Den gamle mannens hemmelighet
«Ydmykhet, barn. Ydmykhet.»
«Og hva ellers, far?» spurte barna. «Hva ellers?»
«Ydmykhet, barn. Ydmykhet.»
«Men hva ellers?»
«Ydmykhet, barn. Ydmykhet.»
Det var hele historien. En kristenleder i Holland, Gert Doornenbal, hørte fortellingen flere ganger som barn, men han skjønte ikke poenget i den.
Jo eldre han ble, jo mer gikk det opp for ham hvor klokt den gamle hadde svart.
Hva er ydmykhet? Det omfatter mange indre holdninger, som mildhet, vilje til å underordne seg, ikke ha for store ambisjoner på egne vegne. Det er et positivt ord.
For på den andre enden av skalaen bor stolthet, arroganse og innbilskhet. Den stolte har tro på deg selv, den ydmyke er redd for at han ikke har nok tro. Midt i dette viser han en stor tro – ikke på seg selv – men på Gud.
En virkelig ydmyk person venter alt fra Gud, og har alt i Gud.
Jesus Kristus sa to ganger i Johannes 5 at han ikke kunne gjøre noe av seg selv. Det er virkelig ydmykhet.
En kan lure på hvor riktig det er å feire jul lenger. Kan vi snakke om fred på jorden? Ser vi spor av Guds velbehag mot menneskene?
Problemet er at vi er selvstyrte og stolte, så vi ikke har bruk for Gud. Vi er praktiserende ateister som ikke kryper lavt nok til å se sporene av Guds handlinger lavt nede.
For de overlegne er det ikke noe poeng med julen. Men for dem som venter lite av seg selv, men alt fra Gud, er Guds Sønns fødselsdag alltid en overmåte viktig feiring, fordi selve håpet ligger i den hendelsen.
Immanuel er et av navnene på Kristus. Det betyr: Gud er med oss. Gud er for oss. Gud er i oss.
Bibelen vitner: «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje» (Rom 8,28).
Ydmykheten er å stole på Gud, ikke på seg selv. Da vender Gud til syvende og sist alle vinder som møter oss gjennom livet, i én retning: til det gode.
Paulus spør: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?» (Rom 8,32).
Når vi ser det i dette perspektivet, blir det klart at julen er en feiring for de ydmyke. Det gjelder slike som Sakarja og Elisabeth, Josef og Maria, gjeterne, Simeon og Anna. Deres mot ville ha krympet til ingenting hvis de skulle vente alt fra seg selv. Men til nettopp dem kom den gode nyheten: Gud har kommet for å hjelpe. Gud er med oss i Kristus.
«De hjelpeløse skal på ny få glede seg i Herren, og fattige mennesker skal juble over Israels Hellige» (Jes 29,19).
For de ydmyke vil gleden bare øke, en glede som er annerledes enn verdens glede. Det dreier seg om glede i Gud, over hva han har gjort, over hva han gjør, og hva han skal fortsette å gjøre for oss.
Ydmykhet betyr at vi ikke skryter av våre egne egenskaper, men takker for at Gud gir oss det vi trenger til all god gjerning.
Ydmykheten skaper et øre som kan oppfatte ordet fra Gud, for det er opptatt av å gjøre hans vilje. Ydmykheten hjelper meg til å spørre, ikke om «hvem er jeg for Gud?», men «hvem er Gud for meg?»
Det starter i Guds kjærlighet, fortsetter i hans velsignelse over oss, og lever videre i at vi får bære frukt for ham. «Hvem er jeg for Gud?» er et godt spørsmål så lenge vi er opptatt av «Hvem er Gud for meg?»
Barna spurte den gamle mannen: «Hva er hemmeligheten i et gudfryktig liv?»
«Ydmykhet,» var svaret.
Det går an å ane det litt etter hvert. For å bli frelst har vi ikke noe å bygge på i oss selv. Bare gjennom forsoningen ved Kristi dyre blod kan vi reddes.
«Og hva ellers, far, hva ellers?»
«Ydmykhet, barn. Ydmykhet.»
Å bli en kristen, å leve som en kristen, har et grunnlag utenfor meg selv. Bare ydmykhetens tomme hånd kan ta imot Guds store under.
Den ydmyke skal en dag med glede synge: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å motta all pris og ære og makt» (Åp 4,11).
Da eksploderer ydmykheten i en uendelig glede.
OPM034
