En vakker kjærlighet
En pastor hadde viet en vakker ung kvinne til en fin ung mann. De drømte om å leve videre på den gården de hadde fått overta fra foreldrene hans.
Men dessverre, like etter at de hadde fått sitt tredje barn, fikk hun en sykdom som var uhelbredelig. Den unge bonden måtte selge det ene etter det andre for å få råd til medisiner og behandling.
På tiårs bryllupsdagen deres inviterte de presten til å komme på besøk og være med på en enkel feiring.
De spiste et måltid sammen. Siden husmoren var syk, var det ikke noe bløtkake eller noe annet hjemmelaget. Presten husker at de delte noen av gårdens produkter og litt enkel innkjøpt mat.
Men det ble en fest likevel, for både barn og voksne var preget av kjærligheten i dette hjemmet.
Presten fortalte: «Jeg kunne ikke la være å felle noen tårer da jeg så den unge mannen som svinset rundt bordet og serverte kona og de tre barna. Jeg ble dypt grepet av å se hvor ømt og kjærlig mannen hjalp den syke kona si.»
De satt rundt bordet og pratet en stund, og så reiste presten seg for å gå.
Da sa den unge bonden: «Bare et øyeblikk, pastor. Før du går, må du få se bryllupspresangen.»
Han gikk bort til kommoden og trakk ut fra den nederste skuffen en flat, liten pakke.
Det viste seg å være et perlehalskjede.
Presten antok at det ikke var ekte perler. Hvordan kunne denne bonden ha råd til å kjøpe ekte perler når kona var alvorlig syk?
«Lukk øynene,» sa den unge mannen mens han sto bak henne for å feste perlekjedet rundt halsen hennes.
Hun tok perlene mellom fingrene og begynte å gråte: «De er ekte! De kan ikke være til meg!»
Da fortalte mannen hennes denne utrolige historien: «Du sa før vi giftet oss, at du syntes perler var de vakreste smykker i verden, nest etter selve gifteringen. Lenge før vi ble gift, ba jeg til Gud om at han måtte hjelpe meg til en dag å kunne legge et vakkert perlekjede rundt halsen din. Du har ikke visst om denne esken. Jeg begynte å legge penger i den, mynt etter mynt. Jeg har vært glad i å røyke. Det sluttet jeg med. Det var bra i alle fall. Jeg var også glad i kald cola. Men gjennom tretten år, de ti årene vi har vært gift, og tre år før det, har jeg ikke brukt penger på slike ting. Alt gikk til esken. Så fikk jeg råd til å kjøpe perlene, og nå er de dine.»
«Joe,» sa hun, «hva fikk deg til å gjøre dette? Hvorfor gjorde du det?»
Han falt ned på knærne sine og gjemte ansiktet i fanget hennes og gråt som et barn.
Og mens presten stille forlot hjemmet, hørte han den kjærlige ektemannen si mellom tårer: «Jeg gjorde det fordi jeg elsker deg så høyt.»
Presten fortalte senere: «Jeg har ofte lurt på hvor lenge den lange mannen lå på knærne og gråt i fanget til den lille, syke kona som bare hadde et år igjen å leve. Men,» sa presten, «det er som om vi hører akkurat disse ordene fra Jesus på korset: ’Dette gjorde jeg fordi jeg elsker deg så høyt. Jeg gjorde det fordi jeg elsker deg så høyt.’»
Jesu kjærlighet er det største vi kan finne i denne verden, og av og til ser vi et speilbilde av denne kjærligheten hos vanlig mennesker.
OPM035
