Hvordan forholde meg til gjengifte venner?
Jeg vet at i alle fall det siste ekteskapsbruddet ikke skyldes dødsfall. Presten giftet seg forrige uke og har snakket med meg flere ganger siden det, men jeg sliter med å si gratulerer, fordi det strider mot mitt verdisyn.
Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Være kritisk, snakke han imot, trekke meg unna og risikere å ødelegge vennskapet, eller glede meg sammen med vedkommende, men muligens rettferdiggjøre synd og gå imot Guds vilje ved å gjøre det? (Mann, 24 år)
SVAR:
Jeg skjønner at dette ikke er så enkelt. Men jeg tror det er rett at du er vennlig og åpen overfor den det gjelder. Ved en anledning kan du si at du ut fra Bibelen ikke kan se positivt på gjengifte. Men det er ikke din sak å dømme. Dermed har du gjort klart hvor du står, og for øvrig kan du vise en positiv og hyggelig holdning. Så vil dette utvikle seg slik Gud vil.
Når jeg gir dette rådet, er det ut fra noen prinsipper i Bibelen.
Paulus skrev til Timoteus: «En Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle» (2Tim 2,24)
Vennlighet kan godt kombineres med at vi sier det som er sant og rett, men at vi ikke lar negativ tale få for stor plass: «La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt.» (Kol 4,6) Altså salt som krydder, ikke saltlake.
Da Judas svek Jesus i Getsemane og anga ham til myndighetene, kunne Jesus naturligvis vært sur og avvisende. «Men Jesus sa til ham: Venn, hvorfor er du her?» (Matt 26,50) Jeg tror ikke jeg ville klart å kalle ham venn.
Når vi har å gjøre med mennesker som ikke lever i samsvar med Guds ord, slik vi ser det, er det riktig at vi speiler oss selv i Ordet. Vi må ikke se på dem ovenfra og ned, men tenke bevisst på at vi er syndere vi også, bare at vi synder på andre områder. Paulus sa det slik: «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.» (1Tim 1,15) Det betyr: Jesus er i nådens tid ikke i dømme-modus, men i frelse-modus. Den frelsen trenger både jeg og vennene mine. Jeg er ikke noe mindre synder enn de er.
Fariseerne var opptatt av å trekke grenser rundt nåden og frelsen. De sa at bare de riktig fromme kunne nærme seg Gud: «Vi vet at Gud ikke hører syndere, men han hører den som er gudfryktig og gjør hans vilje.» (Joh 9,31) Men det var feil. Jesus er «tolleres og synderes venn» (Matt 11,19) Han sier ikke: - Få skikk på livet ditt, så kan vi se om du kan godtas! Nei, han kunne til og med love en angrende forbryter adgang direkte til himmelen: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» (Luk 23,43)
Paulus skrev en gang at det kunne være aktuelt med en slags boikott eller utfrysing av åpenbare syndere. Det var i et brev til den problemfylte menigheten i Korint. Slik formulerte han det:
«Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skulle ha samkvem med horkarer. Jeg mente ikke mennesker i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, røvere eller avgudsdyrkere – da måtte dere jo gå ut av verden. Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med. Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!» (1Kor 5,9-13)
Korint var en by preget av stor umoral. Noen kristne klarte ikke å legge fra seg en notorisk hedensk livsstil etter at de var blitt kristne. Paulus var opptatt av at menigheten fortsatte som et hellig samfunn, og da kunne en ikke tillate at sort ble gjort til hvitt.
Jeg leste om en som sa: «Før var jeg en ugudelig narkotikasmugler. Nå er jeg en gjenfødt, kristen narkotikasmugler.» Nei, en slik type må formanes til å omvende seg. Det er først og fremst en oppgave for de kristne lederne å rettlede på den måten.
Dette er prinsipper jeg har funnet i Bibelen. Så ønsker jeg deg lykke til og Guds velsignelse i å praktisere visdom i hverdagen overfor alle slags mennesker.
OPKL374
