Ikke bare et null

«Hvert sekund vi lever, er et nytt og enestående øyeblikk i universet, et øyeblikk som aldri kommer igjen,» sa den verdensberømte cellisten Pablo Casals en gang. Han fortsatte: «Og hva lærer vi barna våre? Vi lærer dem at to og to er fire, og at Paris er hovedstaden i Frankrike. Når skal vi lære dem også hva de er?

Vi må si til hvert enkelt barn: ’Vet du hva du er? Du er et under! Du er enestående. I løpet av alle de årene som har gått, har det aldri vært et barn som du. Dine ben, dine armer, dine dyktige fingrer, måten du beveger deg på. 

Du kan bli en Shakespeare, en Michelangelo, en Beethoven. Du har evner til hva som helst. Jo, du er et under. Og når du vokser opp, kan du da finne på å skade en annen som er et under, lik deg selv?’» 

Det er lett å tenke smått om barna, for de er så hjelpeløse. Det er nærliggende å forakte keitete tenåringer, som sliter med å få orden på seg selv, og som bak en tøff fasade kan være lealause og skjelvende som ospetrær, fordi de ikke klarer å finne ut hvem de er og hva de kan bli. 

Derfor bringer jeg gjerne ordene fra cellisten Pablo Casals videre: «Vet du hva du er? Du er et under! Du er enestående.» 

Det fortelles om Alice, datteren til dronning Victoria, ga en gang en vakker gave til en gammel kvinne. 

Den gamle kvinnen spurte høflig: «Og hvem er den damen jeg står i gjeld til på grunn av denne overveldende vennligheten?» 

Prinsessen svarte: «Selv er jeg ingenting, men min mor er dronning av England!» 

Prinsessen uttalte seg ydmykt om seg selv, men hun var noe stort, fordi hun var arving. Og det er vi egentlig alle sammen. 

Å arve noe er å ha fått det uten å ha fortjent det. Jeg får arven bare fordi jeg står i en sammenheng, fra far og mor, fra en slekt, et folk og et land. 

Jeg har arvet mine ben, mine armer, mine fingrer. Jeg har fått min plassering i en bygd eller by. «Selv er jeg ingenting, men min mor er dronning av England,» sa prinsesse Alice. «Du er et under, du er enestående,» sa cellistens Casals. 

Apostelen Paulus sammenligner oss med lemmene på en kropp. «De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige,» skriver han. Vi har lett for å forakte de svakeste. «Men,» skriver Paulus, «Gud satte legemet slik sammen at han gav det ringeste størst ære.» 

Det går tusener av hverdagsmennesker blant oss som ikke synes de er verdt noe. De føler seg som et null, de føler de mislykkes i så mange ting, de nærmest unnskylder seg for at de er til. 

Slik må du ikke tenke. Et null kan ha null verdi om det står alene. Men sett det sammen med andre, så kan det forsterke de andre i fellesskapet. 

Skriv for eksempel fem-null-tre-fem-sju, og du har et tall så høyt at jeg måtte bruke atskillige timer på å telle så langt. 

Du har en verdi i det store fellesskapet, du er et lem på kroppen som andre er avhengig av. 

Du er et under. 

Du er enestående. 

OPM049

Powered by Cornerstone