Isflak eller isfjell

Dette er ikke bare et synsbedrag. De forholdsvis tynne isflakene blir ofte drevet av vind og strømmer på overflaten. Men de større isfjellene, som har det meste av sitt volum skjult under overflaten, drives av de dypere havstrømmene. Da kan isen komme til å gå i forskjellig retning, selv om den ligger tett sammen. 

Dette bildet kan jeg bruke til å reise en problemstilling. Alle er påvirket av vinder og strømninger i tiden. Spørsmålet er da om vi kastes omkring av tilfeldige vindpust og bølger, eller drives vi i en mer konstant og stabil retning, fordi vi har en skjult, indre tyngde? 

Dupper vi opp og ned av motemeninger blant venner og slike som manipulerer oss gjennom mediene, eller har vi en åndelig stabilitet som har feste i dypere verdier? 

Med dette oppmuntrer jeg ikke til et kjedelig og traust liv, med stø kurs uten spennende omveier. Sunne mennesker er opptatt av å gjøre godt for andre, bruke sine gaver med hånd og ånd til å finne på kreative, fikse ting. 

Et sunt menneske er kanskje både et tynt isflak i bevegelse og noe stabilt som ikke syns i første omgang. I dagligdagse bølger og vinder spørs det likevel om det fins noe av tyngde og størrelse i oss, som gir en stø retning. 

For å spørre direkte: Er vi på vei til evigheten sammen med Gud, eller vipper vi bare hit og dit etter hvem vi er sammen med, og som i øyeblikket påvirker oss? 

Å skyte rygg og stå imot tidens vinder, kan være tøft nok. Det krever mot å være annerledes. Med et fint ord kan vi kalle det å være nonkonformist. 

Det utfordrer Bibelen oss til å være. Nonkonformister. Annerledes. Drevet av dypere strømmer. Hør hvordan det står skrevet i Bibelen: 

«Jeg formaner dere ... ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» 

Å skikke seg lik med denne verden, å la seg prege av tidens tanker og meninger, er én ting. Det skjer nesten av seg selv. 

Noe annet er å bli seg bevisst hva som er Guds vilje. Tre merkelapper settes her på det som er Guds vilje: det gode, det som han synes om, det fullkomne. 

Dette er ikke en appell om å ta seg sammen, skjerpe seg og bli sær i forhold til andre mennesker. Bibelen oppmuntrer oss ved Guds miskunn, står det. 

Den viktigste understrømmen et menneske kan komme inn i, er å leve på Guds barmhjertighet og nåde. 

Et annet ord for disse egenskapene hos Gud er hans dype kjærlighet. Han har skapt oss, han har gitt sin egen Sønn for å frelse oss, gjennom alt viser han en kjærlighet som tilgir, støtter, hjelper og gir ny kraft til alle som vil ha noe med ham å gjøre. 

Bibelen opptenner oss til å gi oss selv som en offergave til Gud, så vi hører ham til. Da bæres vi av Guds miskunn, hans tilgivelse, hans nåde, som en dyp og god understrøm i livet. 

OPM022