Guds ledelse i hverdagen
En dag kjørte han langs en motorvei. Det hadde regnet kraftig, men så var det blitt opphold.
Da fikk han øye på en bil med to unge kvinner som sto parkert på veiskulderen. De vinket og ba om hjelp.
Bill stanset og skjønte han var kommet til dem i rette øyeblikk. De hadde jekket opp bilen, men jekken var dårlig festet, så det kunne ha gått galt.
Dermed rettet han det opp og skiftet til reservehjulet. De sa hjertelig takk og spurte om de kunne betale ham for hjelpen.
«Nei,» sa han, «ikke med penger. Men nå har jeg gitt dere femten minutter av min tid. Nå spør jeg om dere kan ta fem minutter av deres tid til å høre meg fortelle om noe jeg synes er veldig viktig.»
Jo, det kunne de. Dermed fortalte Bill at han var en kristen. Ikke fordi han regnet seg som bedre enn andre. Men det hadde gått opp for ham at han var minst like stygg som andre, når en også regnet med tankene og ordene hans. Men det han hadde innsett, var at Gud er kjærlighet, og at Gud hele tiden er villig til å tilgi oss når vi synder. En slik uendelig kjærlighet kan Gud vise fordi han sendte sin egen Sønn til å lide og dø for oss. Slik betalte han og sonte han for alle syndene våre.
«Dermed kan jeg gå gjennom livet kolossalt lettet,» sa Bill, smilte og tok farvel med de to unge damene som hadde fått noe å tenke på.
Hvordan Bill fant på å gjøre det på denne måten? Han forteller: «Jeg ber stadig inni meg: Herre, vil du jeg skal gjøre noe med dette? Hva vil du jeg skal gjøre nå? Og da jeg så de to unge damene, fikk jeg en tydelig tilskyndelse til å stanse og hjelpe dem.»
Den samme Bill forteller fra tiden i det militære. Han skulle lære opp en rekrutt som var både arrogant, egoistisk og diskusjonslysten. Han kalte seg agnostiker og viste seg å være en selvbevisst ikke-troende.
Bill ba Gud om råd for hvordan han kunne bli til åndelig hjelp for denne rekrutten, og han fikk som et tydelig signal: Vent. Lev som en kristen, vær glad i ham, men ikke si noe om Jesus hvis han ikke spør.
Etter noen uker kom agnostikeren og sa: «Du driver denne undervisningen på en helt annen måte enn de andre sersjantene.» Bill svarte: «Ja, det er jeg enig i.»
Senere sa agnostikeren: «Du har et annet forhold til disse karene enn de fleste andre instruktørene her.»
«Ja, jeg tror det er sant, og det ønsker jeg også å ha. Men jeg tror ikke du har forutsetning for å forstå hvorfor.»
Agnostikeren var en intelligent mann, men Bill tenkte på ordet i Bibelen: «Et menneske slik det er i seg selv, tar ikke imot det som hører Guds Ånd til.»
Bill sa: «Jeg tror det er noe viktig med dette. De som ikke har Guds Ånd, skjønner ikke slikt som har med Ånden å gjøre. Men jeg kan gjerne forklare det slik at du forstår det, hvis du virkelig ønsker at jeg skal gjøre det.»
Da svarte agnostikeren ja, og slik fikk han høre hva kristendom egentlig går ut på, og etter en stund ville han også bli en kristen. Og det ble han. En ivrig kristen, og det hele var en følge av at Bill hadde ventet på den rette anledningen og gi utfordringen på rette måte.
Gud arbeider i denne verden, og han bruker mennesker som tar med seg troen sin ut blant vanlige folk.
OPM 015
