Gode foreldre og besteforeldre

Etter en stund hendte det en kveld at datteren skjøv avisen ned med hånden. Så hoppet hun opp på fanget til faren, slo armene rundt halsen hans og ga ham en kraftig klem. Faren sa: «Men kjære deg, du klemmer jo livet ut av meg!» «Nei, pappa,» svarte den lille jenta, «jeg klemmer livet inn i deg.»

Alle trenger vi slike klemmer av og til, omfavnelser som klemmer livet inn i oss. For det er lett å spore av i et livsløp med press og forventninger fra mange kanter. Lever vi det egentlige livet? Har penger, makt, karriere, status og mye annet fått oss ut av kurs?

Mange kan gå inn i rollen

I dag vil jeg snakke om det å være gode foreldre og besteforeldre. Jeg håper du ikke skrur av oppmerksomheten, du som er barnløs eller enslig. Om yngre mennesker omkring deg ikke er i nær slekt, kan du tenke på at du kan være reserveforeldre og reservebesteforeldre for barn og unge likevel. Det går an å ta på seg frivillige roller. Du betyr mye mer med hva du er enn hva du gjør. Unge mennesker som jeg knapt vet etternavnet til, tar kontakt på facebook for en chatteprat og innleder med: Hei, bestefar! Sånt syns jeg er flott.

For at det jeg skal si, ikke bare blir synsing, vil jeg peke på litt av det Bibelen sier om hvordan vi kan være gode foreldre og besteforeldre.

Jesus på hjemmebane

Da Jesus hadde et hjem å vokse opp i, sto han under omsorgen fra Maria og Josef. Hva skjedde da? «Men barnet vokste og ble sterkt, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham.» (Luk 2,40). Et barn må hjelpes til å vokse rent kroppslig, ved hjelp av mat og klær, søvn og aktivitet. Slik skal det bli sterkt. Men enda mer: Bli fylt av visdom. Ja, enda mer lære om Guds nåde og velbehag. Her i dette verset er det snakk om hjelp til utvikling fysisk, psykisk, intellektuelt og religiøst.

Likevel eier vi ikke barna. Vi har dem bare til låns, for de er Guds. Maria og Josef tok Jesus med til Jerusalem på en årlig tur til templet. Et år ble han borte for dem, de lette og fant ham ikke. Da måtte han si: «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Egentlig står det bare: «Være i min Fars.» Det betyr like gjerne «være i min fars plan og tjeneste». (Luk 2,49) Jesus sa med spørsmålet sitt noe viktig: Barna må få ha sitt eget liv, som strekker seg mye videre enn vårt liv. Det er sagt at vi oppdrar barna fram til de er seks-sju år. Deretter har vi bare en viss innflytelse på dem.

Tid og oppmerksomhet

Historien jeg begynte med, om jenta som ville klemme livet inn i faren sin, handler først og fremst om å gi tid og oppmerksomhet. En kjent person sa: «Det er helt utrolig når vi tenker på hvor lite foreldrene våre visste om barnepsykologi, og hvor vidunderlige vi likevel ble.» De som ikke kunne så mange teorier, de ga tid. De var der for oss. En har sagt: «Foreldre har lett for å gi barna sine alt unntatt det ene de trenger mest: Tid. Tid til å lytte, tid for å forstå, tid til å hjelpe, tid for å gi råd. Det lyder enkelt, men i virkeligheten er det vanskeligst – kanskje det største offeret ved det å være foreldre.» (Emma K. Hulburt) I dag blir det spekulert på at mange bruker mer tid på hunden sin eller katten sin enn på sitt eget barn.

Forbilder

En rolle vi har som voksne overfor barna og barnebarna, er å være forbilder. En professor som heter Bob Stamps, var forholdsvis hårløs, han hadde en fyldig måne, for å si det sånn. En kveld kunne han og kona få en aften for seg selv, en barnevakt lovte å ta ansvar for barna. Men hun ble oppslukt av et program på tv og tok ikke ansvaret så altfor alvorlig. Da foreldrene kom hjem, fant de at den lille gutten Peter hadde funnet fars elektriske klippemaskin og barbert bort en vakker vei tvers gjennom håret. Far sa: «Peter, jeg har sagt deg at du ikke får lov å leke med den maskinen. Nå blir jeg nødt til å straffe deg.» Peter sa: «Bare vent til du får se søsteren min!» De løp inn på det andre barnerommet og fant ei jente på fire år som hadde fått barbert av seg alt håret. Professor Bob var virkelig sint. Men Peter så på ham med tårer i øynene og sa: «Pappa, vi ville bare prøve å ligne på deg!» Det ble ingen straff den kvelden, bare en god klem.

Jo, de unge har oss som forbilder, mer enn vi er klar over. Selv når de opponerer og protesterer, kan det være at de bare prøver seg, for å få bekreftet den holdningen de egentlig er i ferd med å tilegne seg. Jeg tror at de idealene jeg har hatt i foreldre og ledere, kanskje har virket på meg bare enda sterkere etter som tiden har gått. Dette bekrefter den vise Salomo, som skrev: «Lær den unge den veien han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel.» (Ord 22,6).

Forbildet i far

Jeg har lest en artikkel om «En verden uten fedre». David Popenoe skriver at i de tretti årene fra 1960 til 1990 gikk prosenten av barn som bodde uten biologisk far i nærheten, opp fra 17 til 36 prosent. Og det er antatt at tallet vil stige til over 50 prosent. Det gjelder altså barn som ikke har en far som ønsker dem god natt om kvelden. Tallene er fra USA, og i bygettoene har nå bare hvert femte barn en tilstedeværende far. Jeg tror ikke det er så mye annerledes her i Norge. Et nytt kall kommer til oss: Å være fedre for farløse barn.

Samfunnet er på godt og ondt blitt feminint. Flertallet av mødrene er mest sammen med barna. Flertallet av omsorgspersoner og lærere i barnehage og skole er kvinner. Hva gjør det med barna våre?

Apostelen Paulus var selv enslig, men han så seg som en åndelig far, da han skrev til de kristne i Korint: «For selv om dere skulle ha ti tusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mange fedre. For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet» (1. Kor 4,15) Han visste at de trengte ikke flere lærere, men en åndelig far. Da han hadde gitt dem det aller beste, var han blitt som en åndelig far for dem. Han skrev i 1. Tessalonikerbrev om tjenesten sin som en åndelig far: «Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn, og oppmuntret og vitnet, for at dere skulle vandre verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet» (1. Tess 2,11-12). Der er tre stikkord: Formane, oppmuntre og vitne. Målet er at barna skal vandre på en måte som er verdig for Gud.

Grensesetting

I vår tid er det blitt et ideal at barna må få velge selv i ett og alt. Man skal bare gi dem alternativer å velge mellom. Men har denne ansvarsfraskrivelsen gått for langt? Vi må være voksne og prøve å løse problemer. Barna blir tryggere når større og sterkere mennesker enn dem selv tar fatt på det som skal gjøres. Det synes som om barn som fortsatt har foreldre som våger å si nei, har større status fremfor andre barn. Det er noen som passer på dem. Det er noen som setter grenser for dem.

Biskop Dagfinn Hauge fortalte for mange år siden om en jente på 15 år. Hun vokste opp uten noe særlig tilsyn fra foreldre i en av storbyene i Europa. På en eller annen måte hadde hun fått kontakt med noen norske foreldre som hun etter hvert kjente seg knyttet til. Så hun begynte å kalle dem mor og far. En dag fikk de norske pleieforeldrene høre at en jevngammel gutt hadde invitert henne med på en motorsykkeltur til Paris. Da sa den norske moren til pleiedatteren sin: «Du kaller meg mor, og det er jeg glad for. Men da kan jeg si til deg at du ikke får lov til å være med på den Paris-turen. Jeg sier ganske enkelt nei.» Om jenta fortelles det at hun øyeblikkelig droppet turen til Paris. Og ikke bare det. Med glede og stolthet gikk hun rundt i det triste miljøet sitt og fortalte at hun ikke skulle til Paris, for mor hadde sagt nei!

Hva er tukt?

Pendelen har svingt når det gjelder rettledning og grensesetting. Før var man ikke redd for å straffe barn med spanskrør og ris. Det ble gjort mye feil. Men i dag lider mange barn og unge under mangel på grensesetting, og man våger ikke å ta fram formaningene i Bibelen. For eksempel står det i den gamle boken: «Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter?» (Heb 12,7)

Det ordet som er brukt i grunnteksten for tukt, heter paideia. Vi kan nesten høre at det greske ordet for barn, pais, ligger i ordet. Det samme ordet er brukt i ordet pedagog og pedagogikk. Jeg tror nok paideia, tukt, i Bibelen hadde en viss sammenheng med kroppslig tilrettevisning. Men det viktigste er at det betyr å oppdra og foredle, bøye sinnet og viljen.

De som vil se ned på Bibelen, siterer fra Ordspråkene 13,24: «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig.» Riset står her som bilde på oppdragelsen. Poenget er ikke at en skal refse barna mye, men at en skal begynne den gode oppdragelsen tidlig. Da hører det med å lære barna lydighet, et ord som nesten er gått av bruk. Vi snakker om lydige hunder, men ikke om lydige barn. Jeg leste om en som sa: «Jeg prøver noe nytt i år: Jeg sender bikkja på leir og barna på lydighetskurs.»

Jeg nevnte flukten av fedre fra barneoppdagelsen. Dette har Bibelen forutsett. Derfor står det: «Dere fedre: Vekk ikke sinne hos deres barn, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning» (Ef 6,4). Altså: Flere aktive fedre og menn i barneoppdragelsen. Gjør det på samme milde, kloke og faste måten som Herren oppdro disiplene sine. Ikke gjør det slik at barna blir sinte.

Barna trenger mor

Skal ikke mødrene også oppdra? Jo, men også i Bibelens verden var det så selvsagt at det ikke er beskrevet. Mor må blant annet tre til hvis far har blitt firkanta og uklok i oppdragelsen, slik at det er skapt sinne.

Kvinner er flinkere med følelser. De er gode til å skape trygghet, trøste og undervise om utholdenhet. Paulus som mann ønsket å opptre som en mor overfor den unge menigheten i byen Tessalonika. Han skrev at «vi … hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler. Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn.» (1 Tess 2,7) Mor har en ømhet som ingen andre. Hun kan virkelig formidle både holdninger, kunnskaper og vidsyn. Den danske dikteren Jeppe Aakjær skrev om mor: «Her ved moders gamle rokk Hun lærte meg å stave, Synge om den hvite flokk Og all Hans nådegave …» Enten du er mann eller kvinne, ta fatt på morsrollen overfor barna – med oppmuntring til dem som har mislykkes, og varme til dem som føler kulden i verden.

Besteforeldre og barn trenger hverandre

Det er noe storartet ved å bli besteforeldre. Da kan vi komme nær barna og bety noe for dem, uten å bære ansvaret for dem. Oppdragelsen og grensesettingen må foreldrene ta seg av. Som besteforeldre kan vi gi vennskap, dele visdom og øse ut av varme, nærhet og omtanke. Barnebarn er også en god opplevelse for oss selv: De er livets dessert, er det sagt.

Det er viktig i dag at besteforeldre snakker vel om sine egne barn overfor barnebarna, og at de uttrykker seg positivt og varmt om barnas egne foreldre. Som besteforeldre kan vi skape noe godt omkring oss ved framsnakking – det motsatte av baksnakking. Det gjelder å sette ord på det som er verdt å ære og respektere, så det blir husket.

Tenåringene strever med å godta sine egne foreldre. De ser en masse svake sider. Da kan vi utfylle bildet. Så er det sagt slik: «Enhver tenåring kommer før eller senere til det stadium at de undres over at så kjedelige foreldre kunne bli opphav til så strålende barn.» Da kan gode besteforeldre være med og gi forklaringen. Oscar Wilde sa: «Barn begynner med å elske sine foreldre. Når de blir eldre, dømmer de dem. Av og til tilgir de dem.» Jeg har hørt sagt at voksen er du først når du har klart å tilgi foreldrene dine. Det skremmende med ordene arv og miljø er at foreldrene i stor grad har ansvar for begge. Besteforeldre får da et slags skråblikk inn i den virkeligheten og kan bidra til å utfylle, ja kanskje til og med korrigere.

Lær av barnebarna

Du som er bestefar og bestemor, kan bruke barnebarna til å holde deg ung. Bli med dem på turer og aktiviteter. Det vil gjøre godt for kroppen din. Ikke meld deg ut av den tekniske utviklingen. La dem få kurse deg om mobiltelefonens muligheter, om data og epost og facebook og alt det andre som har strømmet på oss. Vil du støtte dem økonomisk, kan du jo gi dem rundelig betaling for personlig datakurs. Du kan gjøre forholdsvis lite for å oppdra dem. Men du kan gjøre veldig mye ved å ha best mulig kontakt med dem.

Ta vare på gløden hos de unge

Jeg har lest en fortelling fra en pastor i USA om en storfamilie som bodde sammen. Det var tre etasjer i rekkehuset som de hadde, og der bodde tre generasjoner. Besteforeldrene, som var medlemmer av en kirke, bodde i kjelleretasjen. I hovedetasjen bodde sønnen deres og svigerdatteren, og barnebarnas soverom lå på toppen.

En dag tok bestefar kontakt med pastoren og sa: «Jeg er bekymret for et av barnebarna, en gutt.»

«Hva er problemet?» spurte pastoren.

«Når han står opp om morgenen, leser han i Bibelen før han gjør noe annet. Når han sitter ved kjøkkenbordet, vil han be før maten. Nå snakker han om å bli med i en bønnegruppe sammen med kjæresten sin.»

Presten måtte spørre: «Hva er så galt med dette?»

«Ikke misforstå, pastor. Religion er en god ting, så lenge du får den i små doser. Men jeg er bekymret for at sønnesønnen min blir for ekstrem.»

Pastoren måtte tenke på at dette var et sjeldent problem. Han hadde nesten aldri opplevd at noen unge var blitt for ekstreme. Men det er klart: Graden av iver i kristen tro kan skape trøbbel i en familie.

De unge er ofte ivrige og brennende. De synes de har sett nok av hykleri og halvhjertet kristendom. Dessverre kan vi foreldre og besteforeldre ofte ha blitt for lunkne, for byråkratiserte, for rundslipte og uklare.

Derfor vil jeg utfordre oss i den eldre generasjonen til å puste til ilden som de unge kan bli tent av. Vær ingen lyseslokker. Bidra til Åndens varme, overbevisning og iver. Gode foreldre og besteforeldre oppgløder de unge til å følge Jesus på troens vei.

OPL233