Herliggjort ved lidelse
Langfredagen er breddfull av dramatikk. Jesus sa til dem som tok ham til fange: «Dette er deres time og mørkets makt.» Hedningen Pilatus sa: «Han har ikke gjort noe som fortjener døden.» Lukas forteller om folkemengden: «Skrikene deres fikk overtaket.»
Fra de mange hendelsene langfredag vil jeg trekke fram én person, og så noen følger av Jesu første ord fra korset.
Først om Kaifas
Kaifas var den første personen som brakte anklager mot Jesus. Han var full av hat og avvisning. Judas hadde hjulpet Kaifas så Jesus kunne bli fanget. Men Kaifas kunne ikke ta livet av Jesus. Det måtte en rettssak til. Kaifas fikk trommet sammen det høye rådet. Men en jurist har skrevet en artikkel der han dokumenterer 43 avvik fra jødisk lov i denne rettssaken.
En liten stund ser det ut til at Kaifas er overrumplet av at Jesus er taus. Skulle han smette ut mellom fingrene hans? Men så kommer det fra en utålmodig Kaifas: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du skal si oss om du er Messias, Guds Sønn!» Jesus sier: «Du har sagt det.» (Matt 26,63-64) Fra da av var det ingen vei tilbake.
Mange hadde skylden for Jesu død. Men Kaifas er kanskje den mest skyldige menneskelig sett. Han var yppersteprest ved templet i Jerusalem. Han sørget for at Jesus ble arrestert. Han betalte tretti sølvpenger til Judas for å angi ham. Han ledet den første rettssaken, han kom med anklagene overfor Pontius Pilatus. Jesus sa til Pilatus: Større skyld hviler på den som overleverte meg til deg. Kort sagt var Kaifas hjernen bak Golgata. Han var den egentlige skurken.
Han kunne nok virke imponerende i sin prestelige drakt og i det høyeste hellige embetet i Israel. Og han var kanskje den mektigste lederen i den jødiske nasjonen. I folkets øyne hadde han nøklene til himmelen i sin hånd. Alene han kunne gå inn i det aller helligste i templet i Jerusalem. Han hadde 20.000 prester rundt om i Israel som arbeidet for ham. Hver av dem kunne hente sin lønn ukentlig. Hvor kom pengene fra? Fra en spesialskatt. Hver jøde måtte betale både skatt til de romerske myndighetene og til templets drift. Det var big business.
Kaifas spilte også en politisk rolle. Han var utnevnt til embetet sitt av Roma. I mange år hadde en eneste familie monopol på stillingen. Kaifas hadde embetet i 11 år og etterfulgte svigerfar Annas. Han var også en nikkedukke for Roma, og med egne kanaler til keiseren. Pilatus fikk oppdage dette. Tre ganger hadde han ertet opp Kaifas og brent fingrene på det. Kaifas var ikke å spøke med. Når han talte, måtte hoder rulle. Pilatus hatet ham inderlig – og fryktet ham.
Kaifas kunne ikke tåle Jesus. Mange fulgte Jesus, og blant dem var det sikkert spioner for Kaifas. Det som gjorde at Kaifas bestemte seg for å kvitte seg med Jesus, var da Lasarus ble reist opp fra de døde. Å få prostituerte til å vende om og helbrede krøplinger var én ting. Men å vekke døde til live igjen? Da hadde Jesus også makt til å starte en revolusjon. Han måtte elimineres, som det heter så fint.
Noen i rådet ville forsvare Jesus. Men Kaifas skjønte hva de tenkte og sa: «Dere forstår ingenting! Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne.» Johannes forklarer: «Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket, og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.» (Joh 11,49-52)
Kaifas sa han var opptatt av folkets vel. Men han var egentlig opptatt av sin egen posisjon. Egoismen var innpakket i omsorg for andre. Han kastet moralen til side for å oppnå sine egne mål.
Kaifasmentaliteten er levende også i dag. I politikk, i business, i ekteskap, innen familier, innen kristne fellesskap. Egeninteressen skyver andre hensyn til side. Ut fra vår onde natur tenker vi alle som Kaifas. Kaifasmentaliteten tråkker Guds sønns blod under sine føtter. Når du lever for deg selv og ikke vil ta imot frelsen og Frelseren, lever du i Kaifasmentaliteten.
Kaifas var bare yppersteprest i navnet. En prest på denne tiden skulle være en mellommann. Han skulle representere menneskene overfor Gud og Gud overfor menneskene. Kaifas gjorde det bare i navnet. Han kunne selv trenge en prest, en som kunne ta opp hans sak innfor Gud og be om nåde. Den ypperstepresten er Jesus, han som Kaifas ryddet av veien.
Nå vil jeg si litt om
Jesu første ord fra korset
Bibelen forteller: «Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høyre, den andre på hans venstre side. Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,33-34)
Det første og fremste ordet fra korset handler om tilgivelse for torturistene, ja, dermed også om tilgivelsen for syndene våre. Dette var hele bakgrunnen for at Jesus Kristus kom til jorden som et menneske.
Tidlig i Matteusevangeliet gjengis en engels forklaring på hva som var hensikten med Jesu komme til verden: «Hun [Maria] skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1,21)
Sakarja i templet vitnet om meningen med Jesu liv og død: «Å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt.» (Luk 1,77)
Markus gjengir Jesu egne ord: «Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder.» (Mark 2,10)
Og så: De første ordene Jesus uttaler etter at naglene er hamret gjennom hans hender og føtter, de handler om tilgivelse for synd. Tenk, han ba for dem som satte i verk den grusomme henrettelsen: «Far, forlat dem!»
Jesus ba for dem som aldri ba om tilgivelse på egen hånd. Kristus ber for deg til og med når du ikke ber for deg selv.
Hieronymus var en av kirkefedrene. Han er mest kjent for å ha oversatt de gamle greske skriftene til latin. Han ville at folket skulle lese i Bibelen. Han bodde i byen Betlehem for en tid. En muntlig tradisjon forteller at Hieronymus hadde en drøm om at Jesus besøkte ham der. Drømmen var så sterk og overbevisende at Hieronymus samlet sammen alt han eide og tilbød det til Jesus. Men da hørte han Herren si: «Jeg ønsker ikke eiendelene dine.» Så tilbød han alle pengene sine til Jesus. Men Jesus sa: «Jeg vil ikke ha pengene dine.» Til slutt skrek Hieronymus i fortvilelse: «Jesus, hva ønsker du fra meg?» Da svarte Jesus ganske enkelt: «Gi meg syndene dine. Det er dette jeg kom for – å bære bort syndene dine. Gi meg synden din.»
Jesus døde ikke på korset for de fullkomne. Han døde ikke for de gudelige. Han døde ikke for de gode. Han døde for synderne. Og bare de tar imot ham.
Hvis Jesus døde bare for de fullkomne, de gudelige og de gode, hadde det ikke vært noe håp for oss i dag. Men siden han døde for de ufullkomne, de ugudelige og synderne, er det håp for oss alle.
Jesu kjærlighet, vist fra korset, var så kolossal at den omfattet også dem som torturerte ham. Jesu kjærlighet var så sterk at ikke engang en stor gravstein kunne stenge ham inne.
Tilgivelse – det er hva påsken og hele evangeliet handler om. Godt nytt for knuste hjerter. Guds tilgivelse dekker alt. Vi lever bare på grunnlag av tilgivelsen.
Det var Paulus’ store budskap. Han visste hva det var å kjempe for å få tilgivelse. Han skrev at han kjente loven bedre enn noen andre. Han hadde strevd enormt for å tilfredsstille samvittigheten, loven og budene. For han trodde han kunne vinne frelsen på den måten. Men i stedet for å frelse ham, i stedet for å salve hans sårede hjerte, knuste loven ham med sin fordømmelse.
Mange har delt Paulus sin erfaring. Luther kjempet med den samme blytunge utfordringen. Men så oppdaget han Guds frelsende rettferdighet, tilgivelsen på grunn av Kristi forsoning, som tilregnes hver den som tror – av bare nåde.
Hvordan kan en hellig Gud, som sier at han vil straffe synd, tilgi oss? Hvordan kan Gud bli forlikt med syndere?
Luther sa: «Kristus ble hva han ikke var – synd – for at vi skulle bli hva vi ikke var – rettferdige for Gud.» Et uforståelig, barmhjertig bytte.
Jesus har gjort en avgjørende frelsesgjerning. På grunnlag av den er vi tilgitt. Det skjer ikke på basis av vår innsats, men ut fra at han betalte prisen for syndene våre. Fritt gjengitt fra Galaterbrevet: «Jeg er ikke en av dem som ser på Kristi død som meningsløs eller uten betydning. For hvis vi kunne bli frelst ved å overholde de jødiske lovene, da ville det ikke vært nødvendig at Kristus døde.» (Gal 2,21)
Mark Twain sa en gang at alle er som månen. Vi har alle en mørk side som ikke viser seg, og som ingen andre kan se. Men Gud kjenner mørket i oss. Han kjenner de skammelige tankene våre, de skjulte handlingene, de uvennlige ordene, og de lettvinte gjerningene som er en del av alles liv. Men på grunn av det Jesus gjorde på korset, tar Gud imot oss som vi er, med den mørke siden og alt sammen.
Hva er rettferdiggjørelsen? Det er at Gud ser på synderne på en ny måte. Når de tror på frelsen i Jesus Kristus, blir de regnet å være syndfrie, Jesu bønn blir tilregnet dem: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Rettferdiggjørelsen er faktisk noe mer enn bare tilgivelse for synd i fortiden. Rettferdiggjørelsen står i et forhold til loven, alt Guds ord som dømmer oss som syndere. Det har også med vårt forhold til Gud i fremtiden å gjøre. Heretter er du rettferdiggjort i kraft av Jesu frelse. Jesus har tatt vår plass og har dødd i vårt sted. Straffen rammet ham for at vi skulle ha fred. Og den freden får vi leve i nå.
Knapt noe på kloden vår er så stort som havet. 70 posent av jordens overflate er dekket av havet. Vil man at noe skal sporløst forsvinne, er det best å senke det ned i havets dyp. Profeten Mika så hva som kom til å skje i fremtiden når evangeliet ble åpenbart: «Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» (Mika 7,19) Alle syndene våre, alle overtredelsene våre, alle våre urene gjerninger og tanker, er ved Guds nåde fullstendig druknet i det havet som vi kan kalle Guds tilgivelse. Vi kommer til Gud igjen og igjen med et behov for tilgivelse. Han vil igjen forbarme seg over oss.
Hvorfor får vi leve i dette? Fordi Jesus talte et avgjørende ord mens de naglet ham til korset på Golgata: «Far, tilgi dem!»
Den nederlandske kvinnen Corrie Ten Boom satt i tysk krigsfangenskap for å ha reddet jøder fra utryddelse. Senere ble hun en kjent evangelist og forfatter. Hun brukte dette bildet: - I en skogbrann er det ett sted ilden ikke kan nå oss. Det er på det stedet der ilden har fortært alt som er brennbart. Golgata kors er det stedet der Guds ild til dom har brent seg ferdig. Der fins ikke mer brennbart. Der er vi trygge.
George Whitefield er en av de største evangelistene som har levd. Han var en sann Guds mann og virket på 1700-tallet. Men da han så en dømt forbryter på vei til galgen, hvisket den fromme mannen: «There but for the grace of God go I.» Uten Guds nåde hadde det vært jeg som gikk der. Ja, vi lever alle på grunnlag av Guds nåde. Tilgivelsen gir oss grunnlag for å ta imot den nåden som Gud har vist oss.
Generasjonene før oss var til dels tøffere i barneoppdragelsen enn vi er. En gutt somlet stadig på veien hjem fra skolen, og foreldrene ville ha et samlet middagsmåltid. De sa han måtte komme hjem i tide. En dag da han igjen var for sen, møtte moren ham i døren og sa ingenting. Men gutten fikk se at på plassen hans var det bare en tørr brødskive og et glass vann. Han kastet blikket bort på farens tallerken, som var fylt av en deilig middagsrett. Men faren sa ingenting, og gutten følte seg knust.
Da faren merket at det hele hadde gjort inntrykk, tok faren guttens tallerken og satte den foran seg selv. Så tok han sin egen tallerken, med kjøtt, poteter, grønnsaker og saus, og satte den foran gutten sin med et varmt smil. Det ble et bytte, en tilgivelse, som Far selv tok initiativet til. Da gutten vokste og ble til en voksen mann, sa han: «Siden den gangen har jeg skjønt hvordan Gud er, ved hjelp av det som min egen far gjorde den kvelden.»
I påsken prøver vi å være mye ute og nyte den vakre naturen som gjør seg ferdig med vinteren. Guds skaperverk er overveldende. Men enda mer overveldende enn naturen er mennesket, som Gud har skapt i sitt bilde. Men aller mest overveldende er Guds forsoning, hans gjenløsning og hans verk til frelse. At Gud skapte verden, viser hans makt. At han skapte menneskene, viser hans kjærlighet. At Gud forsonte verden med seg selv, viser hans uendelige miskunn og barmhjertighet.
OPL289
