Tro, velsignelse og lykke – her og i evigheten

For meg er Skriften og troen ikke noe som kun har med evigheten å gjøre, det å få vår lønn i Himmelen. Min tro er at Gud er med oss, men kanskje ikke så konkret som vi ønsker. Gjennom tro og bønn vil Gud velsigne oss, legge sin hånd over oss – noen ganger helt konkret.

I Herrens bønn, der vi ber: Gi oss i dag vårt daglige brød, ligger det, slik jeg ser det, en sterk og tydelig beskjed om at vi også kan eller skal be om det timelige, at Gud hjelper oss helt konkret i det daglige. På den annen side: en troende, som ikke ivaretar sitt forhold til Gud, vil tape velsignelse og vil kunne oppleve at Gud ikke er med i livet. Eller noe slikt…?

Jeg er en høyst tradisjonell kristen, vil jeg tro. Jeg tror derfor ikke på noen lykkereligion, at vi kan be oss til materiell velstand og ”lykke”. Poenget eller spørsmålet er om vi kan forvente å merke at Gud er med også i det daglige, eller om dette kanskje ikke er helt åpenbart? Beste hilsen Arne.

SVAR:

Jeg tolker spørsmålet ditt slik: Vil en kristen oppleve mer av goder enn den som ikke tror? At vi får et bedre liv i evigheten, er klart. Men får kristne det også bedre i dette livet? Kan vi miste velsignelse om vi blir kalde i forholdet til Gud?

Først litt om ordet velsignelse. Det innebærer en verdiøkning som oppleves både i det åndelige og det menneskelige livet. Det er Gud som tar initiativet til at goder kommer inn i dagene og årene våre. Menneskelivet er enhetlig – og Gud gir av sine høyst varierte gaver inn i vårt ene, udelelige liv. Den største velsignelsen er at Gud har gitt sin egen sønn som frelser. Frelsen i Jesus innebærer "all åndelig velsignelse i himmelen". (Ef 1:3)

Men vi vet at enkelte ikke-troende kan sveve lettvint gjennom livet – uten sykdom eller vanskeligheter. Mens kristne møter både det ene og det andre av triste ulykker og tunge forhold.

Den bibelske forfatteren Asaf tar opp spørsmålet i Salme 73. Han begynner med å konstatere at «bare god er Gud mot Israel, mot de rene av hjertet.» (v. 1)

Men han holdt på å miste troen på dette da han «så at det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De er uten menneskers plage og slites ikke som andre mennesker.» (v. 3-5)

At de hadde det bra, var nå én ting. Verre var at de foraktet Gud og talte nedsettende om ham, de var svikefulle og ondskapsfulle.

Var det egentlig forgjeves å tro på Gud? Hadde det noen betydning å være en gudfryktig person?

Løsningen for Asaf var å få et blikk for Guds verdensstyre i et større perspektiv. De ugudelige vil gå til grunne. (v. 19) Selv måtte han vokte seg for å få et bittert hjerte, slik at han begynte å kritisere Gud. (v. 21-22)

Det tjener ikke til noe godt å tro at vi kan vurdere hvem som har det godt og hvem som har det vondt, og så spørre om hvorfor. Vi har liten innsikt i hva andre mennesker sliter med, og hva som skjer med personer i en hel levetid.

Asaf sa at det var én ting som var viktig for ham: «Jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.» (Sal 73:23-24)

Ja, jeg tror at Gud velsigner sine barn i denne verden. Han vil hjelpe og støtte oss også i det daglige. Når kristne mennesker møtes og åpner seg for hverandre, kan det bli mange gode og inspirerende samtaler. «Slik ledet Gud. Den gangen kom han og hjalp meg. På denne måten velsignet han, også i det vanskelige.»

Guds hånd i denne verden er både synlig og usynlig, og det er troens øye som ser klart eller kanskje bare aner noe om hvordan han griper inn. Å få blikk for dette er en side ved å leve et aktivt trosliv.

Det finnes utallige ord i Bibelen om Guds velsignelse over de som vil gå på hans veier. Du kan også finne ord om Guds oppdragelse, om onde dager og mørke tider.

Du formulerer det riktig og godt i spørsmålet ditt. Gud er god. Han viser sin godhet hver dag. Men livet er fullt av gåter. Da gjør vi ikke noe bedre enn å holde oss nær til ham, og gripe igjen og igjen den hånden som leder oss.

OPKL411