Hvordan snakke med en humanist om Gud?
SVAR:
De som ikke vil tro på Gud, kaller seg mye forskjellig, både agnostikere, ateister og humanister. De har som regel til felles at de tror på en tilfeldig utvikling, uten innblanding fra en gud eller noe annet overnaturlig. De tror ikke på noe skille mellom kropp og sjel, og ikke på et liv etter døden. Moral blir noe relativt og kan forandres. Religiøse opplevelser skyldes bare noe som skjer i kroppen.
Når det gjelder å komme i samtale med dem, gjelder i utgangspunktet at en viser seg fra en naturlig og allmenn side. Men av og til kan du si en setning som gir uttrykk for undring over noe flott i skaperverket, eller si noe om gleden og takknemligheten du har overfor Gud. Så kan du la den andre komme med spørsmål. Ikke press deg på, men øv deg i det Bibelen oppmuntrer til: «La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver» (Kol 4,6).
Når den andre da spør, må du gjerne innrømme at det er masse du ikke vet svar på. Selv ville jeg brukt mye tid på undringen: Kan alt det fantastiske i skaperverket bare ha kommet til ved tilfeldigheter? Er det statistisk og logisk mulig?
Når vi tror at Gud fins, er det fordi han har vist seg selv (åpenbart seg) for oss. Han sier mye gjennom skaperverket, som er ufattelig forutsigbart, og samtidig overraskende. Men hvordan Gud egentlig er, trenger vi mer enn skaperverket for å skjønne. Da kommer vi ikke utenom personen Jesus, slik han har vist seg i Bibelen – slik han belyser alt i Bibelen, og alt i Bibelen belyser ham. «Ordet ble kjød (kjøtt og blod) og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14).
Bibelen snakker realistisk om et skaperverk, om et syndefall som gjør at det onde er en sterk faktor i tilværelsen. Den taler om at Gud har gitt oss det beste til frelse, nemlig Guds egen sønn. Når vi tror på ham og følger ham, faller et helt verdensbilde på plass. Vi forstår ikke alt, men vi ser noen viktige sannheter å navigere etter.
Skal humanistene ha trøst og glede av livssynet sitt, må de ha optimistiske tanker om mennesket og dets muligheter. Med jevne mellomrom har verden opplevd store tragedier som skyldes menneskers ondskap og ansvarsløshet. Hvordan vil en humanist forklare ateistisk betonte folkemord? Er det et stabilt og trygt grunnlag å stole på at mennesker kan ta seg sammen og være gode tross alt? Har ikke livssyn som nekter at Gud fins (kommunisme og nazisme), stått bak de verste og mest ødeleggende former for krig og nedslaktinger i nyere tid?
Mange ateister tror at nestekjærlighet, godhet, solidaritet, gjensidig tillit og andre verdier som er nødvendige i et samfunn, er noe vi har lært fra naturen, og som er felles for alle mennesker. Men slike verdier kan jo ikke utledes fra utviklingen, der bare de sterkeste overlever. Humanistene henter mer fra en kristen arv enn de vil innrømme. Verdiene blir da som avskårne blomster – vakre en stund, men de visner fort uten vekst og liv.
Det er ikke lett å overbevise humanister i en diskusjon. Det som virkelig gjør inntrykk, er når personer kan fortelle om frelse, glede og trygghet ved å få fred med Gud og følge Jesus gjennom livet. Gud har gitt et evig håp ved Jesus Kristus. Vær et lys for Jesus i hverdagen, så kan Den Hellige Ånd overbevise om sannheten.
OPKL140
