Adam, synden og ondskapen i verden

Litt om meg selv: Jeg er en mann som har vandret med Gud store deler av mitt liv etter at jeg tok et standpunkt i tidlig ungdomstid. Jeg har opplevd mye rikt sammen med Herren Jesus og er overbevist om at han gav sitt liv til soning for våre synder og er gitt all makt i himmel og på jord. Men som de fleste troende sliter jeg litt med tvil. Dette er menneskelig, og vi vil vel alltid måtte spørre Gud og undre oss over hans uransakelige veier. Dersom man ser på verdensbildet i dag, er dette preget av krig, forfølgelse, umoral, frafall og alt dette som den onde representerer. Alt dette skal og må komme før Jesus kommer tilbake. Det vitner Bibelen om. (LAE, mann 44 år)

SVAR:

Vi kan ikke stå til ansvar for hva Adam og Eva gjorde. Bibelen sier at «Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.» (Rom 14:12)

Men vi kan spørre: Når Gud har skapt oss og ønsker å ha nært fellesskap med oss, er det ikke da riktig at vi takker og tilber ham?

Når han har sonet for alle våre synder ved å gi sin Sønn som løsepenge for oss, kan han ikke da vente at vi tar imot med takk og tro?

Vi kan ikke skylde på Adam og Eva hvis vi ikke tar imot disse gavene som er gitt av nåde – helt gratis. Er det ikke vår egen synd om vi bare avviser Guds store kjærlighet?

Når det gjelder Adam, så er han Guds forklaring på hvordan ondskapen fikk fotfeste. «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom 5:12) Det har skjedd ting i historien som har fått enorme følger. Slik er det, slik kan vi tro det fordi det står i Bibelen.

Vi kan ikke løse det ondes problem. Men det blir umulig å forklare det et stykke på vei, hvis vi ikke regner med djevelen eller Satan og hans onde regime. Når det forferdeligste skjer, kan vi ikke skylde på Gud.

Gang på gang i evangeliene leser vi at Jesus avslørte onde ånder som hadde tatt bolig i mennesker. Slike ånder er virksomme i dag også – i  mennesker, institusjoner og bevegelser, men på en mer skjult måte.

Når vi ser ondskapen, må vi si som Jesus i lignelsen: «Dette har en fiende gjort.»

Skal da Guds menighet foreta en opprensking og knuse det onde? Hellig krig? Nei, det er Jesus selv som skal dømme når tiden kommer. Derfor sier han: «La dem begge vokse sammen til høsten.» Da blir det en sortering, et skille. Noen går til fortapelsen, noen til frelsen. (Matt 13:28-30) Dommen er Guds sak.

Du og mange andre spør: Hvis Gud er allmektig og den sterkeste, hvorfor griper han ikke inn og stanser all ondskapen?

Luther sier med et bilde at djevelen er Guds lenkehund. Han bjeffer og gjør mye ondt, men Gud holder ham i lenke og setter grenser for ham. Men hvorfor og hvordan, kan ingen mennesker forklare.

Vi kan lese ordene fra Salmen og gjøre dem til våre: «Det er tid for Herren til å gripe inn, de har brutt din lov.» (Sal 119:126) Når han ikke griper inn, er det fordi han ønsker at enda flere skal ta imot hans frelse, som er det avgjørende bruddet med ondskapen.

Gud stilte fram Kristus og hans dyrebare blod for å vise sin rettferdighet til frelse. Han har «i sin langmodighet … båret over med de syndene som før var gjort.» (Rom 3:25)

En dag skal Jesus tre fram som seierherre over all ondskap – «som den Salige og alene Mektige … i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre». (1Tim 6:15)

Kan det tenkes at noen bruker ondskapens problem for å avvise at Gud tross alt overøser oss med godhet hver dag? Trenger noen å høre spørsmålet. «Forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Rom 2:4)

Mye mer kunne sies. Jeg ber om at du får frimodighet og visdom når du snakker med ikke-troende venner.

OPKL247