Morgenbønn

Det er kanskje langt på dag når du leser dette, men jeg har lyst til å dele med deg en morgenbønn. Den er formet som et dikt og skrevet av Bergljot Buseth, en person jeg ikke har kunnet finne nærmere opplysninger om.

Diktet gir i sin enkle form et vakkert vitnesbyrd om kristendom i hverdagen. Slik lyder det:

Herre Gud, jeg folder hender.
Arbeidsdagen stunder til.
Og mitt hjertes bønn jeg sender
opp til deg som lytte vil.

Takk for englevakt om hjemmet,
takk for helse, klær og mat.
Herre, la oss aldri glemme
takke deg for fulle fat.

Hjelp meg, Gud, å møte dagen
med et åpent blikk og sinn.
Lukke opp mitt eget indre
for den verden som er din.

Lær meg åpne mine hender
mot enhver som trenger meg.
La meg se dem som jeg møter,
som et sendebud fra deg.

Gi meg visdom – gi meg evne,
gi meg glade, varme ord.
Gi du meg å så det gode,
la det grønnes i mitt spor.

Lær meg elske alt som lever –
småbarn, blomster, trær og dyr,
kvinner, menn som strir og strever,
liv som visner, liv som gryr.

Tem min tunge, styr min tanke,
gjør mitt hjerte varmt og ømt.
La det ynkes, la det banke
for alt sykt, forlatt, forsømt.

Arbeidskledet vil jeg knytte,
la meg tjene deg i det.
Meg og mine du beskytte,
fyll vårt hus med himmelsk fred.

Dette var Bergljot Buseths morgenbønn, og den viser noe vakkert: Et menneske som inviterer Gud inn i hverdagen sin. 

Jeg må tenke på en annen dikter, Henrik Ibsen, som var opptatt av sin hverdag. Han så ikke de store dimensjoner over det han drev på med, men formulerte seg beskjedent på denne måten:

Jeg er nøisom, har alt længe sporet,
at jeg blev skabt for hjemmet og kontoret.
Lad andre følge svaneflokkens flugt;
liv i det små kan også være smukt.

For Henrik Ibsen ble det ikke noe isolert liv i hjemmet og på kontoret. For han skrev noe som lever lenge etter at han selv er borte. 

Bergljot Buseth skrev en morgenbønn om livet i det små, som også kan være smukt. Diktet hennes lever videre. Slik får en hverdag et større perspektiv.

OPM156
 

Powered by Cornerstone