Ingen billig nåde

Den grunnleggende ydmykheten hos denne mannen kommer vakkert til uttrykk i en perle av et ord: «Han skal vokse, jeg skal avta.» (Joh 3,30) ’Jesus er stor og skal bli større og større. Jeg er liten og skal bli mindre og mindre.’ Det er noe av et program for livet, dette: Å leve slik at Jesus vokser i oss og ved oss, og at vårt kjød, vår gamle natur, vår ære og egen vilje, blir redusert. 

Dette innebærer ikke noen billig nåde. Vi får alt gratis, men som tomme kar. 

Er dette uttrykk for en trist og gledeløs holdning? Skal kristne fremstå som krypende og underkuede mennesker? Nei, den personen som bøyer seg ydmykt for Gud, vil kunne gå oppreist overfor mennesker. 

Å eie ydmykhet, å praktisere ydmykhet, er en stor nåde fra Gud. Samtidig er ydmykheten som et stort, tomt kar å motta masse nåde i. 

Johannes var ingen trist mann. Da han hadde møtt Jesus, sa han: «Min glede er nå blitt fullkommen.» 

Legg merke til noen trekk fra døperen Johannes’ liv: 

– Han hadde fått med seg en hellig arv.

Foreldrene fryktet og æret Gud. De levde trofast etter Herrens bud. Johannes var et bønnebarn. Faren, presten Sakarja, hadde sett i ånden at Johannes skulle bli en profet for den høyeste. 

Du og jeg har også fått med oss en hellig arv. Du lærte om Jesus mens du ennå var barn. Du fikk med deg noe viktig, kanskje fra besteforeldre, foreldre, skole, bedehus og kirke. Ta vare på denne arven. 

– Johannes hadde lært noe gjennom ensomhet.

Det meste av sitt unge liv tilbrakte han i ørkenen. I stillheten skulle han modnes til å bli en åndelig veirydder. Blant ville dyr, under brennende sol, gjennom mørke netter i Judeas forrevne fjelland fikk han gå i Guds skole. 

Noen opplever ensomhet og syns den er tom. Noen er bitre i ensomheten sin. Slik blir det hvis vi bare blir selvopptatte i ensomheten. Men ensomheten kan bli et sted for vekst når Herren får fylle det tomrommet som ensomheten er. Takk Gud for ensomheten, for i den kan Herren komme nær til deg. 

– Det største ved Johannes var at han hadde møtt Mesteren, Jesus. 

«Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» sa han (Joh 1,29). Det var et mektig bilde av Jesus han brukte. Jesus skulle bli Guds universelle frelsesoffer, det som tilregnes alle og forsoner alle som tar imot og tror den ufattelige kjærlighetsgaven fra den evige verden. 

Johannes bruker også et annet bilde: Jesus er en brudgom. Han skal nå gifte seg med sin brud, som er Guds sanne menighet, de frelste av alle folkeslag. Og Johannes sier så ydmykt om seg selv at han er «brudgommens venn, som står og hører på ham,» og at han «er full av glede over å høre brudgommens røst.» Med andre ord gir Johannes uttrykk for at ’Jeg har ingen status og posisjon. Jeg er bare venn med brudgommen. Og jeg kan ikke tenke meg noen større glede enn å høre på de ordene som kommer ut av brudgommens munn.’ «Denne min glede er nå blitt fullkommen» (Joh 3,29). 

Det mennesket som Gud verdsetter høyest i denne verden, er den som har en stor Jesus, hører på Jesus, viser kjærlighet til Jesus og har sin glede i Jesus. 

Vi har lært stoltheten vår av djevelen. Men vi kan lære ydmykhet av Jesus. 

Det er godt å være sammen med ydmyke mennesker. De ser det meste i et større perspektiv. Et fjell kan være stolt og se ned på en jordhaug. Men ser de begge opp mot stjernene, innser de hvor små de egentlig er. 

De som har lært noe av Jesus og Johannes, blir villige til å tjene sin neste. De tar gjerne på seg tjenester med lav status. De vasker gjerne disiplenes føtter. De går ikke til sak om de rent personlig blir behandlet som dørmatter. Bibelen sier ikke at vi skal be om å bli ydmyke. Den sier: Ydmyk dere selv. 

I oldtiden reagerte de skarpt på en slik holdning. Noen sa: «Kristendom passer best for barn, slaver og gamle kvinnfolk.» Jesus sa: Bli som barn, opptre som tjenere, som slaver. Lær for eksempel av kvinnen som lette etter sølvpengen til smykket sitt, helt til hun fant det. 

Nei, det pågående i oss skal ikke holdes nede. Vi skal utvikle i oss de gavene som Herren har gitt. Se rett på deg selv som skapt i Guds bilde. Du hører til et hellig folk, i et kongerike av prester, du er Guds medarbeider. 

Men å realisere seg selv er ikke noe mål. Det er ikke viktig at det står noen ruvende minnesmerker igjen etter deg, om du kanskje har veltet noen andre underveis. Men den som er brudgommens venn og gleder seg over hans røst, får virkeliggjøre Guds plan i denne verden og trenger ikke noe større minnesmerke. 

Kort tid i virksomhet

Døperen Johannes ble bare om lag tretti år gammel. Den tiden han fikk være i offentlig aktivitet, var ikke mer enn ni måneder. Som én sa: «Hvem har egentlig krav på noe mer?» 

De korte måneden brukte han godt. Johannes forkynte til omvendelse, han pekte på Jesus, og til slutt påpekte han synd og urett i det offentlige livet. Johannes hadde sagt, og han fortsatte med å si: «Det er ikke tillatt …» Dermed mistet han livet. 

Johannes var ikke ydmyk i den forstand at han var taus og redd eller en åndelig krøpling. Han var drevet av sannheten og kjærligheten. 

Johannes bygde noe varig fordi han la grunnvollen lavt ned. «Jeg skal avta,» sa han. Men Kristus vokste og ble stor, også ved ordene og gjerningen fra Johannes. 

«Det menneske 
Som ikke er for stort 
Til å ta imot den største, 
Får se Gud.» 
(Andreas Borch Sandsdalen). 

Finnes det døperen Johannes-skikkelser i vår tid? 

I 2010 er det 65 år siden tyskeren Dietrich Bonhoeffer gikk bort. En fersk biografi om ham har overskriften «Pastor, martyr og profet.» 

Bonhoeffer kom fra en familie av intellektuelle. Faren var en ledende psykiater. Søsknene hans lyktes på forskjellige områder. Dietrich ble teolog, og familien likte det ikke noe særlig. 

Første gangen han kom til USA, ble han på et ledende presteseminar fort lei av den lettvekterteologien som rådet der. Alt i 1936 hadde han gitt uttrykk for det han sto for: «Man kan ikke bare lese Bibelen som andre bøker. En må virkelig studere den. Bare da vil den åpenbare seg selv. Bare når vi venter det endelige svaret av den, vil vi kunne ta imot det.» 

Bonhoeffer var i tvil om han skulle være med på et forsøk på å styrte Hitler. Han visste det kunne koste ham livet. Hitler ville ha en kirke som ga ham ryggdekning for det umoralske han gjorde, spesielt at han ville utrydde jødene. Utrolig mange var med på å godta en slik omforming av den tyske statskirken så den ble en frafallskirke. Også i dag er det mange som er mer interessert i å fremme en jordisk politisk agenda enn Guds rike. 

Bonhoeffer ville ikke stå sammen med prester som viste Hitler-hilsen, men i stedet var han med på å danne Bekjennelseskirken, som blant annet talte jødenes sak. Fordi Bonhoeffer var så høyt respektert, våget ikke Gestapo å gripe ham. Men til slutt ble han arrestert, og i fengsel vant han stor respekt blant fangevokterne. Men Bonhoeffer tok ikke imot tilbud om mildere soning, han mente det var rett å lide med dem som led. 

Så ble han hengt i fengselet Flossenburg den 9. april 1945, bare to uker før leiren ble befridd av de allierte. Legen i Flossenburg sa at han aldri før hadde sett noen dø med en slik fred. 

Bonhoeffer er kjent for å ha brukt uttrykket ‘billig nåde’. Det var en nåde som ikke innebar lydighet og etterfølgelse av Kristus. Han sa til dem som drev sjelesorg: «Manglende tro kommer alltid av ulydighet. Denne klagen på manglende tro svarer altfor lett til trøsten i den billige nåden.» 

Verken døperen Johannes eller Dietrich Bonhoeffer kan beskyldes å forkynne en billig nåde. De var gladkristne som tok troen på alvor. Så ble de kastet inn i trengsel og endte som martyrer. Men de gikk bort med trygghet i en seirende tro. 

OPL201