Må vi tro på en evig fortapelse? Blir alle frelst til slutt?

Kjære Webpastor! Jeg vet ikke om du kan eller vil svare på dette, men jeg har noen spørsmål som jeg går og grunner på. For mange år siden var jeg veldig usikker på dette med kristendom. Så fikk jeg en hilsen fra min far med henvisning til Joh. 3.16, og da ble det klart for meg at frelsen er en gave, og jeg har erfart i mitt eget liv at jeg umulig kan frelse meg selv. Likevel har jeg alltid følt meg som en usikker kristen, for det så mye ellers i Bibelen som er uklart.

Jeg spurte en gang en slektning om han trodde det var noe etter døden. Ja, sa han, men kristendommen har jeg ikke noen tro på. Det var mange mennesker på jorden før kristendommen kom. Og det er jo helt sant. Hva frelste før Jesus kom, og før Abrahams tid? Noen jøder tror visstnok at Messias ennå ikke er kommet. Og når mange kristne tolker Bibelen slik at de som ikke blir frelst, får en evig pine i Helvete, klikker det helt for meg. Jeg kan ikke forstå at Gud virkelig kan være slik at han skaper en mengde mennesker som han vel må vite ikke får anledning til å motta frelsen, og derfor får en evig pine bare fordi de er født. Det er vanskelig nok å forstå alt det vonde på jorden, og helt umulig å fatte en pine som aldri skal ta slutt. Jeg er klar over at Bibelen taler om to utganger, men det går ikke klart frem hvor lenge pinen føles. Og Matt. 25,46 oversettes både med "evig pine" og med "evig straff". En evig straff kan vel være utslettelse? (J.E., 81 år)

SVAR:

Kjære J.E. Takk for åpne og ærlige spørsmål. Min favorittforfatter C.S. Lewis har skrevet: «Det fins ingen lære som jeg mer villig kunne ha fjernet fra kristendommen, enn læren om helvete, hvis det var opp til meg. Men denne læren har full støtte i Skriften, og spesielt i vår Herres egne ord. Læren har alltid blitt fastholdt i kristendommen, og den har full støtte i fornuften.»

Det fornuftige i dette er, ifølge Lewis og andre, at Gud har ikke innført det onde i verden. Det kom ved et syndefall. Dermed også sykdom og død. Gud har gjort sitt for å frelse oss, ved å gi sin Sønn som soning for alle våre synder. Den som tror og tar imot, vinner gratis barnerett hos Gud. De som ikke vil ta imot, forakter Gud og hans kjærlighet. De vil neppe ha noen glede av å være sammen med Herren i evigheten. Dommen i evigheten er at de som ikke ville ha med Gud å gjøre i dette livet, skal få slippe det i evigheten, men i stedet bli overgitt til sin egen ondskap. Et liv totalt uten Gud er og blir et helvete.

Jeg kan naturligvis ikke skrive dette uten sterke følelser, jeg heller. I likhet med C.S. Lewis undres jeg, og det er mange ubesvarte spørsmål. Men jeg stoler på Herrens evige rettferdighet og visdom, som er langt, langt større enn min.

De som havner i helvete, blir de ikke straks oppbrent, og ferdig med det? Noen kirkesamfunn lærer det. Jeg synes dessverre ikke bibeltekstene peker i den retningen.

Hva med dem som levde før Jesus kom? Hva med hedninger om aldri har hørt? Jeg kan ikke svare, men må vise til Herrens kjærlighet, rettferdighet og visdom. Folk sa om Jesus: «Han har gjort alle ting vel.» Når vi en gang står frelst i evigheten, tror jeg vi vil ha grunn til å si det samme.

Noen sier: Jeg tror at alle mennesker blir frelst til slutt. Jeg har nettopp skrevet en artikkel om dette, og setter den inn her:

Hvis alle blir frelst til slutt …

Noen fiskere satt og diskuterte forskjellige religioner. Den eldste hadde bare hørt på uten å si noe. Etter en stund sa en av dem: - Nå vil vi høre hva du har å si, Mattias. Hvilken av disse religionene har mest for seg? Og fører ikke alle fram til Gud til slutt?

- Hm, sa Mattias, det er tre måter å komme seg hjem fra fiskefeltet der ute på grunna. Du kan ta snarveien utom fjordgapet, men han kan blåse friskt. Så kan du ta leia innaskjærs, men den er mye lengre, og det fins noen skumle skjær. Så vet dere vi kan seile den lengste leia, den tar masse tid, men den er jo den letteste. Men én ting vet dere, sa han og så dem rett inn i øynene. – Når dere kommer fram, vil de ikke spørre etter hvilken rute dere tok, men: Hvor god er fangsten dere har i båten?

Historien smiler fram et poeng. I dag vil enhver finne opp sine egne religiøse tanker og følge sin egen kurs. Hva som er sant, spiller mindre rolle. «Jeg føler det slik at Gud må jo …,» sier folk, og da tør ingen si imot hva de kjenner og opplever. Men hva med kvaliteten og sannheten?

En tanke brer om seg blant både kristne, religiøse og likegyldige: «Det vil gå bra til slutt.» Alle døpte er kristne, vi blir helgener enten vi har levd sånn eller slik, og sankt Peter er en velvillig dørvokter foran himmelporten. Ja, noen setter døra enda mer åpen: Når alle er skapt av Gud, vil han sørge for å frelse alle. Å snakke om at noen blir frelst og noen går fortapt, må vi slutte med.

Dette synet er ikke nytt. En kirkelærer i oldtiden, Origenes (ca. 185-254), satte fram en slik lære, som gjerne kalles universalisme. Den ble avvist av det felleskristne kirkemøtet i Konstantinopel i år 553. Men læren dukker opp igjen både hos teologer og vanlige folk fra tid til annen.

Hvis alle religioner fører til Gud, og det ikke er så nøye hva vi tror på, for Gud er nådig mot alle uansett, så får det jo store følger for hvordan vi tenker. Er det da nødvendig å forkynne til vekkelse og kalle til omvendelse? Har det noen mening å drive misjon?

«En kjærlig Gud kan ikke la noen i skaperverket sitt gå til grunne,» sier noen. Gud har jo elsket verden så høyt, sier de, og siterer halve verset av «den lille bibel» (Joh 3,16).

Nei, Gud ønsker ikke at noen går fortapt. Derfor ga han det mest dyrebare han hadde, sin egen sønn som frelser. De som tror på ham, går ikke fortapt, men får del i et evig liv. Fordi Gud ville at ingen skulle havne i fortapelsen, ønsker han at alle kommer til omvendelse ved å tro på Jesus (2. Pet 3,9).

Gud har skapt verden slik at han ikke vil at noen skal tvinges til fellesskap med ham. Hvis enkeltpersoner ikke kan tenke seg å ta imot frelsen ved Jesus og følge ham i et nytt liv, vil ikke Gud presse dem inn i himmelen. Jesus sa med gråt i stemmen: «Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.» (Matt 23,37)

I forholdet til Gud er viljen fri. Men Bibelen lærer at det fins et helvete, og at djevelen og de som følger ham, skal dømmes til en evig og vond fortapelse. Vær ikke redd for mennesker, sier Jesus, men bare «for ham som kan kaste både sjel og legeme i helvete» (Matt 10,28). Ja, Paulus forkynner at når Jesus trer fram som dommer ved slutten av verdensløpet, da kommer han «med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straffen de skal lide, blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.» (2. Tess 1,8-9). Det er et dypt alvor over et slikt ord, og det er ikke lett å bære det fram.

Nå vil noen innvende at hvis Gud har all makt, og han virkelig ønsker at alle skal bli frelst, da vil han også frelse alle.

Men kan Gud handle i strid med seg selv? Hvis noen ikke vil la seg overtale til å tro og ta imot hans kjærlighet, vil da Gud tvinge noen inn i sitt rike? Sann kjærlighet kan ikke undertrykke.

Hvorfor måtte Jesus betale en forferdelig pris på korset på grunn av synden, hvis synden ikke representerer noe svært ondt, og ikke trenger å bli straffet eller sonet?

Noen vil begrunne universalismen med ord fra Peters tale, der han minner om «de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av». (Apg 3,21) Men her taler Peter om løftene til Abraham. Pakten blir gjenopprettet. Han lover ikke en frelse som omfatter alt og alle.

At Paulus i Romerbrevet 5,18 peker på en «livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», betyr ikke at frelsen garanteres for alle. For i verset foran omtales den frelsen som gis til dem som tar imot nådens overstrømmende rikdom.

Skriften omtaler at Gud i Kristus forlikte verden med seg selv (2. Kor 5,19). Men dette forliket omfatter bare dem som er i Kristus, ikke alle (vers 17). Paulus ber oss være sendebud i Kristi sted og be folk la seg forlike med Gud (v. 20). Et slikt oppdrag ville vært meningsløst om de allerede var forsonet.

I Ef 1,10 skriver Paulus om et frelseshushold i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus. Men også her fokuserer han på dem som tror.

Himmelen er ikke et sted der Gud undertrykker sine fienders vilje og tvinger dem inn i folden. Gud har skapt mennesker i sitt bilde. Det vil si at han har gitt dem frihet. Tvungen frihet er ikke frihet. Dermed er det ingen antydninger i Bibelen om at alle ikketroende blir frelst.

Dette er alvorlige sannheter, mange spørsmål står ubesvart, og vi skjønner ikke Guds tanker. Desto mer må vi frimodig kalle mennesker til å se og ta imot Herrens kjærlighet og arve evig liv ved Jesus Kristus.

OPKL251

 

Powered by Cornerstone