Titanics menn
En pastor i byen Toledo i USA trommet sammen en gruppe av menn som ble enige om å vise at de fortsatt ville elske sine hustruer på en selvoppofrende måte.
De lot gruppen få navn etter noen menn de hadde fått høre om fra den skjebnesvangre dagen i 1912 da det svære dampskipet Titanic gikk ned i Nord-Atlanteren.
Den gangen var det en gruppe menn som bestemte seg for å vise sin kjærlighet på den måten at konene og barna deres fikk gå i livbåtene, mens de selv ble igjen om bord, fordi det ikke var plass i båtene til alle passasjerene.
Så dermed kalte gruppen i Toledo seg for «Titanics menn».
Gjennom hele seks måneder planla disse mennene den mest storslåtte kvelden noen kvinne kan ønske seg.
De laget håndskrevne invitasjoner og sendte limousiner til å hente konene sine. Kvinnene ble eskortert inn i en banketthall som var dekorert med gjenstander som hadde med sjøliv å gjøre. En liten, vakker blomsterbukett ventet ved hver enkelt hustrus sitteplass ved bordet.
Mennene var blitt kurset om hvordan de på en mest mulig elegant måte kunne servere konene sine ved måltidet. Og menyen var nøyaktig den samme som under seksrettersmiddagen som ble servert i første klasse om bord i Titanic den kvelden skipet sank.
En skipsklokke signaliserte avslutningen av hver rett. Mennene ryddet av bordene og sang kjærlighetssanger mellom hver rett.
Etter måltidet sto en av dem frem og kunngjorde at et brev var blitt funnet blant vrakrestene etter Titanic. Det ville nå bli lest offentlig for første gang. Deretter leste han et inderlig kjærlighetsbrev preget av lovord og hengivenhet fra en mann til hans kone.
Ved slutten av opplesningen avslørte han at han faktisk hadde skrevet brevet til sin egen kone. Deretter presenterte hver enkelt av «Titanics menn» sine egne kjærlighetsbrev.
Senere sa pastoren: «Det ble noe hellig over hele kvelden. Det var en feiring av at konene våre er gaver fra Gud til oss.»
Det er Dennis og Barbara Rainey som har fortalt denne historien om hva som er mulig å gjøre for å skape en uforglemmelig kveld for sin kjære.
Ble dette litt for rosenrødt for deg, tar jeg gjerne frem hva en fransk historiker har sagt om ekteskapet, at det er tre uker nysgjerrighet, tre måneders kjærlighet og tretti års toleranse. Kanskje er dette sant for noen, og i alle fall sier det noe om ekteskapets mange hverdager – grå dager da vi må tåle hverandre og likevel elske hverandre ved å stå sammen i tykt og tynt.
En ektefelle er i alle fall en gave til oss fra Gud, som pastoren sa, og denne gaven er levende og aktiv og former oss til de menneskene vi blir.
Jo, ektefellen er i sannhet verdt en feiring.
OPM206
