirret, og da ble Moses også forvirret. Han hadde tent en fyrstikk, men veden ville ikke brenne. Dagen etter vendte han tilbake til åstedet. Det gjør de ofte, de som har gjort noe kriminelt. Da fikk han se to jøder som sloss innbyrdes. Dette var jo ikke i samsvar med opplegget. «Vi må da stå sammen!» Der og da kom den setningen som gjenlød helt frem til Stefanus’ martyrtale, og han anvendte den på fariseernes forhold til Jesus: «Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss?» Moses ble ydmyket. Hvem tror du at du er? 

Kanskje du har prøvd å få til noe. Men det var planer som ikke var badet i bønn. Du løp foran Herren. Du valgte metoder som ikke er i samsvar med Guds vilje. Har du lært? Handler du i samsvar med kjødet, vil du mislykkes. 

Moses møtte veggen. Han kunne ikke leve med det store feiltrinnet. Farao prøvde å få drept Moses på grunn av det som hadde hendt. Dermed måtte Moses flykte til et annet land, til landet Midian, der det bodde en folkegruppe som også nedstammet fra Abraham. 

Hvordan har det gått med deg? Du kan ha profilert deg med store ambisjoner, fete prosjekter, ja, store ting også for Guds rike. Men det ble for lite klokskap. For lite ydmykhet, så lite i tråd med Guds måte å lede. 

– Jeg har heldigvis ikke møtt veggen, og jeg har erfaring og utdannelse, sier du kanskje. Moses hadde topp utdannelse, 40 år på nakken. Men han hadde fått mer utdannelse enn han hadde visdom til. 

For Moses gikk veien 40 nye år i tilsynelatende uvirksomhet. Fra han var førti til han ble åtti gjette han sauer i villmarka. Opplevde han noe av det profeten Mika skildrer? «Da skal de rope til Herren, men han skal ikke svare dem. Han skal skjule sitt åsyn for dem på den tid for deres onde gjerningers skyld» (Mika 3,4). Ørkenen i Midian var i hvert fall et hardt sted å være. Ble det et sted for bønn og fornyelse, eller et sted preget bare av gudsforlatthet? 

Kanskje du har vært der. Kanskje du er der nå. Nederlagene i livet ditt stengte så mange dører. Det verste er at du ofte føler døren til deg selv er stengt, døren til ektefellen din, døren til Gud. 

Kjære venn, kanskje du er nærmere et åndelig gjennombrudd enn du er klar over. Kanskje du er kommet så langt at du sier: «Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt, o Gud!» 

Når det selvstyrte livet har hatt kommandoen lenge nok, har du havnet i en ørken. Du spør: «Vil Gud overhodet bruke meg mer?» 

Men når du har rotet det til lenge nok, kan det være at Jesus Kristus står tett ved siden din og sier: «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre» (Luk 22,32). Jeg har bedt for deg hele tiden. Troen din skal tross alt henge ved Jesus. Kanskje denne dagen skal bety en ny omvendelse for deg? Herren har en oppgave for deg: Å styrke dine brødre og søstre. 

Har du vært styrt av en tanke din kjødelige natur hadde funnet på? Har du brukt en metode som ikke tålte lyset? Har du slått til på et tidspunkt som var hinsides all visdom? Foretok du en handling som var fjern fra Guds vei? Er det blitt et utfall du ikke kan leve med? 

En forfatter har skildret det slik: «Moses hadde mistet kontakten med Gud. Derfor flyktet han. Han krysset ørkenen som lå mellom ham og den østlige frontlinjen. Han klatret gjennom fjellpassene på Sinaihalvøya, områder som han senere skulle lede sitt folk gjennom, og til slutt satte han seg trett ned ved en kilde i Midians land. 

Slike opplevelser kommer til oss alle. Vi stormer fremover, vi regner med å ha kontroll over alt. Vi slår noen få slag forgjeves. Vi blir forbløffet av skuffelser og spoler tilbake. Vi blir redde når vi kjenner den første pusten av menneskers misnøye. Vi flykter fra scenen … for å gjemme oss og pleie våre skuffelser. De er gjemt hos Gud, og de er skjult for stolte mennesker. Der og da blir synet vårt klarere; slammet blir utskilt fra livsstrømmen … selvlivet dør; vår ånd drikker fra Guds bekk, som er full av vann; troen begynner å gripe Hans arm, den blir en kanal for å åpenbare Hans kraft; og slik blir vi endelig en hånd han kan bruke for å lede en utferd.» 

«Like ved deg mellom skyggene står Jesus.» Han har ikke gitt deg opp. Han har talt gjennom profeten Jesaja: «Og jeg vil igjen ta meg av deg. Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly» (Jes 1,25). 

Det verset består av to deler som mange ikke får til å rime. Det første er et rikt løfte, som ofte har gitt gjenklang når Guds folk kommer sammen: «Og jeg vil igjen ta meg av deg.» Det lyder som en invitasjon til å sitte på Guds varme fang. Men det andre lyder: «Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.» 

Å være i Herrens smeltedigel er ikke bare lett. Men det gjør godt. For å lære Herren Jesus Kristus å kjenne overgår alt annet. Ved ordet om korset får syndere oppreisning, frihet og et nytt liv. Profeten skrev: «De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu» (Jer 31,34). 

Moses fikk en ny begynnelse etter at han ble ydmyket. Han kunne istemme det Salmen sier: «Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter. Din munns lov er bedre for meg enn tusen stykker gull og sølv» (Sal 119,71–72). 

OPL150