Påskekongen blir salvet

Men de fleste fikk det jo likevel ikke, for de tok ikke imot ham som frelser. Jesus var den eneste som skjønte alt og møtte alt med åpne øyne og full bevissthet, både palmesøndagen og resten av påsken.

    Hør fra Joh 12,1-13: «Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde reist opp fra de døde. Der holdt de et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som lå til bords sammen med ham.

    Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft.

    Da sier Judas Iskariot, en av disiplene hans, han som skulle komme til å forråde ham: Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?

    Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den.

    Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til dagen for gravferden min! For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.

    En stor mengde av jødene fikk nå vite at han var der. Nå kom de dit, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som han hadde reist opp fra de døde.

    Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus, fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld og trodde på Jesus.

    Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!»

Maria og nardussalven

Maria – for et vakkert bilde på kjærlighet. Hun finner fram det mest kostbare hun eier: Nardussalve. Ser du hva som skjer? Kjærligheten er ekstravagant. Salven tilsvarte en årslønn i verdi. Likevel spanderte Maria alt på Jesus. Kjærligheten vil ikke kalkulere. Kjærligheten gjør alt. Kjærligheten vil bare beklage at den ikke har mer å gi.

    Maria salvet Jesu føtter. Å salve hodet til en person var et tegn på ære. Du husker ordene fra Salme 23: «Du salver mitt hode med olje.» (v. 5) Maria ville ikke overføre ære, hun så seg ikke som verdig til det. Hennes gjerning var en ydmyk handling preget av inderlig takk.

    Hva betyr det Maria gjorde? Var hun så overveldende takknemlig for at broren Lasarus var blitt levende igjen? Var det en innvielseshandling for å oppmuntre Jesus til å dra inn i den hellige byen for å gjøre det som måtte gjøres? Var det en forhånds symbolhandling for å salve kroppen hans til døden og begravelsen noen dager senere? Ble det en foregripelse av at Jesus vasket disiplenes føtter noen dager etter? Ja, kanskje alt dette, men det var aller mest en handling drevet av kjærlighet og takknemlighet.

    Maria hadde nok hørt om synderinnen i Simons hus. Maria følte seg i åndelig slekt med kvinnen som Jesus dette om: «Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.» (Luk 7,47)

    Tilgitt! Kan du gripe dybdene i dette ordet? Det gjorde Maria. Derfor ofret hun salven som en begravelsesgave, som en kjærlighetsgave til Jesus. Så stor var takknemligheten. Lar du kraften i tilgivelsen prege deg?

Tilgivelsen

En kvinne i USA var berømt fordi hun ledet et talkshow. Hun hadde vandret på livets villeste stier – før hun kom til Jesus. Hun sa: «Hver dag takker jeg Gud fordi han frelste meg!» Men så føyde hun til: «Vet du hva jeg har lagt merke til? Folk som alltid har vært kristelige, de som alltid vet hva de bør gjøre, som aldri virkelig har havnet i trøbbel, for de har alltid vært så pene og pyntelige, de har ikke den samme takknemligheten som jeg har. Jeg har faktisk lagt merke til at for de fleste kirkefolkene betyr det ikke så mye hva Gud har gjort for dem, men hva de ønsker Gud skal gjøre mer av!» Tilgivelsen, frelsen betyr ikke så mye – bare hva mer det er å få!

    Judas var en slik mann. Han var ikke takknemlig, men ville hanke inn personlige fordeler av å være i nærheten av Jesus. Han hadde evnen til å stelle med penger, og det er bra. Derfor hadde Jesus gitt ham kassererjobben. Men Judas var blitt så glad i penger at han ble en tyv og deretter en forræder på grunn av pengene. Fristelsen kommer ofte på vårt svakeste punkt, men like gjerne på vårt sterkeste punkt.

    Judas prøver å stå fram som en venn av kirkens fasteaksjon, han vil være profet for det humanitære. Like etter at han ble nektet tilgang til de pengene som salven kostet, gikk han i gang med sin egen private pengeinnsamling: For tretti sølvpenger ville han selge Jesus, for bare en tiendedel av hva salven kostet.

    En mann konsulterte psykiateren sin og bekjente: «Jeg har levd et dobbeltliv, og samvittigheten min skaper trøbbel for meg.» Legen spurte: «Du trenger hjelp til å styrke viljen?» «Nei, ikke helt,» sa fyren. «Jeg tenker mer på noe som kan svekke samvittigheten.»

    Noe er verdt å merke seg om den samvittighetsløse kasserer Judas. Pliktene kan gjøre oss følelsesløse for det virkelige livet og ødelegge perspektivet vårt. Han virket oppriktig da han stilte spørsmål ved Marias enorme gave. Men Judas brydde seg ikke om de fattige. Han var en tyv og ville ha pengene selv. Men Jesu ord er minst like mye en tankevekker til oss som ikke er så veldig mye tyver, men har gjort oss sløve overfor det å takke Jesus for frelsen.

    Jesus var ikke kynisk da han sa: De fattige har dere alltid blant dere. Ingen brydde seg mer om de fattige enn Jesus. I bibelordet Jesus siterte, står det mye om å vise omsorg for de fattige. Men Jesus bekreftet det faktum at livet er mer enn mat og klær og bolig. Den kalde pliktfølelsen Judas hadde, kan gjøre oss likegyldige og få oss til å miste perspektivet.

    Var ikke det Judas’ største nederlag og fall, at han manglet evnen til å se seg selv som synder og derfor ha et behov for Guds tilgivelse? Uten å ha sett tilgivelsen får vi ikke noe glede av livet, og fremtiden synes håpløs. Det var en som sa at den som vet med seg selv at en er en synder, men ikke kjenner Guds tilgivelse, ligner en overvektig person som er redd for å gå opp på badevekten. – Du er tilgitt, sier Jesus. Den gaven som korset er, er gitt til deg.

Slutt på det alt sammen

Jeg har lest om en svært bitter mann som var syk i både ånd, sjel og legeme. Han lå på et sykehus som et vrak, ikke fordi kroppen var herjet av et virus eller overmannet av en eller annen bakterie, men fordi sinne og forakt hadde forgiftet sjelen hans. En dag da han var aller lengst nede, sa han til sykepleieren: «Kan du gi meg et eller annet for å gjøre slutt på alt sammen?» Mannen ble svært overrasket da sykepleieren svarte: «Ja vel, det skal jeg gjøre.» Hun gikk bort til nattbordet og trakk fram nytestamentet som Gideonbevegelsen hadde lagt der, og så leste hun: «Gud har elsket verden så høyt at han ga sin eneste sønn for at alle som tror på ham, ikke skal gå til grunne, men ha evig liv.» Så sa hun: «Dette – hvis du bare vil tro det – vil gjøre slutt på det alt sammen. Gud elsker deg, han tilgir deg, og han vil ta imot deg som sitt barn.»

    Et så enkelt svar når ikke inn hos alle. Men det nådde inn til denne mannen. Etter en tid fikk han nåde til å tro og ta imot Guds kjærlighet til ham.

    Den som er tilgitt lite, elsker lite. Men den som er tilgitt mye, elsker av et helt hjerte. Må det være sant om oss.

Kidnappet - hva var han verdt?

Jeg leste historien om en mann i New York City som ble kidnappet. De som hadde gjort det, ringte kona hans og forlangte hundre tusen dollars i løsepenger. Hun snakket og forhandlet og fikk prisen prutet ned til tretti tusen. Historien fikk en lykkelig slutt. Mannen kom hjem uten å ha blitt skadet, kidnapperne ble fanget og sendt i fengsel, og pengene gitt tilbake.

    Men da hendte noe merkelig. Mannen kom hjem, og det gikk opp for ham at kona hadde fått ham tilbake for en rabattpris. Han innbilte seg at forhandlingene hadde beveget seg langs disse linjene: «Tror dere at dere kan få hundre tusen for den gamle fyren? Dere må være helt sprø. Bare se på ham! En slappfisk er han. Dere vil ha hundre tusen for noe sånt? Dere tuller. Jeg byr ikke mer enn tretti tusen. Lenger går jeg ikke!»

    Hvem hadde rett? Kona som gjorde så godt hun kunne, som tenkte på pengene de begge skulle leve av? Eller mannen som syntes kona hadde satt altfor lite pris på ham? Kanskje begge lot pengene være en større verdi enn livet, friheten og frelsen? Den kidnappede mannen tenkte: Jeg er så verdifull, kan noen prute på prisen på meg? Hun tenkte kanskje: Hva er vanskeligst å få igjen – en ny ektemann eller hundre tusen dollars? Det er trangsynt, materialistisk tenkning. Det er Judas-tankegangen.

    Av og til er det helt i orden å være grenseløst raus. Dette er Marias tankegang, i motsetning til Judas’ tankegang. Hadde vi vært preget av Judastankegangen, vil vi ikke hatt blomster på plattformen, ikke gode musikkinstrumenter, ingen malerier med kristen kunst.

Tung duft

Maria levde i et samfunn som ikke var redd for duft. Mange elsker tung parfyme. Salven skulle kanskje vært brukt på Lasarus. Eller den var gjemt for en dag i fremtiden. Kanskje for Marias egen begravelse.

    Søsteren Marta hadde påpekt overfor Jesus, da han hadde kommet til den døde Lasarus sin grav: Han stinker allerede. Nå ble det motsatt. Huset ble fylt av den gode duften.

    Fremtiden kom nå. Maria ante hva disiplene ikke skjønte. Jesus måtte dø. Maria var en type som sendte blomster før en person døde i stedet for skyldbetynget å sende en krans til begravelsen. Maria gjemte ikke det beste til slutt. Hun så at anledningen var nå. Jesus trengte trøsten nå. Hun var til stede.

    Er vi til stede sammen med dem som skal dø? Ja, vi skal alle dø. For å leve er å dø. Vi er kalt til å trøste hverandre og gi håp.

    Maria var så takknemlig og satte så stor pris på hva Jesus hadde gjort for familien, at ord som «tusen takk» var som null og ingenting for å uttrykke hva hun følte. Derfor gjorde hun noe helt ekstraordinært og noe som ikke kan måles med penger. Kjærligheten var så sterk at duften kan merkes den dag i dag.

    Personer som Judas går gjennom livet og vet hva alt koster, men kjenner ikke verdien av noe.

 Noe vidunderlig for Jesus  

Jesus hadde grått på grunn av Lasarus. Men så hadde han ropt ham ut av graven. Nå tar han seg tid til et spesielt måltid sammen med sin oppstandne venn. Han som hadde ligget død i en grav, lå nå ved bordet sammen med Jesus. Vi kan bare ane hvordan Lasarus, Jesus og de to søstrene sitret av glede.

    Lasarus, ja. Folk kom for å se ham, fordi han var vakt opp fra de døde av Jesus. Lasarus sier aldri noe i Bibelen. Han talte ved det han var – et levende bevis for den makten Jesus har. Folk ville se ham med egne øyne. Er det noe ved ditt og mitt liv som beviser Kristi kraft? Er det noen som oppsøker for å se hva Kristus har gjort for oss?

    Det er feststemning rundt bordfellesskapet på grunn av at Lasarus var blitt levende. Nå bringer Jesus selv inn emnet døden. Han gir sin tolkning av hva Maria har gjort. Narduspengene var gitt til hans begravelse. Han føler allerede tyngden av korset på skuldrene sine. Nedtellingen er begynt. De fattige lever så lenge jorden står. Jesus har bare dager igjen før han skal smake døden.

    Ofte er det de som eier minst, som er mest generøse. I stedet for å være bekymret for hva andre gir, kan vi bli mer opptatt av hva vi selv gir. Du kan se Kristus i den fattige. Du kan lære noe om Jesus av hva du gir. Ha Kristus i sentrum for livet ditt. Det gjør alt mulig og gir alt mening.

    La oss leve i takknemligheten for frelsen. La oss gjøre noe vidunderlig for de levende. La oss gjøre noe vidunderlig for Jesus.

OPL287