Ikke drøm om den ensomme øy

Men den ene broren sa til seg selv: «Det er ikke rettferdig å dele kornet likt. For broren min har kone og tre barn, mens jeg har jo bare meg selv å tenke på.» Så om kvelden bar han bort mange kilo fra sitt eget lager til brorens. 

Men den andre broren kom til å tenke på: «Det er ikke rettferdig å dele melet likt, for broren min er enslig, og når han blir gammel, har han ingen barn som vil ta seg av ham.» Så om kvelden bar han flere poser med mel over til brorens lager. Dette skjedde flere ganger. 

Men så en kveld hendte det uunngåelige at brødrene møtte hverandre på vei til hverandres lager. Da de begge fortalte hvorfor de var på vei, ble det som om kjærligheten og omtanken gjorde stedet til en hellig grunn, for de viste at de var glad i hverandre, og der kjærligheten er, der er Gud. 

Jeg har ofte gledet meg over det lille ordet hverandre. Om en i et kort og mørkt øyeblikk av og til kan ønske seg til en øde øy, så kommer en vanligvis fort på bedre tanker. Vi trenger hverandre, i familier og i nabolag, i kollegafellesskap og vennekrets. 

Ingen er et helt orkester. Hver av oss er et instrument. Ta bort én musiker, og symfonien blir ufullstendig. 

Ingen er et helt skuespill. Hver av oss har en rolle. Ta bort én kunstner, og forestillingen blir mangelfull. 

Ingen kan utgjøre et helt fotballag. Hver av oss er en spiller. Ta bort én spiller, og laget er alvorlig svekket. 

Ingen er et kjede. Men ta bort ett ledd, og hele kjedet ryker. 

Poenget er enkelt. Vi trenger hverandre. Du trenger noen, og noen trenger deg. Spesielt i Guds familie er fellesskap nøkkelordet for å overleve. 

Siden vi er skapt forskjellige, kan vi ikke velge om vi vil godta hverandre og elske hverandre. Å melde seg ut av fellesskapet er å svekke selve livet. 

Jo visst, det trengs forståelse og tålmodighet, respekt og toleranse og mye annet krevende. Når vi øver oss i slike ferdigheter, vokser vi som mennesker i høyde og dybde. 

Fellesskapets gave er modning. 

I Bibelen står skrevet: «La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det onde, hold fast ved det gode. Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!» 

Hvorfor skal vi vise en oppriktig kjærlighet? Fordi vi føler for det? Fordi alle fortjener det? 

Nei, fordi kulde fryser ut liv. Kristus elsket sine med en kjærlighet uten bløff og hykleri. Han var mest varmhjertet mot dem som fortjente det minst. Derfor vinner den glede og velsignelse som oppriktig gjør ære på de andre. 

Siden ingen av oss er allmektige eller tilstrekkelige i oss selv, så la oss slutte å late som vi er det. Livet er ensomt nok om vi ikke spiller en så tåpelig rolle. 

Si nei til å isolere deg på din ensomme øy.

OPM065