Heiagjeng for de unge
Derfor gikk hun opp i andre etasje, og alt hun kunne høre fra rommet til gutten sin, var høy lyd fra trommer. Hun hadde noe hun ville si, men da hun banket på døren, fikk hun kalde føtter.
«Har du tid et øyeblikk?» spurte hun etter at hun hadde banket på og gutten hadde sagt «kom inn».
«Mamma, du vet at jeg har alltid et øyeblikk for deg,» sa gutten.
«Du skjønner, gutten min, jeg ... jeg ... jeg liker så godt den måten du spiller på trommene,» sa hun.
Han svarte: «Gjør du virkelig det? Takk skal du ha!»
Hun reiste seg og begynte å gå ned trappen. Halvveis nede kom hun på at hun ikke hadde fått uttrykt det hun egentlig ville si, så dermed kom hun tilbake og banket på enda en gang. «Det er Mamma igjen. Har du et øyeblikk til?» spurte hun.
Og han svarte: «Mamma, jeg har sagt det før, og du vet at jeg har alltid et øyeblikk for deg.»
Hun gikk bort og satte seg på sengen. «Da jeg var her i sted, hadde jeg noe jeg ville si til deg, men jeg fikk ikke sagt det. Det jeg egentlig mente å si var at ... din far og jeg ... vi syns virkelig du er en flott kar.»
«Du og Pappa?» spurte han.
«Ja, din far og jeg,» svarte hun.
«Bra, Mamma. Tusen takk.»
Hun gikk ut, og enda en gang var hun halvveis ned trappen da hun skjønte at hun var kommet nærmere det budskapet hun hadde lyst til å bringe videre, men hun hadde ennå ikke fått fortalt gutten at hun var glad i ham. Så dermed bar det opp trappen enda en gang og bort mot gutterommet. Denne gangen hørte han at hun kom. Før hun fikk spurt, ropte han: «Ja, jeg har et øyeblikk.»
Mamma satte seg ned på sengen enda en gang. «Du skjønner det, gutten min. Nå har jeg prøvd to ganger å få sagt det, men jeg har ikke fått det frem. Det jeg egentlig kom for å si, er dette. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg av hele mitt hjerte. Det er ikke bare Pappa og jeg som elsker deg, men jeg elsker deg.»
Gutten svarte: «Mamma, dette er storartet. Jeg er glad i deg også!» Han ga henne en stor og god klem.
Hun var på vei ut av rommet og sto ved toppen av trappen da sønnen stakk hodet ut av rommet og sa: «Mamma, har du et øyeblikk?»
Hun lo og sa: «Jada.»
«Mamma,» sa han, «er du nettopp kommet tilbake fra et kurs?»
Ja, sånn går det når foreldre oppdager at de er barnas viktigste heiagjeng og trenere. Foreldre som oppmuntrer og er rause med kjærlighet, gjør en viktig innsats for at barna blir glade og frie personligheter.
Barna trenger å få vite at samme hva som skjer i livet deres, står foreldrene sammen med dem. Barna trenger å få vite:
Pappa er på samme lag som jeg. Mamma er på samme lag som jeg.
De unge makter det meste, bare vi oppmuntrer dem.
OPM068
