Fra spedalsk til ren, fra utenfor til innenfor (Markus 1,40-45)

Den spedalske skulle vente med å vitne, men ble for overivrig. Vi derimot har ingen grunn til å vente med å dele evangeliet, men vi mangler gjerne den iver og vitnetrang den spedalske hadde.

Svein Anton Hansen, Markus 1,40-45, 18.søndag i treenighetstiden, publ. 9.okt.-19

På tur ned fra fjellet hvor Jesus har holdt Bergprekenen, møter han og disiplene en spedalsk mann. Den syke visste nok at denne Jesus fra Nazareth hadde evner til å gjøre folk friske. Det hadde han kanskje selv sett, eller i alle fall blitt fortalt av andre som hadde vært øyenvitner til storartede helbredelser. Men, ville nå Jesus helbrede ham, den syke som alle andre holdt seg på god armlengdes avstand fra? Han hadde ikke annet å tape enn å forbli syk. Så trolig med høy puls og usikkerhet på hva som ville bli utfallet, kaster han seg ned foran Jesus med bønn om at Jesus skal helbrede ham.
Denne historien leser vi både hos Matteus, Markus og Lukas. Hos Markus finner vi den i kapittel 1, versene 40-45:

«40 Da kom en spedalsk til ham. Han ba ham og falt på kne for ham og sa til ham: Om du vil, så kan du gjøre meg ren! 41 Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! 42 Og straks forlot spedalskheten ham, og han var ren. 43 Men Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort, 44 og sa til ham: Se til at du ikke sier dette til noen. Men gå og vis deg for presten og bær fram det renselsesofferet som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem. 45 Men han gikk ut og begynte å kunngjøre det og utbredte ryktet vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger gå åpenlyst inn i noen by. Han var utenfor, på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter.»

Uren!
Spedalskhet er en sykdom vi i liten grad kjenner til i dag, selv om den fortsatt finnes enkelte steder i verden. Folk som led av både spedalskhet og andre hudsykdommer ble på den tiden Jesus gjorde sine undre omtalt som de spedalske. Tær og fingre som var smittet falt til slutt av kroppen. Sykdommen var svært smittsom. Derfor ble spedalske utestengt fra familie, landsbyen og også fra gudstjenestelivet (bl.a. 4.Mos.5,2). De forble isolerte og ensomme. Slik levde de avsondret fra storsamfunnet og familie fram til de døde.

Derfor har det å være spedalsk også i overført betydning blitt brukt om det å være utenfor, det å være utestengt fra samfunnet med Gud. I det gamle testamentet kan vi også lese at spedalskhet kunne være Guds straff for synder (4.Mos.12,10; 2.Krøn.26 - Kong Ussia). I det nye testamentet møter vi noen helbredelsesfortellinger hvor spedalske ble friske. Kanskje den mest kjente historien er den med de ti spedalske som ble friske, men hvor kun én vendte tilbake og takket Jesus for underet. (Lukas 17,11-19).

Kan og vil!
Den spedalske i teksten fra Markus 1 baner seg vei fram til Jesus og kaster seg ned for hans føtter med bønn om å bli helbredet. At han bøyde seg ned, viser at han respekterte Jesus og var villig til å lytte til ham. Flere steder i Bibelen leser vi om at det å bøye knær er uttrykk for tilbedelse og underkastelse. (se bl.a. Joh.åp.4,9-11). Den spedalske uttrykker sin tilbedelse av Jesus og sitt eget bønneønske med følgende ord: «Om du vil, så kan du gjøre meg ren!» (v.40). Og, Jesus responderer: «Jeg vil, bli ren!» (v.41). Den spedalske visste at Jesus kunne, at Guds Sønn hadde makt til å helbrede. Spørsmålet gjaldt ikke Jesu evner, men om han nå ville bruke tid og krefter på den spedalske. Og, grunnen til at Jesus ville helbrede mannen var at han fikk «medynk» med den syke. Ordet «medynk» kan også oversettes «inderlig medfølelse» eller «å synes inderlig synd på». Jesus ikke bare følte synd på mannen, nei, han lot følelsene resultere i handling og berøring. Ikke bare ble mannen frisk, men Markus skriver også at Jesus «rørte ved ham» (v.41). Kanskje var Jesu hånd den første berøring mannen hadde kjent på kroppen sin etter at han ble erklært å være spedalsk. Med sin ustrakte hånd, med sine guddommelige fingre, vil Jesus på en konkret måte bekrefte at han ønsker å ha å gjøre også med urene mennesker. Jesus lar seg utsette for smittefare i det han berører den spedalske. Hans hellige og rene hender berører et menneske som ble sett på som uren. På denne konkrete måten vises evangeliet ved denne handlingen. Den hellige søker oss urene og syndige mennesker.
Jesu ord bærer med seg krefter som kan skape endring. Jesus taler kun noen få ord, men skaper en stor og varig endring i mannens liv. «Straks forlot spedalskheten ham, og han var ren.» (v.42). Hos Jesus gikk og går fortsatt ord og handling sammen.

Respekt for Loven
Rett etter helbredelsen ber Jesus mannen: «Gå og vis deg for presten og bær fram det renselsesofferet som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem.» (v.44). Jesus var ofte i konfrontasjon med det jødiske presteskapet. Ofte falt harde ord dem imellom. Dermed kan vi feilaktig komme til å tro at denne oppfordringen av Jesus var ironisk ment, sagt for å gi tempel-prestene et stikk i siden. Men nei, Jesus respekterte den gammeltestamentlige lov som sa at en som hadde blitt frisk fra spedalskhet og hudsykdom, skulle erklæres frisk av en prest (3.Mos.14,1ff.) Samme beskjed gav han også til de ti spedalske som han ved en annen anledning helbredet (Lukas 17,14). Når de tidligere spedalske kom til det jødiske presteskapet, så ville dette være et vitnesbyrd for prestene om at Jesus ikke ville bryte Loven.

Vent en stund!
Før Jesus sender den nå helbredede mannen til prestene, gir han en befaling som ved første øyekast kan virke rar: «Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort, og sa til ham: Se til at du ikke sier dette til noen.» (v.43-44). Vi hadde kanskje forventet at Jesus heller hadde brukt denne helbredelsen som en mulighet til å bli enda mer kjent i sin samtid, til å få enda flere etterfølgere. Hvorfor brukte han ikke helbredelsen til et PR-framstøt og i sin misjonsstrategi slik at flere kunne høre om ham? Flere ganger hos evangelisten Markus leser vi at Jesus forbyr de som er blitt helbredet eller satt fri fra onde ånder å si noen om hva som har skjedd. (Markus 3,12; 7,36 m.fl.). Teologene har satt et eget uttrykk på dette, nemlig «Messias-hemmeligheten». Og grunnen til Jesu tilbakeholdenhet med å si at han er Messias har to grunner. For det første vil ikke Jesus at det skal bli for mye bråk og oppstyr rundt ham på dette tidspunktet, slik at de romerske styresmaktene griper inn. Jesu «time» kom først et par år senere, da han den siste påsken skulle bli fanget og så drept på et kors. For det andre så hadde Jesus først et oppdrag overfor det jødiske folk. Først etter oppstandelsen ble misjonsbefalingen gitt om å gå ut med budskapet om kors og oppstandelse til alle folkeslag. Dette forklarer at Jesus er tilbakeholden med at alle hans undere skal fortelles vidt og bredt på dette tidspunktet. Men for oss som lever etter Jesu oppstandelse, finnes ikke lenger en slik begrensning.

Ikke vent lenger!
Som mange andre, som også fikk et liknende vitneforbud av Jesus, klarte heller ikke den tidligere spedalske mannen å holde igjen med å fortelle om hva han hadde opplevd. «Han gikk ut og begynte å kunngjøre det og utbredte ryktet vidt og bredt.» (v.45). Dette gjorde at Jesus for en stund måtte holde lavere profil, være mindre å treffe i det offentlige rom. Derfor trakk han seg tilbake til «øde steder». Men, folk fant ham uansett hvor han dro. Selv da Jesus prøvde å skjule seg, oppsøkte og fant folk ham.

Som Jesu vitner i dag kan vi ofte erfare det motsatt, at selv om vi prøver å gjøre evangeliet kjent, så vil ikke folk ta imot budskapet vi vil dele. Den spedalske skulle vente, men ble for overivrig. Vi derimot har ingen grunn til å vente med å dele evangeliet, men vi mangler gjerne den iver og vitnetrang den spedalske hadde.

Kanskje trenger vi nettopp å spørre oss om det er noen menneskegrupper vi selv i overført betydning anser for å være «spedalske», noen vi tror er utenfor Guds Rike. Hva hindrer deg og meg fra å oppsøke disse og dele evangeliet med dem?

BS 1941

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hva gjorde spedalskhet til en fryktet sykdom, og hva ved sykdommen gjorde at folk heller ikke kunne være med i gudstjenestefellesskapet?
  • Jesus både har evne og vilje til å helbrede, han både kan og vil. Hva kan grunnen være til at Guds vilje til å helbrede ikke alltid erfares når vi ber for syke mennesker?
  • Hvordan viser denne historien oss at Den hellige søker urene og syndige mennesker?
  • Jesus respekterer og oppfyller Loven. (Matteus 5,17). Hva betyr det for oss at han også «oppfyller Loven»?
  • Hva ligger i «Messias-hemmeligheten» og hva er grunnen til at den ikke lenger gjelder i dag?
  • «Den spedalske skulle vente med å vitne, men ble for overivrig. Vi derimot har ingen grunn til å vente med å dele evangeliet, men vi mangler gjerne den iver og vitnetrang den spedalske hadde.» Hva kan og bør du gjøre for å rette på dette? Hva hindrer deg og meg fra å oppsøke dagenes «spedalske» og dele evangeliet med dem?
Powered by Cornerstone