Sannheten og den lille Bibelen

Hvordan blir jeg en personlig kristen? Det begynner med at jeg er åpen for sannheten. Sannheten om meg selv, sannheten om hva naturen forteller meg om Guds storhet. Derfra går veien til Jesus, som sier om seg selv at han er Sannheten.

Les med meg Johannesevangeliet, kapittel 3, vers 11 til 16:

«Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?

Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.

Og likesom Moses opphøyet (løftet opp) slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli opphøyet (løftet opp), for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3,11-16)

Det første vi vil tenke litt på i denne teksten, er forholdet til

Sannheten

Klarer vi å tro det som gjelder jorden og universet? Jesus viste til fuglene på himmelen og liljene på marken. Alt vitner om Guds storhet og Guds omsorg for de minste ting i skaperverket.

Naturforskerne kan fortelle om mye merkelig. I år 150 før Kristus levde det en mann som het Hipparkus. Han påsto at det var nøyaktig 1.026 stjerner i universet. Femten hundre år senere tok Galileo Galilei i bruk teleskopet, som nettopp var oppfunnet. Han kikket opp på himmelen og fant et mye større antall. Nå vet vi at det er flere hundre milliarder stjerner bare i vår egen galakse, og i det synlige universet fins det mer enn hundre milliarder av andre solsystemer som ligner vårt.

Hvor stort er universet? 23. februar 1987 kunne en astronom observere med sitt blotte øye en eksplosjon på en fjern supernova. Den var så kraftig, fant de ut, at den utløste like mye energi på ett sekund som sola vår klarer å produsere i løpet av ti milliarder år. Men det merkelige er at denne supernovaen eksploderte for hele 170.000 år siden. Så lang tid tok det før lyset fra eksplosjonen nådde oss.

Jesus har fortalt om jordiske ting, folk tror og tror ikke, men de gir ikke Gud ære. I dag hører vi fra forskerne om ufattelige ting i andre dimensjoner. Vi tror dem. Men gir vi Gud ære? Sannheten er at alle faktaene fra verden og universet bærer vitnesbyrd om Guds storhet. Innser vi at Gud er større enn alt det som etter hvert blir kjent?

Jesus sa: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?» Det er som han sier: Jeg har talt enkle sannheter om forhold her i verden, jeg har brukt lignelser og bilder fra dagliglivet. Men dere vil ikke tro.

Jesus er opptatt av sannheten. Paulus skriver i Romerbrevet at menneskenes store problem er at de fornekter sannheten. «De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i evighet,» påpeker apostelen (Rom 1,25).

Det er sagt at det farligste trekket i samfunnet vårt i dag, er den manglende interessen for sannheten. Alle sannheter er like sanne, men ikke all sannheter er like viktige. Det gjelder i alle fall å være opptatt av sannheten, elske sannheten, oppmuntre til at sannheten vinner fram. Bibelen skildrer en fremtid, da folk «ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst.» Det kommer en tid da Gud sender «kraftig villfarelse, så de tror løgnen» (2. Tess 2,9-11).

Hva er sannhet? spurte Pilatus da han hadde Jesus foran seg. Det var som om han viftet bort både spørsmålet og svaret. I sitt politiske liv hadde han hørt mange slags «sannheter», han så ikke på sannheten som noe absolutt.

Men sannheten står der ruvende uansett. For hvor sannheten er, der er Gud. Utenfor sannheten lever mennesket utenfor seg selv. Men i Jesus Kristus kan vi kjenne sannheten. Han er målestokken for hva som er sannheten.

Jesus viste ikke sin store makt her i verden. Slik er også sannheten ofte tilsynelatende avmektig iblant oss. Jesus hadde ingen maktmidler. Han ble korsfestet. Men i sin avmakt har han makt, fordi han er sannheten.

Tar vi imot sannheten som en gave fra Gud, og den fremste sannhetsgaven er Jesus, så får vi evnen til å forstå skaperverket og vil lovprise Guds storhet.

Hvem er denne sannheten? Jesus. Og han er enestående. For «ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen,» står det i teksten.

Man mente at både Moses og Enok var steget opp til himmelen. Men ingen var tilsvarende steget ned fra himmelen. Det måtte da være Guds eget ord, som er som regnet, som i Jes. 55,10-11 blir sammenlignet med regnet som faller og etterlater seg frukt før det vender tilbake til himmelen. Slik faller Ordet fra himmelen og vender tilbake til himmelen etter at det har frembrakt frukt.

Jesus presenterer seg som den evige Jahve, den Jeg er som eksisterer fra evighet til evighet. Jesus sa litt senere i Johannesevangeliet: «Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at JEG ER den jeg er. Og av meg selv gjør jeg ingenting, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette.» (Joh 8,28)

Fra å tale om sannheten går nå Jesus over til å tale om

Frelsen

For å forklare frelsen henter Jesus et bilde som tilhørerne kjente godt til. Under ørkenvandringen ble folket en gang bitt av giftige slanger. De ropte til Moses og var fortvilet. Gud grep inn, ikke ved å sende en motgift, ikke ved spontant å kurere. Han ba Moses lage en slange av kobber og henge den høyt på en stang. Enhver som festet blikket og så på slangen, ble helbredet fra slangegiften.

Moses representerer en typologi, et forbilde, med å løfte opp slangen. Jesus må ikke sammenlignes med en slange, analogien ligger i det å bli løftet opp.

Og Jesus knytter sammenligningen til dette. Jesus ble ikke løftet opp i herlighet og ære, men til et kors. Så overraskende har Guds Ånd lagt det til rette. Vi venter at når Gud taler til oss, bruker han lyn og torden, og viser sin makt og herlighet. Men i stedet ble Jesus løftet opp, først opp på et kors. Slik taler Gud først om svakhet og smerte. Han sier noe om at seieren kan komme gjennom vansker vi må gjennom, ikke ved å unngå dem. Men det viktigste som skjedde, var at frelsen, den nye fødselen, som er omtalt i versene før, knyttes til troen på den korsfestede. På tilsvarende måte var helbredelsen der i ørkenen knyttet til å se på et objekt for troen.

Det som du gir oppmerksomhet, griper fatt i deg. Hvis du stirrer på penger, vil pengene ta tak i deg. Hvis du stirrer på makt, vil makten ta tak i deg. Hvis du stirrer på denne verdens verdier, vil verden overvinne deg. Hvis du stirrer på problemene dine, vil de overmanne deg. Hvis du blir fokusert på fristelsene og syndene dine, vet du hva som får makten over deg. Nei, sier ordet, fest blikket på Jesus, der han lider for deg på korset, da får Gud gripe tak i deg. Og så kan du legge synder og problemer ved foten av korset.

Det er en slags magnetisme ved den opphøyde Jesus. Mange stritter imot og vender seg bort. De vil ikke tro sannheten. Men det er en kraft her som vi ikke kan forklare. «Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus (Joh 12,32). Merker du denne tiltrekningskraften?

Den som ser på korset, finner liv og håp. Det er virkelig så enkelt. «Et blikk på det blødende lam,» som det heter i en sang.

Du blir frelst bare ved å se, bare ved å tro. Det kreves ikke noen innsats fra din side. Martin Luther sa i en forelesning i 1535: «Det gleder meg stort at denne læren vår gir ære og alt annet til Gud alene og ikke noe i det hele tatt til mennesker. For det må være klart som dagen at det er umulig å tilskrive for mye ære, godhet osv. til Gud … Og det er sant at læren om evangeliet tar bort all ære, visdom og rettferdighet fra mennesker og gir dem bare til Skaperen, som skaper alle ting ut av ingenting. Derfor er det tryggere å tilskrive for mye til Gud enn til mennesker.»

Bak den store og frie frelsen, det herlige evangeliet står

Kjærligheten

«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Her har vi Den lille Bibel – evangeliet i en sum, kortversjonen av hele det kristne budskapet.

Det var en liten pike som spurte faren sin: «Pappa, hvordan er Gud?» Spørsmålet lød enkelt og uskyldig, helt til faren skulle prøve å forme svaret til noe som en femåring kunne forstå. Etter en stund sa han: «Gå og spør mor.» Hun gikk til mor med spørsmålet: «Mamma, hvordan er Gud?» Moren innrømmet at hun ikke så lett kunne svare hun heller, så hun sa: «Hvorfor kan du ikke spørre søndagsskolelæreren din?» Da søndagsskolelæreren fikk spørsmålet: «Hvordan er Gud?», svarte hun enkelt: «Hvorfor spør du ikke din far eller mor?»

Da tenkte den lille piken: «Hvis jeg hadde levd med Gud så lenge som far og mor og søndagsskolelæreren, så tror jeg at jeg ville klare å fortelle en liten pike om hvordan Gud er.»

Ja, vi kunne jo forklart Joh 3,16. Om mennesket som er fortapt på grunn av syndens makt. Om Gud som ikke rolig kunne se på at menneskene går fortapt. Han elsket verden – altså alle verdens mennesker – med en slik dybde og kvalitet at han ga sin egen Sønn. Den eneste Sønnen han hadde. For at enhver som ser på ham, tror på ham som er løftet opp, skal ha evig liv.

Paulus forklarer det slik: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom 5,8) Det vil si: Vi er elsket hele tiden, også når vi faller i synd etter å ha tatt imot frelsen.

Det viktigste Gud vil gjøre kjent for oss, er at han er kjærlighet. Han elsker oss med en kvalitet som ingen har vist maken til, verken før eller senere. På alle måter Gud åpenbarer seg, står kjærligheten bak. Den som ser, tror og tar imot, blir tilgitt syndene og får håp for evigheten. Gud har kommet i Jesus. Han er for oss. Vi fatter ikke stort om hans visdom og styre av denne verden. Men han er Frelseren. Hans Ånd er trøsteren.

To ganger i denne teksten omtales Evig liv som et klimaks, som frelsens mål. Hva er evig liv?

Først litt om hva det ikke er: Det er ikke det samme som «udødelighet». Det greske pantheon av guder var alle udødelige, de var hvileløse. Derfor var de i sin kjedsomhet aktive med å rote omkring blant de dødelige.

Evig liv er heller ikke noe som leves i en tidslinje som strekker seg ut helt uten stans. Vi må ikke tenke som filmstjernen Woody Allen, som sa: «Evigheten er en meget lang tid, spesielt mot slutten.»

Nei, evigheten er at tidsdimensjonen mangler. Vi lever her og nå. Fortiden og fremtiden er borte. Da stykkes ikke tiden opp i dager, minutter og sekunder. Du eier hele livet her og nå. Vi kan ikke fatte det. Men det blir beskrevet som Guds største gave til menneskene som tror på ham.

Det evige livet er som en tidssone vi kan begynne å leve i her og nå. Det innebærer å stige ut av det buret som begrenser oss med fortid og framtid. Jeg kan glemme det som ligger bak. Jeg lever med ham som er selve oppstandelsen og livet.

«Hva er i dag?» spurte en mystiker som het Meister Eckhart. Han svarte: «I dag er evighet.» Og en moderne mystiker, C.S. Lewis, har sagt: «Alt som ikke er evig, er evig gammeldags.»

Så sier vi takk for evangeliet i dag, og vi ærer Faderen, Sønnen og Ånden ved å gjøre det kjent blant alle de menneskene som de elsker.

OPL250

Powered by Cornerstone